Sarpsborg 1. påskedag 2000
På videregående skole hadde jeg en lærer som sa at han synes det var lettere å identifisere seg med den lidende tjeneren enn med den oppstandne Herren. På mange måter synes jeg han hadde rett. Når vi ser oss rundt i verden - ja, i våre egne liv også - så trenger vi en Gud som lider med oss. En som er "prøvet i alt", som det står i Hebreerbrevet.
Et av de vanligste spørsmål vi får når folk snakker om kristendom, er nettopp "hvordan kan en god Gud tillater at det skjer så mye vondt?" Det er et spørsmål vi ikke har svar til - men det er i alle fall et delvis svar å kunne si at Gud er til stede, også i lidelsen. Og i Jesus har Gud opplevd lidelse på lik linje med oss.
Så det er ikke rart når en som ikke helt tror, synes at Langfredag er en lettere dag å forholde seg til enn 1. påskedag. Det var nettopp på langfredag at Jesus var på hans mest menneskelig. Smerte er noe som vi ser rundt oss hele tiden.
Men hvis Jesus var bare den lidende tjeneren, hva da? Hvis det eneste vår Gud kan gjøre for oss er å komme og lide med oss - hvordan er vi hjulpet da? Vi trenger mer enn medlidenhet - vi trenger også en Gud som kan gi oss håp for framtiden.
Og Langfred er selvfølgelig mer enn det. Jesus døde ikke bare for å dele vår menneskelig smerte. Hans død var også en seier - en seier over mørkets krefter. En seier over synd. Da Jesus var blitt drept, hadde synden gjort det verste det kunne. Guds Sønn var død.
Og nettopp da ser vi også hvor maktesløs synden egentlig er. For nettopp ved å dø, seirer Jesus. Nettopp i hans død, som skulle være mørkets seier, seirer kjærligheten. Så langt kan kjærligheten gå - hele veien til korset. Og selv i døden tar den ikke slutt. Den lar seg ikke overvinne.
Men det er bare begynnelsen - for nå er det påskedag, og Jesus har stått opp! Ikke bare synden, men også døden, er beseiret.
Og som sagt - vi trenger en Gud som seirer. Det er ikke nok for oss at Gud blir mennesket og deler vår smerte. Det er ikke nok at vi kan identifisere oss med Gud i hans smerte. Vi trenger også løftet om at vi kan seire. Håpet om et lys i mørket.
Det er kanskje når vi selv møter lidelse og død at dette blir tydeligst. Det er ikke bare en klisjé når vi snakker om de som blir "forfremmet til herligheten". Det er virkelig noe spesielt over det når et troende menneske dør. For døden blir da mer enn å slippe lidelse. Det blir målet for livet. Det blir - å komme hjem som vi sier noen ganger. Å kjenne ham - "og kraften av hans oppstandelse".
Men det er ikke bare da at Jesu oppstandelse blir relevant for oss. Det er mange ganger gjennom livet at vi kan føle at vi dør lite grann. "Sjelens lange mørke natt" er det noen som har skrevet om, og jeg tror ikke det er så mange som kommer gjennom livet uten å ha opplevd den på en eller annen måte. Da man føler seg stengt inne av alt det vonde, tynget ned av det, helt maktesløs. Kanskje vi da opplever noe av det som Jesus gjorde da han ropte at Gud hadde forlatt ham.
Men da - når alt er mørkt, og vi ikke ser noe lys - da er det at Jesu oppstandelse har sin største betydning for oss. For han gikk igjennom den mørke natten - og seiret. Og om det er aldri så vanskelig å se, så kan også vi seire. Etter sjelens lange mørke natt, kommer en ny dag, full av lys og håp. "Påskemorgen slokker sorgen" synger vi. Jeg vet ikke helt om det stemmer, for sorgen bærer vi på en måte med oss. Den blir ikke bare visket ut. Men i oppstandelsen blir sorgen underlagt noe annet: Håpet, gleden. Jesus har seiret! "Jesus vant, og jeg har vunnet", som det står i en annen sang.
Den lidende tjeneren - den seirende Gud. Det er ikke to forskjellige. Begge er Jesus, og vi trenger å lære ham å kjenne både på den ene og den andre måten. Som Paulus skrev til filipperne:
FIL 3,10 - FIL 3,11 Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!
Copyright 2000 - 2002 Paul M Waters