For forms skyld: Jeg leste om Genie i "An introduction to Psycholinguistics" av Danny Steinberg. Navnet er oppdiktet, men historien er sann. ble oppdaget i en by i USA mot slutten av 70-årene. Hun var 13 1/2 år gammel, og hennes far hadde holdt henne innelåst i et lite rom i hjemmet sitt de foregående 12 år. Om dagen måtte hun gå naken, bortsett fra en sele som bandt henne til en potte. Om natten ble hun lagt inn i en sovepose i en barneseng som var mest lik et bur. Hun fikk mat, men ble ikke snakket til. Faren hennes slo henne ofte med en trepinne, og knurret som en hund mens han gjorde det. I følge hennes mor, fikk hun aldri høre en menneskelig stemme, og hennes eneste kontakt med andre mennesker var da hun fikk mat eller ble slått. Bortsett fra noen stykker papir eller plast som hun fikk å leke med, hadde hun ingenting å se på, ingenting å røre ved, ingenting å gjøre. Moren til Genie, som bodde i huset, klarte til slutt å rømme, og tok barnet med seg. Det var på denne måten myndighetene ble oppmerksom på saken. Faren tok sitt liv samme dag som han skulle i retten, tiltalt for barnemishandling.

Det er vanskelig å lese en slik historie uten å føle seg litt kvalm. Men da jeg leste den for første gang, var det et bibelvers som stadig gikk igjen i tankene mine:

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. Salme 103,13

Som en far... Selv om Genies tilfelle er ekstremt, er det nok ikke enestående. Og selv om vi ser bort fra slike groteske saker, så er det allikevel mange som har fått farsforholdet og farsbegrepet ødelagt av vold eller likegyldighet. Eller rett og slett bare fravær. Hvordan kan vi forkynne til disse mennesker om "Gud vår far"? Har de noen forutsetninger for å forstå et slikt bibelvers? Jesus sa at "selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver" Matteus 7,11. Men det er visst noen som ikke kan dét engang. Hvordan skal deres barn lære om en god og kjærlig Gud?

Det utrolige med Genie var at hun overlevde. Hun fikk gode fosterforeldre og etter noen år hadde hun utviklet seg godt på det sosiale planet. Etter så mange års taushet har språket hennes aldri utviklet seg forbi barnestadiet, men hun har i alle fall lært hva omsorg og trygghet betyr.

Vi kan bare be om at hun og de som i noen som helst grad deler hennes skjebne, vil kunne forstå at "Gud vår far" er alt som deres egne fedre aldri var.

Paul M Waters 30.11.98

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters