"Hvorfor må jeg legge meg?"

"Hvorfor snakker du norsk selv om du er engelsk?"

"Hvorfor har du ikke hår?"

"Hvorfor er himmelen blå?"

"Det vet jeg ikke, Jonathan."

"Hvorfor vet du ikke det?"

Ekspertene forteller oss at treåringer skal spørre, og treåringenes foreldre skal være tålmodige

og svare så godt de kan. Og man skal jo gjøre som ekspertene sier… Men noen ganger er det

mer nærliggende å svare "Ti nå still og la meg lese avisen min!" ("Hvorfor må du lese

avisen?"). "Aaaaagh!" er også et svar som jeg må bite i meg med jevne mellomrom.

Men er jeg noe bedre selv? Har ikke jeg en hel drøss med spørsmål som jeg helst vil vite

svaret på med en gang? "Hvordan kunne Jesus være både Gud og menneske? Var det virkelig

en jomfrufødsel? Hva skjer når vi dør? Hvordan er Himmelen? Fins det virkelig et Helvete?

Hvor kommer alt det vonde fra? Hvorfor er det så vanskelig å leve rett, å elske rett?"

Og når jeg så mange ganger må si til min sønn, "Det vil du forstå når du blir eldre. Det kan

jeg ikke forklare nå. Ti still og gjør som du får beskjed om …" - Er det da rart at Gud noen ganger må si det samme til meg?

"Det vil du forstå siden."

"Slapp av og stol på meg."

eller

"Min nåde er nok for deg."

Paul M Waters 21.09.99

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters