Sarpsborg 27.2.2000
Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg. 2 For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. 3 Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.
I Frelsesarmeen er vi ikke bortskjemt med kraftuttrykk. De fleste sånne uttrykk som andre folk bruker er tabu hos oss, og det fører til at vi lager våre egne litt snillere varianter. Da jeg kom til Bergen sånn på slutten av 80-tallet, så var favorittuttrykket: "Herlighet!" Noe mer nedsettende gikk det omtrent ikke an å si, bare Bergensdialekten var brei nok.
Hvordan et sånt ord kunne få alle de ironiske og negative assosiasjoner som det tydeligvis har, er et lite mysterium, men det viser kanskje at vi i dag har et litt anstrengt forhold til sånne litt "store" ord. Vi må kanskje bruke et ord som "herlighet" litt ironisk, fordi vi har problemer med å bruke det riktig. Kanskje.
Men hvis et sånt ord er for stort for oss å bruke, så passer det kanskje at Jesus bruker det. For Jesus var jo også et par nummer for stor for oss. Alle moderne forklaringer på hvem Jesus eventuelt kunne være, går jo ut på å gjøre ham mindre. Han var "bare en mann", "bare en profet". En stor mann, kanskje, en stor profet. Men ikke Gud.
Men disiplene hadde etter hvert fått forståelse for noe annet:
Nå vet de i sannhet at jeg er utgått fra deg, og de har trodd at du har sendt meg. (v.8)
Og nå var altså tiden inne, nå skulle Jesus forherliges, slik han forherliget Gud Faderen. Oppdraget skulle fullføres, slik at Jesus kunne gi evig liv til alle som Gud hadde gitt ham, ikke bare disiplene, men alle de som etter hvert ville tro på ham.
Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. (v.3)
Men hva er dette evige livet? Hva betyr det å "kjenne Gud"? Det kan jo ikke bare bety "å vite hvem han er". De onde åndene visste hvem Jesus var, uten at de hadde noe glede av det!
Da kom en mann mot ham fra gravhulene. Han var besatt av en uren ånd ... Da han fikk se Jesus langt borte, kom han løpende, kastet seg ned for ham
og ropte høyt: "Hva har du med meg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg ber deg for Guds skyld, pin meg ikke!" (MRK 5,2 - MRK 5,7)
Jeg tror nok det fins mennesker som kjenner Jesus på denne måten i dag også. Som vet hvem han er - og blir redd. Men når Jesus sier at det evige liv er å kjenne ham, så mener han noe helt annet. Han snakker om et intimt forhold, som forholdet han hadde til sin Far. Det er sikkert mye vi kan si om dette forholdet, men i dag har jeg bare lyst å nevne tre ting som preger det.
For det første, så er det et tillitsforhold. Det hadde ikke vært rart om vi ble redd når vi møtte Gud. Han som har skapt universet - og lille meg! Men Salmisten har noe å si om det:
De som kjenner ditt navn, har tillit til deg, for du svikter ikke dem som søker deg, Herre (SLM 9,11)
Altså: Hvis man lærer Gud å kjenne, så trenger man ikke å frykte - for som Johannes minner oss om, Gud er kjærlighet. I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. 1JO 4,17 - 1JO 4,18
Men denne tilliten går begge veier. Det er ikke bare det at vi har tillit til Gud - det er også det at Gud viser oss tillit. Han gjør oss til sine fortrolige, han viser oss sin vilje for våre liv - og har tillit til oss at vi vil utføre den.
Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. (JOH 15,15)
Jesus sa at han hadde forherliget Faderen " da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre."
Og så ser vi hvordan vårt forhold til Gud i Jesus gjenspeiler det: Når vi i vår tur fullføre den gjerning som han har gitt oss, så blir Jesus forherliget.
Dette blir bare enda mer utrolig når vi husker hvor upålitelige vi er. Vi har ikke gitt Gud noen spesiell grunn til å stole på oss. Tvert imot. Vi er stadig vekk opptatt av alt annet enn å tjene ham. Men allikevel så betror han denne oppgaven til oss.
Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. 2KO 5,19
Men om denne planen virker aldri så dumdristig, så viser det seg at det fungerer. Evangeliet er spredt over hele jorden, og der hvor mennesker lever i dette gjensidige tillitsforhold til Jesus, så går evangeliet fram, også i dag.
Så - å kjenne Jesus innebærer et fortrolig, tillitsfullt forhold. Men dette er ikke noe traust arbeidsfelleskap!
Dette sier jeg mens jeg er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. (JOH 17,13)
Noen ganger synes jeg vi er flinkest å snakke om det som er vanskelig. Når vi har problemer og smerte, så er det en trøst at Jesus er der med oss allikevel. Og det er riktig, og det er godt. Men det er bare halve sannheten. Jesus vil at vi skal eie glede i fullt mål!
I Bibelselskapets oversettelse, forekommer ordet "glede" over 80 ganger i Det Nye Testamentet. Glede beskrives som en del av Åndens frukt, det snakkes om "glede i himlen" når noen omvender seg. Og Peter skriver noen ord som kunne vært direkte til oss:
Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord. (1PE 1,8)
Som før sagt så er vi ikke alltid så flink med store ord - men her skriver Peter om en glede som ikke en gang går an å snakke om!
Midt på 80-tallet en gang var det en sang på den engelske hit-listen. Jeg klarte aldri helt å bestemme om den var blasfemisk eller sann. Men i koret så sang de: "I didn't put you here to suffer, I didn't put you here to cry, I put you here to love one another - and to get out and have a good time!" ("Jeg satte dere ikke her for å lide, jeg satte dere ikke her for å grine, jeg satte dere her for å elske hverandre - og for å gå ut og ha det morsomt!" fra "The Rainmakers - Let My People Go-go")
Det mister nok noe i oversettelsen. Men det som jeg var i stuss på, det var den siste biten. Er det en del av Guds hensikt med oss, at vi skal ha det morsomt? Er det ikke litt for trivielt å si noe sånt? Men jeg lærer stadig vekk noe av mine barn. For noe av hensikten med å ha barn er jo nettopp å se at de har det morsomt. Vi kjøper dem leker, vi tar dem ut til parken. I det hele tatt så er det ikke noe eg liker bedre enn å se på at ungene mine leker og ha det bra.
Er det så utrolig at Gud vår Far vil det samme? I alle fall så vil han at vi skal være glad, og han har gitt oss masse å glede oss over. Vi må ikke redusere kristendommen til en trøst i harde tider! Kristendom er glede!
Men så er det en tredje ting som kjennetegnet dette forholdet til Jesus - og det er enhet. Jeg og Faderen er ett, sa Jesus, og så fortalte han at vi skulle bli i ham, så ville han bli i oss. Paulus skrev
Men Jesus tar dette enda et skritt lenger, når han ber om at
Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. JOH 17,21
Ikke bare skal vi være i Jesus og han i oss - men så skal vi være ett med hverandre. Egentlig kunne dette være en hel tale for seg selv.
Men poenget mitt i dag er at også dette er en del av å kjenne Jesus - og derfor en del av det evige livet. Å leve i et tillitsforhold, ikke bare til Gud i Jesus, men også til hverandre. Vi kommer ikke til himlen alene - vi er nødt til å være med i fellesskapet. For fellesskapet er en del av himlen. Og det er ikke tilfeldig at Jesus knytter misjonstanken til dette. Det er når verden ser at det kristne fellesskapet fungerer, at de vil tro på Jesus. Det betyr ikke at vi skal skjule alt som er av uenighet og konflikt. Men det betyr at vi skal leve sammen i kjærlighet og tillit - også når vi er uenig. For hvis vi alle er i Kristus, så må vi også være ett med hverandre.
Evig liv er ikke bare noe vi går og venter på. Det begynner her og nå, så snart vi begynner å lære Jesus å kjenne. For det å kjenne Jesus er det evige livet. Og dermed får vi en forsmak av hvordan det blir å leve evig sammen med Gud. Det blir tillit, og enhet - og ikke minst: glede.
La oss be om at vårt liv sammen her i korpset vil bære preg av disse tingene.