Vi gikk sakte. Det var et stykke å gå fra Jerusalem til Emmaus, der vi bodde, men vi hadde ikke energi til å gå fort. Innimellom snakket vi om det som hadde skjedd i helgen. Vi hadde gått til Jerusalem for å feire Påske sammen med Jesus, som vi trodde var Messias. Men istedenfor hadde han blitt korsfestet. Vår frelser, og vårt håp for framtiden, var død og begravet.
Så hørte vi fottrinn bak oss, og en mann kom opp ved siden av oss. Jeg kjente ham ikke igjen, men da han så våre triste ansikter, så spurte ham hva som hadde skjedd, og hva vi snakket om.
For et spørsmål! Kunne noen ha vært i Jerusalem de siste dagene, uten å vite hva som hadde skjedd? Det var jo ikke bare det at en mann var blitt korsfestet - det skjedde jo ganske ofte, siden romerne kom. Men da Jesus døde hadde landet vært i mørket i tre timer. Det hadde vært jordskjelv, og døde mennesker var blitt sett levende i gatene!
Men mannen virket oppriktig, så vi begynte å fortelle ham om Jesus, om hvordan vi trodde at han var Guds utvalgte, Messias, som skulle frelse sitt folk. Og om hvordan jødenes ledere hadde gått sammen med romerne for å få ham dømt og henrettet.
Noen påstod riktignok at han hadde stått opp fra de døde - men det var bare noen kvinner, de hadde sikkert sett syner.
Men da var det nesten som om han ble utålmodig, denne fremmede mannen. Og han sa til oss: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Og han begynte å legge ut det som står i skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
Det var litt rart. Den slags lærdom hadde vi hørt før. Og mens han snakket var det som om sorgen lettet litt, og håpet kom tilbake. Vi hørte på det denne mannen fortalte oss helt til vi kom til landsbyen. Det hadde blitt sent, så vi inviterte ham inn for å overnatte hos oss. Vi hadde lyst til å høre mer av det han hadde å si.
Han kom inn til oss, og vi stelte i stand et enkelt måltid. Og mens vi spiste, så tok han et brød, sa en velsignelse, brøt brødet og ga det til oss. Og da plutselig så jeg hendene hans. Jeg sa: "La meg få se hendene dine", og han åpnet dem og viste meg. Og der var merkene etter nagler. Jeg løftet mitt blikk og så inn i øynene hans. Jeg fant ikke ord. Og han sa ikke mer. Men jeg visste at det var Jesus. Kvinnene hadde hatt rett! Han hadde seiret over døden! Og mens jeg tok denne sannheten inn over meg, så forsvant han.
Det var galskap å gå tilbake til Jerusalem. Det var mørkt ute, det kunne være farlig. Og det var langt å gå. Men vi måtte bare. Vi gikk så fort vi kunne tilbake til Jerusalem for å finne de andre disiplene. Og der delte vi vår erfaring - og hørte hva de hadde å si. For også de hadde sett Jesus.
Derfor er jeg en av påskens stemmer. Visshetens stemme. Jeg er øyenvitne. Andre kan si hva de vil, men jeg vet det er sant. Jesus lever!
Nå har vi hørt noen av stemmene fra den påsken for så lenge siden. Hver på sin måte møtte de den oppstandne Jesus, og gikk fra fortvilelse til glede. Men det var like mange som ikke trodde. De som var ansvarlige for å korsfeste Jesus, de gjorde det de kunne for å slå ned på disse ryktene. Og til alle tider har mennesker fortsatt å dømme Jesus. Noen har frikjent ham, og tilbedt ham. Andre har kalt ham en gudsbespotter, andre igjen en bedrager. Noen ser på ham som en stor profet - men ikke noe mer enn det. Men hvem sier vi at han er? Jesus selv stiller oss spørsmålet., slik han stilte det til disiplene en gang for mange år siden: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" De svarte: "Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene." "Og dere," spurte han, "hvem sier dere at jeg er?" Da svarte Simon Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." (MTT 16,13 - MTT 16,16) Guds Sønn: Peter visste knapt hva han sa. Men allikevel. Det er på en måte det valget vi har. Tror vi at Jesus er den oppstandne Guds Sønn, som fortjener all vår kjærlighet, allt vi eier, allt vi er? Tror du det? Valget er ditt. Men alle de som møtte Jesus etter oppstandelsen, de opplevde at livet aldri ble det samme. Og de opplevde en glede som fikk dem til å synge lovsanger i fengsel, og i døden. Det er denne gleden vi feirer i dag. Gleden over at vår Herre seiret ikke bare over synd - men også over døden. Gleden over at han lever også i dag, og vil dele våre liv. Gleden over at han skal lede oss inn i det evige livet som han er selve symbolet på. \