Sarpsborg 29.4.01 konfirmasjon (revidert)
Joh 14:23-26
Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.
Det er vanskelig å vite hva man skal si på en dag som denne. På den ene siden så bør man gjerne si noe til konfirmantene - men de har jo hørt på meg i over et halvt år, så jeg vet ikke hvor mye mer de orker. Og så må jeg jo si noe til dere andre.
Men først og fremst har tankene mine kretset litt rundt dette med konfirmasjon. Ordet konfirmasjon betyr jo "bekreftelse", og i begynnelsen så var det nettopp det som var poenget. Når et barn ble døpt, så ga foreldre og faddere visse løfter på vegne av barnet, og barnet tok imot løfter fra Gud, formidlet av Kirken. Når man syntes at barnet var gammel nok til å forstå hva det dreide seg om, så skulle barnet da bekrefte de løftene for seg selv - og Kirken bekreftet også løftene som den hadde gitt, løftet om frelse, og om Den Hellige Ånd.
Med tid og stunder har konfirmasjon blitt mer og mer oppfattet som en av våre "livsløpsseremonier". En seremoni som markerer slutten på barndommen, og begynnelsen på det å bli voksen. Og det er ikke noe galt i det - men jeg tror at dette med løftene fremdeles er relevant.
Nå er det slik at Frelsesarmeen ikke bruker dåp - men vi pleier å velsigne barna, og xxx og xxx hadde sin barneinnvielse i dette lokalet. I barneinnvielsen så er det også slik at det blir gitt løfter. Foreldre, faddere, egentlig hele korpset - vi lover å gjøre det vi kan for å undervise barnet i kristen tro og liv, og å holde det borte fra det som er skadelig.
Jeg tror ikke de løftene eller det ansvaret plutselig opphører fordi noen fyller fjorten år. Men allikevel - etter hvert som barn blir til ungdommer og til slutt voksne, så er det naturlig at de mer og mer overtar ansvaret for sitt eget liv. Og det gjelder ikke minst det åndelige livet. Troen kan ikke arves, og egentlig kan den heller ikke læres. Vi kan lære om troen, men det å tro er til syvende og sist et valg som vi må ta selv.
Og derfor er dette et ansvar som vi alle må ta selv. Menigheten må jo alltid ha et ansvar for å undervise i troen og disippelskap, enten det er gjennom søndagspreken eller noe annet - men det er opp til den enkelte å ta imot den undervisningen og å gjøre noe med den i sitt eget liv.
Konfirmanter i Frelsesarmeen gir ingen løfter. Men ved å la seg konfirmere, så begynner de på en måte å ta ansvar for sitt eget åndelige liv. xxx og xxx har selv valgt å stå her i dag. Og selv om det er noen år igjen til de får lov til å bestemme allting selv - regner jeg med! - så har de allerede begynt å ta et eget ansvar for noe av det som ble lovet da de ble velsignet som barn.
Men som jeg sa i sted - det dreier seg ikke bare om løfter som vi gir, men også om løfter som vi får. Løfter som Gud har gitt oss.
I barneinnvielsen ber vi at Gud vil bevare barnet slik at det alltid vil være hans barn. Og Guds løfte til oss er nettopp det at alle som tror på Jesus Kristus kan både bli, og bli bevart som, Guds barn. Når xxx og xxx står her i dag, så er det et uttrykk for at Gud har besvart den bønnen, og oppfylt sitt løfte. Og seremonien som vi er med om i dag er også en bekreftelse på at det løftet vil fortsatt gjelde i fremtiden: Dere to er og vil være Guds barn, så lenge dere fortsetter å tro på Jesus.
Men Jesus har lovet oss enda mer. For han lovet å sende oss Den Hellige Ånd. Og da vil jeg minne deg om noe av det som Jesus sa om ham:
han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.
Om dere ikke husker alt som vi har vært igjennom i løpet av konfirmasjons- forberedelsene, så er ikke det så farlig. Jeg regner med at dere allerede har glemt en del. Men det som teller er at dere fortsetter å lære. Og det vil Den Hellige Ånd hjelpe dere med, hvis dere lar ham. Han vil hjelpe dere å lære Jesus bedre å kjenne. Han vil hjelpe dere å forstå det som står i Bibelen, og kanskje ikke minst å forstå hvorfor det er relevant for deres liv. Og han vil hjelpe dere å vokse i troen.
Bibelens fortelling om Den Hellige Ånds komme den første Pinsedagen, har blitt sammenlignet med en forelskelse som vekkes til liv i ekteskapet, og er med å holde det ved like. Jeg synes først at det var et flott bilde - men så tenkte jeg at det kanskje ikke var helt riktig allikevel. For kjærlighet kommer ikke alltid til uttrykk i forelskelse. Det er fint når den gjør det, og i kristenlivet så trenger vi også å bli revet med noen ganger, å gi slipp på hemningene våre; men i et ekteskap, og i vårt åndelig liv, så trengs det også noe som stikker litt dypere. Noe som varer selv når livet blir vanskelig og de fine følelsene tar pause.
Det virkelig store underet med Pinsen var egentlig ikke ilden eller tungetalen - men den indre forvandlingen. At disse feige, redde mennesker, plutselig skulle kunne bli i stand til å stå fram og forkynne om Jesus! Kjell Nygård skrev en gang i Krigsropet: "Guds Ånd forvandler et menneskets indre, dets motiver og livsinteresser ... Hans Ånd gir selv den svakeste kraft til å seire i hverdagens prøvelser og krav."
Og dette er også noe av Guds løfte som vi vil bekrefte i dag. Vi som har levd en stund har opplevd sannheten i det: Vi håper at dere vil erfare det samme.
Jo lengre jeg lever, jo mer vanskelig synes jeg det er å beskrive med ord hva det betyr å tro på Jesus, å kjenne ham, og å kjenne at Hans Ånd er i meg. Men min bønn for dere to og for oss alle er at vi vil kjenne hans kjærlighets kraft i våre liv. Og at han vil virke denne indre forvandlingen som gjør oss mer lik ham.
Amen.
© Paul M Waters 1999 - 2001