Jeg had kjent Jesus i flere år. Jeg var ofte der i folkemengden da han forkynte om kjærlighet, glede, fred. Jeg så ham reise opp de døde, helbrede de syke, kaste ut onde ånder. Men mer enn noe av dette: Han forandret mitt liv.
Men nå var det kommet til dette: Jeg stod foran hans kors og så at han døde. Og jeg hørte ham si at det var for dette at han hadde kommet til jorden.
Vi så hvor de la ham i graven, men så måtte vi gå, fordi sabbaten begynte.
Vi kom tilbake tidlig på dagen etter sabbaten. Vi lurte på hvordan vi kunne komme oss inn i graven, for den var blitt stengt med en stor stein. Men da vi kom dit, var steinen rullet bort. Graven var åpen, og noen vakter så vi heller ikke.
Det ble flere overraskelser. Mens vi stod der og så på den åpne graven, kom to menn, kledd i skinnende hvite klær. Vi ble redd, og kastet oss ned på gulvet. Disse mennene var ikke lik noen vi hadde sett før, og det gikk opp for meg plutselig at de måtte være engler, slik Jesu mor Maria hadde snakket om.
Englene minnet oss om det Jesus hadde sagt: at han skulle stå opp fra de døde. Og de sa at vi måtte se inn i graven. Men den var jo tom. Jeg trodde noen hadde stjålet kroppen. Jeg var så redd, og så sint, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvor var kroppen? Hvor var min Herre?
Men så hørte jeg en stemme bak meg, som spurte: "Kvinne, hvorfor gråter du?"
Jeg trodde det var gartneren. "Herre," spurte jeg - "hva har du gjort med ham?" Det var lyst nå, men jeg kunne ikke se for tårene i mine øyne. Men så sa han mitt navn: "Maria". Og da skjønte jeg. Det var Jesus! Det var sant! Han var stått opp fra de døde! Jeg snudde meg til ham og sa "Rabbuni", "Mester"! Jeg ble fullt av kjærlighet og håp, og tilbedelse. Min Mester, min Herre, levde!
Jeg var den første av hans etterfølgere som fikk tilbe ham. Den første som møtte ham etter hans seier over døden. Det ble mange flere: Også dere kanskje. Tilbe ham med meg!
Nå har vi hørt noen av stemmene fra den påsken for så lenge siden. Hver på sin måte møtte de den oppstandne Jesus, og gikk fra fortvilelse til glede. Men det var like mange som ikke trodde. De som var ansvarlige for å korsfeste Jesus, de gjorde det de kunne for å slå ned på disse ryktene. Og til alle tider har mennesker fortsatt å dømme Jesus. Noen har frikjent ham, og tilbedt ham. Andre har kalt ham en gudsbespotter, andre igjen en bedrager. Noen ser på ham som en stor profet - men ikke noe mer enn det. Men hvem sier vi at han er? Jesus selv stiller oss spørsmålet., slik han stilte det til disiplene en gang for mange år siden: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" De svarte: "Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene." "Og dere," spurte han, "hvem sier dere at jeg er?" Da svarte Simon Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." (MTT 16,13 - MTT 16,16) Guds Sønn: Peter visste knapt hva han sa. Men allikevel. Det er på en måte det valget vi har. Tror vi at Jesus er den oppstandne Guds Sønn, som fortjener all vår kjærlighet, allt vi eier, allt vi er? Tror du det? Valget er ditt. Men alle de som møtte Jesus etter oppstandelsen, de opplevde at livet aldri ble det samme. Og de opplevde en glede som fikk dem til å synge lovsanger i fengsel, og i døden. Det er denne gleden vi feirer i dag. Gleden over at vår Herre seiret ikke bare over synd - men også over døden. Gleden over at han lever også i dag, og vil dele våre liv. Gleden over at han skal lede oss inn i det evige livet som han er selve symbolet på.