"Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem,
og de samtalte om alt det som var skjedd.
Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem.
Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen.

De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre.
Men de bad ham inntrengende: "Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller." Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem.
Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem."
(Luk. 24. 13-16, 28-31)

Når vi hørere om de to disiplene som var på vei til Emmaus, så kan det synes som en litt underlig hendelse. Her er to mennesker, som var blitt fortalt at Jesus hadde stått opp,- og når de så møter ham på veien, så kjenner de ham ikke igjen. "Noe hindret dem i å se, " - leser vi i dette avsnittet.

Underlig kanskje,- men allikevel ikke så fjernt fra hvordan vi også kan oppleve det noen ganger. Det går f.eks. fint an å være aktiv i en kristen menighet uten å kjenne Jesus. Akkurat som disse disiplene så kan vi også til tider gå ved siden av Jesus, istendefor å gå sammen med ham. Vi hører han snakke, men vi har ikke samfunn med han. Han er ikke levende for oss, han får ikke lov til å virke i våre liv. Kanskje har vi hørt og mener vi kan alle de kristne teoriene,- og forsåvidt så tror vi også på dette,- men vi har allikevel ikke latt Jesus få lov til å vandre sammen med oss. Være tilstede i oss.

Kanskje er det noe i oss som stenger igjen. Noe som hindrer oss i å se,- noe som gjør at vi ikke vil la han slippe til. Kanskje er vi redd for at hvis vi lar han slippe til så vil han gjøre noe i oss som vi egentlig ikke har lyst til,- eller kanskje vi rett og slett bare ikke har tenkt noe særlig over det?

De fleste av oss har vel vært forelsket. Kanskje var det kjærlighet ved første blikk, kanskje tok det litt lengre tid. Du kan faktisk ha kjent et menneske hele ditt liv uten å ha lagt særlig merke til det. Så,- plutselig PANG! Det er som om du ser personen på en helt ny måte. Som om du aldri virkelig har kjent dem før. Og følelsene til denne personen blir så de sterkeste du har opplevd.

Og det må ha vært noe sånt som disse disiplene opplevde. De går ved siden av denne mannen, som lærer dem en hel masse,- men så når han bryter brødet,- så PANG! Det er som om de ser han for første gang. Jesus lever virkelig!

Men tenk om de ikke hadde invitert Jesus med seg inn! Tenk om de hadde latt han gå videre! Da ville de kanskje aldri ha fått denne opplevelsen.

Jeg håper at du har invitert Jesus inn i ditt liv. At du ikke vandrer ved siden av ham,- men at du vandrer sammen med han. At den oppstandne Jesus virkelig har en konkret innvirkning på hvordan du velger å leve livet ditt.

Jane B. Waters

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters