Et moderne menneske hadde gått seg vill i ørkenen. I flere dager og netter streifet han hjelpeløst omkring. "Hvor lenge varer det før man sulter og tørster i hjel?" tenkte han.... Denne tanken forfulgte ham stadig, men han visste at man kunne holde seg lenge i live uten mat og uten drikke. De brennende solstrålene gjorde nesten tørsten uutholdelig. Han hadde feberanfall. Når han sovnet et par timer av utmattelse, drømte han om vann, appelsiner og dadler. Etterpå våknet han bare til større kvaler og vaklet videre. Da fikk han se en oase et stykke borte. "Å, nei, det er nok bare en luftspeiling som narrer meg og vil gjøre meg fortvilet, for i virkeligheten er der slett ingenting." Men da han nærmet seg oasen forsvant den ikke. Den ble tvert imot tydeligere. Han så daddelpalmene, gresset og klippene som det sprang kildevann frem fra. "Det må være fantasien som spiller meg et puss fordi jeg er så utsultet," tenkte han, "for i min tilstand så får man jo slike fantasier,- og så hører jeg til og med bekken risle. Nei, nå er det hørselen min som klikker. Å, hvor grusom naturen er,"- og så seg han sammen. Han døde mens han taust forbannet livets ondskap. En time senere ble han funnet av to beduiner. "Kan du forstå noe slikt?" sa den ene til den andre. "Dadlene vokser jo nesten inn i munnen på ham. Han hadde bare behøvd å strekke ut hånden. Og her ligger han død av sult like ved siden av vannkilden, midt i den vakreste oase. Hvordan kan slikt være mulig?" "Jo," svarte den andre, "han var et moderne menneske, så han trodde ikke på det."

Det er kanskje farlig å snakke om "det moderne mennesket". Mennesker er forskjellige. Men det ser ut til at mange mennesker i dag er på leting etter noe som kan fylle det åndelige tomrommet i livet. Ukebladene er full av all verdens religiøse ideer: Litt hinduisme, litt buddhisme, litt astrologi. Til og med de gamle norrøne gudene har fått nye tilhengere.

Men samtidig feirer man den kristne julehøytiden, med alle de tradisjonene som vi knytter til denne. Over hele landet vil man synge sanger om frelseren som er født, og om Gud som har steget ned til jorden. Mangfoldige mennesker vil gå i kirken for det ene årlige besøket på julaften. Men , de aller fleste av disse menneskene vil også gå ut av kirken, pakke ned julepynten, og glemme budskapet om Frelseren til neste år. Det er nettopp som med mannen i ørkenen som ikke trodde på oasen; det som han lette etter var der, rundt omkring ham, men han trodde ikke på det. Han overså det som kunne ha gitt ham livet.

Det ser ut til at "det moderne mennesket" vil ha både i pose og sekk. Folk vil ha tradisjonene, men innholdet vil de bestemme selv. Og for mange betyr det at det ikke blir noe innhold. I alle fall tar man ikke budskapet i juleevangeliet på alvor. Det er ingenting galt med tradisjoner,- det kan være med å høyne høytiden for oss. Men til syvende og sist vet vi at tradisjonene bare er innpakningen. Hvis våre tradisjonene ikke formidler innholdet i julens budskap, da er de ikke bedre enn en luftspeiling. Og for mange mennesker i dag er det kanskje sånn det er.

Men det er jo ikke noen luftspeiling. Jesus kom. Og for oss som tror, er det ingen tvil om at i Jesus har Gud vært til stede på vår jord. Det åndelige "noe", som så mange ser ut til å lete etter, det er allerede tilgjengelig, midt i alle våre tradisjoner. Men det krever også at vi tar budskapet på alvor. For julen forteller oss at menneskets tilstand er så håpløs at vi trenger en Frelser. Så ille er det, at Gud selv måtte komme ned for å leve som et menneske i blant oss. Og jule budskapet forteller oss at det er bare gjennom Jesus at vi virkelig kan oppleve livet Uten han, uten forbindelsen til Gud som han gir oss, lever vi i en luftspeiling. På den måten er julens budskap ganske eksklusivt. Ekskluderende,- men allikevel inkluderende! For alle mennesker kan få del i det nye livet som Jesus gir oss, bare vi tar han på alvor, og tror på han.

I Joh. ev. kap 10. vers. 10. leser vi: "Jesus sier: Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod." Må¨Jesus få være sentrum i vår julefeiring,- og må vi alle ta imot det livet i overflod som han har lovet oss.

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters