Sarpsborg 28.01.01
"Herre, kom - før gutten min dør!" sa mannen.
"Gå hjem, din sønn lever!" sa Jesus til ham. Og mannen trodde Jesu ord og gikk av sted.
Hjemme har vi en ganske omfattende samling av gamle tegneseriehefter, og blant dem er det en gammel engelsk tegneserie som heter "The Perishers". Det dreier seg om noen skolebarn og deres forhold til verden rundt seg, og stjernen er en gutt som heter Wellington, som alltid går rundt i en stor gammel hatt.
En dag kommer denne gutten gående og spør: "Hva er vitsen med altsammen?" Men i motsetning til de fleste andre, er han i stand til å besvare dette spørsmålet selv: "Jeg skal vise dere hva vitsen er! Det er toppen av mitt hode." Og så tar han av seg hatten og viser oss.
Det er mye mer morsomt på engelsk... Men poenget er jo dette: Hvis vitsen med alt sammen befinner seg under Wellingtons hatt, så er det det samme som å si at det ikke er noen vits. Hvis det er meningen med livet, så har ikke livet noen mening.
Og stakkars Wellington er ikke den eneste som har kommet til den konklusjonen.
Filosofen Jean Paul Sartre sa det slik: "Du har ikke noe annet enn ditt liv." Han mente at dette skulle gjøre oss mer ansvarlig, gjør oss mer ivrig etter å gjøre noe meningsfullt med dette ene livet som vi har fått. Men det virker som om det er det motsatte som skjer:
La oss spise og drikke og danse, for i morgen skal vi dø!
Dette er konklusjonen til "de ugudelige" i den apokryfiske boken som heter Solomons Visdom. Og de fortsetter med en tankegang som høres forbausende moderne ut:
Kort og sorgfullt er vårt liv ... Vi ble født ved en tilfeldighet, og heretter skal vi være som om vi aldri hadde vært; pusten i våre nesebor er røyk, og vår fornuft er en gnist som tennes av hjertet som slår. Når den slokkes, blir kroppen til aske, og ånden blir oppløst i den tomme luften.
At folk orker å leve! Men var det virkelig dette Gud skapte oss til? Selvfølgelig ikke. Solomons Visdom åpner med å fortelle oss at da Gud skapte, så var det nettopp hans hensikt å skape liv. Universet er fullt av tomrom, og mellom alle tomrommene er det mange kalde steiner. Men disse er mer eller mindre biprodukter. Hovedsaken var å skape liv. Og hvis livet er Guds hensikt og Guds gave - så følger det at å være uten Gud, er det samme som å være død.
Og dette er faktisk en av Johannes kjepphester i sin framstilling av Jesus. Gang på gang møter vi en symbolikk som viser at død blir til liv, døde mennesker blir levende. Og livet kom med Jesus. "Jeg er oppstandelsen og livet," sier han: Lasarus døde - men ble vekket opp til nytt liv. Og Jesu oppstandelse blir selve klimaksen i denne tankerekken.
Historien om denne embetsmann og hans sønn er jo et ledd i dette. Gutten var døende, trodde de - men ved Jesu ord blir han frisk. "Din sønn lever!"
Som et lite sidesprang, så lurer jeg noen ganger på hvordan vi forholder oss til sånne historier. Vi tror jo at Jesus gjorde under - men jeg lurer allikevel på om ikke vi har litt avstand til alt dette. Det skjedde for veldig lenge siden, og vi leser om det i en bok - jeg vet ikke om vi har lett for å ta inn over oss at dette skjedde med virkelige mennesker, som ellers levde sine liv som vi gjør.
Noe som har hjulpet i alle fall meg med dette her, er teologene som har satt sammen alle de små biter med bevismateriale og forsøkte å rekonstruere litt av bakgrunnen til det som står i Bibelen. Johannes selv, for eksempel, var ikke nødvendigvis å betrakte som fattig, selv om han var fisker. Fiskeri var en ganske stor bedrift i Galilea på den tiden, og Johannes familie hadde muligens forretningsforbindelse med øverstepresten. I alle fall så nevner Johannes en disippel som "kjente øverstepresten", og siden han ellers pleier å nevne navnene til de han snakker om, er det nærliggende å tenke på at det var han selv. Det er sånne små detaljer som egentlig ikke betyr så mye fra eller til, men som hjelper til å gjøre historien om Jesus litt mer virkelig, og litt mindre eventyraktig.
Og på den samme måten kan vi kanskje sette et navn på denne embetsmannen. Galilea var en del av Herodes provins, så embetsmannen hadde antakelig forbindelse med Herodes hoff. Og Lukas nevner en kvinne som fulgte Jesus rundt, "Johanna, som var gift med Kusa, en embetsmann hos Herodes." (Luk.8,3) Det var vel ikke så veldig mange fra det skiktet som fulgte med Jesus, så det er ikke så vanskelig å koble sammen denne Johanna med embetsmannen vår, og konkludere med at det var kanskje han "Kusa" som møtte Jesus i Cana den dagen.
Men Kusa var nok ingen jøde - det var jo ikke Herodes, heller. Navnet kommer fra en av de arabiske stammene som bodde i området som vi nå kaller Jordan - og slik kan man fortsette i det uendelige...
[Takk til John Robinson, "The Priority of John" for noen av disse tankene!]
Det var et sidesprang. Men uansett er det viktig for oss å skjønne hvor alminnelige disse menneskene var. Dette skjedde ikke i noe slags eventyrland hvor alt kunne skje. Og det var ikke nødvendigvis enklere for mennesker å tro på Jesus den gang enn det er for oss.
Men denne embetsmannen trodde. Og gaven han fikk var å se gutten gå fra død til liv.
Allikevel tror jeg ikke at det var den fysiske helbredelsen som var det viktigste for Johannes. For når Jesus taler om død og liv, er det ofte ikke det fysiske, men det åndelige som står i fokus:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.
(Johannes 5,24)
Når Johannes skriver om det evige livet, er det ikke noe som hører til bare i framtiden. Det er noe som begynner her og nå - og på den samme måten så er også døden noe som er her og nå. Den virkelige døden er ikke en fysisk tilstand, men åndelig. Som jeg sa i sted: Å være uten Gud, selv om kroppen din lever, er det samme som å være død.
Og hvis vi trengte noen bekreftelse på det, så kan vi bare gå tilbake til det vi begynte med - alle disse menneskene som ikke har funnet noen annen mening i livet enn å more seg så lenge det varer. Uansett om det fins et liv etter døden, fysisk sett, så må det være en tragisk måte å leve på. Det er døden.
Men Johannes sier at livet er Guds gave til oss, og den gaven gir han gjennom Jesus.
Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.
(Johannes 17,3)
Copyright 2001-2002 Paul M Waters