Det var en gang en mann som fallt ned i et stort hull. Han forsøkte selvfølgelig alt han kunne å klatre ut igjen, men han klarte det ikke, sidene var altfor bratte og høye. Så han begynte å rope om hjelp.  Den første som kom forbi var en advokat.  ”Hjelp meg!” ropte mannen. ”Ja,” sa advokaten,” jeg skal saksøke veivesenet siden de ikke har satt opp noe gjerdet rundt hullet.” Og så gikk han sin vei.  Så kom en lege fordi, ”Hjelp meg,” ropte mannen igjen. Ja, sa legen, og skrev ut en resept som han kastet ned i hullet, - og gikk sin vei.   Deretter var det en prest som kom forbi. ”Hjelp meg!” ropte mannen. ”Ja, min sønn,” sa presten, ”jeg skal huske på å be for deg…”, og så gikk han videre… Til slutt var det en venn av ham som kom gående, og mannen ropte igjen: ”Hjelp meg!”    ”Ja, selvfølgelig” svarte mannen, og hoppet ned i hullet.”Din tosk, hvorfor gjorde du noe så dumt? Nå sitter vi her nede begge to!”  ”Ja”, sa mannen, ”Men jeg har vært her før, så jeg vet veien ut….…”

 Noe av det som skiller kristendommen fra andre religioner er vel nettopp det at vi erkjenner hvor hjelpeløse vi er. Her vi sitter, - nede i vårt ”hull”, har vi ingen mulighet i oss selv til å klatre opp til Gud.   Og det var derfor Gud sendte Jesus, og akkurat som mannen i historien, sier han: ”jeg har vært her før, så jeg vet veien ut! ”

 I Jesus har Gud vært her på denne jorden. Han vet hva det betyr å være menneske, både på godt og vondt. Da Jesus døde på korset, gikk han også ned i det dypeste hullet som fins.  Han var villig til å komme ned til oss, å dø for vår skyld for å åpne en vei for oss hjem til vår Far i himmelen.  Nå er det bare for oss å si ja til ham, og la han få lov til å hjelpe oss.  La han lede oss opp av hullet!

- Tilbake -         - Jane sine sider -          -   Paul sine sider -

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters