Sarpsborg Søndag 24.06.01 (St Hans)
Johannes 10,40 - 42
Jesus drog da igjen over til den andre siden av Jordan, til det stedet hvor Johannes hadde døpt. Der ble han en tid. Mange kom til ham, og de sa: "Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant." Og det var mange der som kom til tro på Jesus.
Jeg vet ikke hvor mange av dere som feiret i går kveld, om det var noen. Hva er det folk feirer på St Hans aften, egentlig? Egentlig ikke noe, antakelig. Det er bare deilig å nyte solen på årets lengste dag. De gamle vikingene ville kanskje blitt opprørt over vår "sekulariserte" feiringen av midtsommeren, som for dem var en viktig begivenhet: Bålet stod for ildens livgivende og vernende kraft. Nest etter sola ga ilden varme og holdt trollpakk borte.
I dag tenker vi nok ikke så konkret på det - men allikevel kjenner vi behovet av lys og varme, og nyter sommeren når den kommer - eller hvis den kommer! De første kristne så heller ingen grunn til å kjempe mot disse "hedenske" høytidene. Istedenfor forsøkte de å "erobre" dem, og fylle dem med kristent innhold. Så den romerske solfestivalen 25. desember ble gjort om til Kristi fødselsdag, og midtsommerblotet ble til St Hans dagen.
Men hvorfor valgte de å feire akkurat Johannes på midtsommer dagen? Uten å tenke så mye på det, så har jeg alltid regnet med at denne dagen var viet Apostelen Johannes, Jesu nære venn og forfatteren av Johannes evangelium. Men det er den ikke. Det vi feirer i dag er fødselsdagen til Johannes Døperen.
Og det gir en viss mening i valg av dato. Jesus sa om Johannes Døperen at
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. 11,11
Johannes er altså den største - unntatt Jesus selv. Og dagen for Johannes fødsel, midt på sommeren, blir et slags speilbilde av Jesu fødsel, midt på vinteren. I gamle dager ble denne dagen til og med kalt for "sommerens jul".
Johannes var uten tvil en ganske spesiell mann. Historien om fødselen hans er nesten like spesiell som juleevangeliet, helt fra mors liv, ble det sagt, skulle han bli fylt av Den Hellige Ånd. Men selv var han aldri opptatt av å hevde seg selv. Ifølge Lukas var hans oppdrag å
... være forløper for Herren ... vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren." Lukas 1,17
Og det er i tråd med det vi nå vet om Den Hellige Ånd, for Jesus sa selv at Den Hellige Ånd skulle vitne om ham .
Det er tydelig at mennesker husket det som Johannes sa om Jesus. For da Johannes var død, og Jesus selv gikk mot slutten av sin tid på jorden, så leser vi at Jesus trakk seg tilbake til østsiden av Jordanelven, der det hele hadde begynt.
Jeg kan tenke meg at det var noe symbolsk over dette for Jesus. Det var her han var blitt døpt, her Ånden hadde kommet ned over ham, her han hadde rekruttert sine første disipler. Og ikke minst var det her Johannes hadde profetert over ham. Kanskje han følte behov for å besøke sine åndelige røtter før han dro opp til Jerusalem igjen for å møte lidelse og død. Kanskje han ville bare holde seg unna fariseerne til tiden var inne.
Men her var det mange som kom til tro, fordi de så at det som Johannes hadde sagt, stemte. Denne Jesus var Messias!
Jeg lurer på hva de ville ha tenkt om Jesus hvis de ikke hadde hørt Johannes Døperen først. Det får vi aldri vite. Men en ting er sikkert, og det er at Johannes virkelig oppfylte sin rolle som en forløper for Jesus. Han gjorde ingen tegn, sa folk, men det han sa, det stemte.
Vår rolle i forhold til Jesus er egentlig ikke så annerledes. Selv om Johannes var en spesiell mann, med et spesielt oppdrag, så kan vi lære mye av det Johannes gjorde og sa.
For det første var Johannes veldig klar over sine egne begrensninger. Omgitt av folkemengden, med et rykte som spredde seg helt til Jerusalem, så kunne han lett ha blitt fanget av sin egen suksess. Det var mange som ville gi seg ut for å være "Messias", og han kunne jo ha oppfattet seg selv sånn. På noen måter lignet han på Frelsesarmeen - folk oppfattet ham som rar, men han var populær allikevel. Og selv om han kalte alle til omvendelse, så var det sikkert en del vanlige folk som satte pris på at han refset landets religiøse ledere og andre godtfolk i god gammel profetstil.
Frelsesarmeens popularitet er en enorm fordel for oss, hvis vi vet å bruke den riktig, og ikke bare for å samle penger. Johannes brukte aldri sin innflytelse for å fremme sin egen sak. Han brukte den for å fortelle om Jesus. Og da de spurte hvem han var, så svarte han - jeg er ikke Messias, jeg er bare en stemme...
Johannes kunne jo også ha blitt sur da noen av sine disipler bestemte seg for å følge Jesus istedenfor. Det er en typisk menneskelig reaksjon - og dessverre så møter vi den fremdeles både hos andre og hos oss selv. Det er vanskelig ikke å bli sjalu når en annen gjør det "bedre" enn oss. Det var en periode at vi ikke hørte om noe annet enn Asker korps. På alle offisersmøter og på mange andre steder, fikk vi stadig vekk høre hvor flott det var der og hvor bra det var blitt - og jeg må innrømme at i alle fall jeg fikk Asker helt opp i halsen. Og jeg tror ikke jeg var den eneste. Men du, så smålig det går an å bli - å bli sur istedenfor å glede oss over de som kom til tro!
Slik kan det også bli mellom forskjellige menigheter, eller til og med mellom forskjellige grupper i et korps. Men Johannes var ikke sjalu. Bare én gang tillot han seg å spørre om Jesus virkelig var den som skulle komme. Men da satt han allerede i fengsel, og det var kanskje ikke rart at han ønsket en liten bekreftelse på det han hadde sagt og gjort. Men langt fra å være sjalu på Jesus, så sa han rett ut til disiplene hans at det var Jesus som var Guds Sønn. Johannes selv var bare en stemme.
Johannes sa om Jesus, "Han skal vokse, jeg skal avta."
Det ble sant, bokstavelig talt, men samtidig var det nettopp fordi Johannes var villig til å la Jesus gå først, at han selv ble den han skulle bli.
Når vi snakker om hellighet så gjelder den samme regelen. Hvis Jesus får lov til å vokse i våre liv, hvis vi er villige til å avta - så vil vi også fullføre hele vårt potensiale, og bli de menneskene som Gud ønsker at vi skal bli.
Noe annet som fikk min oppmerksomhet var det de sier her om at Johannes ikke gjorde noen tegn. Sånn sett var han ganske spesiell i Det nye testamentet, for det ser ut til at både Jesus og disiplene hans bekreftet budskapet sitt med tegn og under. Og med pinsedag frisk i minnet, så kan vi kanskje tro at det må være sånn, at der hvor Den Hellige Ånd er så vil det alltid være tegn. Og så kan vi lure på hvorfor det ikke skjer så mye hos oss.
Men Johannes var fylt av Den Hellige Ånd helt fra mors liv, står det. Han var spesielt utpekt for å forberede folket for Jesus. Men hos ham kom ikke Den Hellige Ånds kraft til uttrykk gjennom undergjerninger - men gjennom kraften i hans forkynnelse. Det var kanskje et under i seg selv. Kanskje underet var at en så stor mann allikevel kunne finne seg i å være en forløper for en som var enda større.
I alle tilfeller kan det kanskje være en påminnelse for oss om at Den Hellige Ånd virker slik han vil. I noen sammenheng så bruker han gjerne tegn og under - men andre ganger, så kan han velge en annen måte å arbeide på som han ser er mer tjenlig. Det eneste som til enhver tid er sant, er at Den Hellige Ånd ønsker å virke i og gjennom oss, og det forutsetter at vi er villige til å åpne oss for ham.
Så kan vi i alle fall lære dette fra ham: Han ønsket alltid å peke på Jesus, istedenfor seg selv. Og han kunne gjøre det fordi han var fylt av Den Hellige Ånds kraft.
Hvordan er det med oss, da? Er det vårt høyeste mål å peke på Jesus, å fortelle om ham, å vise folk veien til ham? Eller er vi mer opptatt av våre egne saker? Gir vi Den Hellige Ånd rom til å virke i våre liv, eller foretrekker vi å bestemme selv?
Mens jeg skrev dette, så tenkte jeg: Dette er banale spørsmål. Tenk hvor mange ganger vi har hørt dette! Tenk hvor mange ganger vi har svart på disse spørsmålene, hver for oss. Har du ikke noe nytt å komme med? Men jeg vet ikke om jeg har det. For til syvende og sist berører disse spørsmålene hele vårt liv. Dere som var med på turen hørte Jane tale om å elske Herren vår Gud med hele oss - sjel og tanke, ånd og legemet. Det er det som er målet for vårt liv.
Så selv om vi har hørt disse spørsmålene aldri så mange ganger før, så er det vel slik at vi må svare på nytt og på nytt. Det jeg svarte i går hjelper meg ikke. Det er dagen i dag som gjelder. La oss be om at Den Hellige Ånd vil fylle oss, hver og en, slik at vi kan peke på Jesus: for
"... alt det han sa om denne mannen, er sant"
copyright 2001-2002 Paul M Waters