Jeg elsket ham. Jeg trodde på ham. Og da vi hørte at Lasarus var død, og Jesus sa at han skulle til Betania, ja da sa jeg at ville gå med, selv om det betydde å bli drept. Vi burde ha visst at Jesus skulle dø - han sa det selv! Men vi skjønte det ikke, og da det skjedde - ja, da virket alt så håpløst.
Men så kom Johannes og Peter og noen av kvinnene, og sa at Jesu grav var tom, og at Jesus var oppstått fra de døde. Og senere var de alle samlet - alle unntatt meg - og de sa at Jesus var der. At han bare var der, plutselig, og snakket med dem. Jeg skjønte ikke noen ting. Jeg torde ikke å tro på det. Jeg hadde sett ham dø. Jeg hadde sett de forferdelige sårene etter naglene, og spydet. De andre disiplene sa at de hadde sett ham, men jeg kunne ikke tro på dem før jeg så ham selv. Ikke før jeg kunne holde hånden hans og kjenne merkene etter naglene.
Det gikk noen dager, en uke, kanskje. Vi var alle samlet i det samme rommet en gang til. Og denne gangen var jeg der. Og plutselig - plutselig så var han der også. Han kom ikke inn gjennom døren, han var bare der, plutselig. Han hilste oss, og så sa han mitt navn. Det var utrolig. Så sa han, "Tomas: Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!"
Jeg var fullstendig målløs. Han stod der og tilbød meg å gjøre akkurat de tingene jeg hadde sagt at jeg måtte. Men nå måtte jeg plutselig ikke allikevel. Det var unødvendig. Jeg falt på kne, og stammet ut: "Min Herre, og min Gud".
Jeg er kjent som tvilens stemme. Jeg er berømt fordi jeg ikke trodde. Men det var bare en liten stund. Nå har jeg også sett ham, den oppstandne Kristus: Og jeg tror.
Men så sa Jesus til meg: "Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror."
Nå har vi hørt noen av stemmene fra den påsken for så lenge siden. Hver på sin måte møtte de den oppstandne Jesus, og gikk fra fortvilelse til glede. Men det var like mange som ikke trodde. De som var ansvarlige for å korsfeste Jesus, de gjorde det de kunne for å slå ned på disse ryktene. Og til alle tider har mennesker fortsatt å dømme Jesus. Noen har frikjent ham, og tilbedt ham. Andre har kalt ham en gudsbespotter, andre igjen en bedrager. Noen ser på ham som en stor profet - men ikke noe mer enn det. Men hvem sier vi at han er? Jesus selv stiller oss spørsmålet., slik han stilte det til disiplene en gang for mange år siden: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" De svarte: "Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene." "Og dere," spurte han, "hvem sier dere at jeg er?" Da svarte Simon Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." (MTT 16,13 - MTT 16,16) Guds Sønn: Peter visste knapt hva han sa. Men allikevel. Det er på en måte det valget vi har. Tror vi at Jesus er den oppstandne Guds Sønn, som fortjener all vår kjærlighet, allt vi eier, allt vi er? Tror du det? Valget er ditt. Men alle de som møtte Jesus etter oppstandelsen, de opplevde at livet aldri ble det samme. Og de opplevde en glede som fikk dem til å synge lovsanger i fengsel, og i døden. Det er denne gleden vi feirer i dag. Gleden over at vår Herre seiret ikke bare over synd - men også over døden. Gleden over at han lever også i dag, og vil dele våre liv. Gleden over at han skal lede oss inn i det evige livet som han er selve symbolet på.