Det fortelles om en ung mann i USA, som aldri hadde gjort noe veldig galt.. Men en dag holdt han på å spille kort, og ble sint på motstanderen. Da tok han opp en revolver, og skjøt og drepte den andre. Han ble selvfølgelig arrestert, og rettssaken endte med at han ble dømt til døden.

På grunn av det livet han hadde levd tidligere, begynte hans venner og slektninger en underskriftskampanje for han. Og det virket som om alle i nabolaget ville skrive under. Det gikk ikke lang tid før kampanjen nådde andre byer i nærheten, og folk i hele staten skrev under. Til slutt ble den levert til statens guvernør, som tilfeldigvis var en kristen, og øynene hans fyltes av tårer når han så de store kurvene fylt med underskriftslister. Han bestemte seg for å benåde den unge mannen, og han skrev ut benådningen og tok den i lommen. Deretter kledde han seg ut som prest, og dro til fengslet.

Da guvernøren nærmet seg dødscellen, kom den unge mannen fram til sprinklene, og ropte: «Kom deg vekk! Jeg vil ikke se deg! jeg har fått besøk av syv sånne som deg allerede. Jeg fikk nok religion hjemme hos meg.» Guvernøren forsøkte å avbryte ham: «Men vent litt; Jeg har noe med til deg. La meg få snakke med deg.» «Hør her,» sa mannen, «Hvis du ikke går herfra med en gang, kaller jeg på vakten og får deg kastet ut.!» «Men unge mann,» fortsatte guvernøren, «jeg har gode nyheter til deg - vil du ikke la meg fortelle deg om disse?» «Du hørte hva jeg sa,» svarte mannen, «Og hvis du ikke går med en gang, kaller jeg på fengselsdirektøren.» «Javel.» svarte guvernøren, og med et tungt sinn snudde han og gikk.

Kort tid etterpå kom fengselsdirektøren inn til den unge mannen. «Jaså - så du har hatt besøk av guvernøren.» «Hva?» ropte den unge mannen. «Ja, og han hadde benådningen din i lommen, men du ville ikke høre på ham.» «Skaff meg en penn og papir!» ropte den unge mannen. Og han satte seg ned og skrev en unnskyldning til guvernøren for måten han hadde tatt imot ham på.

Men da guvernøren fikk brevet, skrev han på baksiden: «Ikke lenger interessert i denne saken.» Dagen kom da mannen skulle dø, og han ble spurt om det var noe han ville si før dommen ble fullført. «Ja,» svarte han, «Si til Amerikas unge menn at jeg dør ikke på grunn av min forbrytelse. Jeg dør ikke fordi jeg er en morder. Guvernøren benådet meg. Jeg kunne levd videre. Si til dem at jeg dør fordi jeg ikke tok imot guvernørens benådning.

Denne historien er kanskje litt preget av at den er amerikansk. Men den forteller oss allikevel noe viktig. Hvis vi går fortapt, er det ikke på grunn av våre synder, men fordi vi ikke har tatt imot Guds nåde i Jesus Kristus. For hvis vi fornekter Jesus, fornekter vi også det eneste håpet vi har til å bli frelst.

I Johannes 3.18 står det: "Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. "

Vi blir ikke dømt på grunn av det vi gjør. Selv om vi var mordere eller tyver eller hva det måtte være - så ville det allikevel ikke være det som førte oss i fortapelse. For Gud kan tilgi mordere og tyver. Det er bare én synd som Gud ikke kan tilgi - og det er å fornekte Guds Sønn.

Selv om vi kan gjøre et stort nummer av å være religiøs eller å tilhøre en kirke, så er det ikke fordi vi er medlemmer der at vi blir frelst. Og det er heller ikke fordi vi ikke er medlemmer at vi går fortapt. Det er bare én ting som teller, og det er om vi har tatt imot Guds tilbud om nåde. «Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» Det fins ingen annen grunn. Vi går fortapt bare hvis vi ikke vil bli frelst; hvis vi ikke vil ta imot Guds nåde; hvis vi fornekter Jesus Kristus.

Har du sagt ja til Guds tilbud om nåde?

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.» (Joh. 3.16)

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters