Om å gi

[Lysbilde (This is a 389 kb file): Foxtrot Vi ser så forskjellig]

Vi ser ting så forskjellig. Her står Pelle og Linda og ser på stjernene. Pelle, han analyserer, han vet navnene på ting – Linda ser bare masse pene stjerner. Men det de ser på er jo akkurat det samme, og de har begge like mye glede av det. Sånn er det med oss mennesker. Jeg ligner kanskje mest på Pelle, til vanlig. I alle fall når det gjelder kristendommen. Jeg liker å forstå sammenhengen, jeg liker å vite hva det er jeg ser på. Hvem er Gud? Hva er treenighetslæren? Hvordan kunne Gud bli menneske? Eller – hvordan kunne Jesus være Gud?

Det er en tid for sånne spørsmål - men av og til kan det være deilig å være mer som Linda. Bare se. For meg har julen blitt mer og mer en sånn tid. Jeg synes julehistorien er fin, og jeg vil helst ikke analysere den for mye. Hvem var de vise menn? Hvor var hyrdene? Hvordan ser en engel ut? Det kan på en måte være det samme. Saken er at Jesus ble født. Det er det han gjorde som voksen som egentlig er viktig å forstå. Historien om hans fødsel er i og for seg viktig bare for å bekrefte at Jesus ikke kom i skyene – men ble født som et annet menneske. Og hvis vi i våre dager har laget en slags søtsuppe rundt det, ja – så får det bare være. Noen ganger trenger vi ikke analysere for mye. Noen ganger kan det være greit bare å se – og tilbe. I grunnen så føler jeg ikke noen spesiell trang til å holde tale i dag. Kanskje det viktigste er bare å minnes det som evangeliene forteller.

Men forkynnere skal jo forkynne… Allikevel har jeg ikke tenkt å analysere juleevangeliet. Derimot har jeg tenkt mye på dette med å gi. Det er i stor grad det desember dreier seg om for oss. Vi ber folk om å gi til oss. Vi gir til andre. Noen av dere så sikkert reportasjen i Sarpsborg Arbeiderblad fra årets matutdeling. Som vanlig hadde reporteren misforstått et par ting – blant annet at et flertall av de som fikk hjelp var innvandrere. Det er selvfølgelig ikke tilfelle, selv om vi for første gang i år fikk besøk av noen med utenlandsk bakgrunn. Men noe som er et stadig problem med denne utdelingen, det er spørsmålet om alle disse som kommer virkelig trenger hjelpen – og hvor mange av dem misbruker systemet. Og hvordan vi skal kunne se forskjellen.

Vi mennesker er veldig opptatt av hva som er rettferdig. Og det gjelder ikke minst når vi skal gi noe til en annen. Vi spør om de ”fortjener” det. Vi spør om de virkelig trenger det. Vi er redd for å bli utnyttet. Jeg liker heller ikke å bli utnyttet, og det er klart at når vi forvalter penger som andre har gitt oss, så skal vi være forsiktige. Men noe av det som slår meg når jeg tenker på julen – det er at Gud ikke er så forsiktig. Gud …

… lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. (Matt 5, 45)

Gud gir sine gaver til alle, enten de fortjener dem eller ikke. Og det gjelder ikke bare de gavene som sol og regn som vi kan definere som ”naturen”, men det gjelder den største gaven av alle – Jesus selv.

Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Er det ikke det vi kaller ”nåde”? Når vi snakker om nåde, så gjelder det som oftest det at vi får tilgitt vår synd. Men Guds nåde er mye mer enn det. Nåden er at Gud gir sine gaver til alle mennesker, de rettferdige og de urettferdige – de troende og de ikke-troende. Nåden er at Gud gir seg selv, i Jesus Kristus, til alle mennesker. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske… Og når Jesus døde, så var også det for alle mennesker –

Selv for en rettskaffen mann ville vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen våge livet for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere. (Rom 5, 7 – 8)

For et sløseri! Tenk å ofre deg selv for en gjeng utakknemlige, apatiske, selviske mennesker. Vi lurer på om det er verd å spandere en pose med mat på noen som egentlig ikke er så fattig. Men Gud spanderte hele seg på en menneskeslekt som i det store og hele ikke bryr seg om ham eller hans offer i det hele tatt.

Det er nåde. Å gi, og å gi, og å gi. Til alle. Uansett hva de fortjener. Stakkars Jesusbarnet. For en framtid han gikk i møte.

Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. (Joh 1, 11)

Men tenk om Gud tenkte som oss. Tenk om han reserverte gavene sine til dem som han synes fortjente dem? Ville du og jeg ha fått noe da? Tenk om Jesus kom, ikke for deg, men bare for noen få virkelig hellig mennesker. Hvor kunne vi da funnet håp, eller tilgivelse, eller kjærlighet?

… da vi ennå var syndere …

… da vi ennå var syndere - ble Jesus født, og levde, og døde for oss.

Gud gir sine gaver til alle, enten de fortjener dem eller ikke. Og så sier han – bli som meg. Sånn som jeg gir, uten forbehold, uten baktanke – sånn skal dere gi. Noen vil ta imot gaven. Noen vil misbruke den. Noen vil nekte å ta imot. Men du – hvis du er mitt barn, hvis du vil ligne meg, så må du gi.

Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen. (Matt 5, 44 – 48)

”Bli som meg!” sier Gud. Kom ikke her og si at evangeliet er sentimental. Det er en kjempeutfordring.

Som sagt: Jeg elsker julehistorien. Og hver jul så undres jeg over dette ubegripelige, at et lite barn ble født som skulle kalles ”Gud”. Men det er på en måte et slags teknisk spørsmål, som når Pelle så på stjernene og ramset opp hva de var og hvor langt unna de var. Men kanskje det største mysterium ikke dreier seg om sånne ting i det hele tatt. Kanskje det største mysterium er nettopp dette: At Gud ga sin sønn. Og at du og jeg er så verdifull for ham at han mente vi var verd prisen.