En frelsesoffiser som pleide å besøke de innsatte i fengsel, forteller om en mann som het Bill. Bill satt inne, men som oftest så han glad og fornøyd ut allikevel, - inntil en dag da frelsesoffiseren kom på besøk, og Bill så riktig nedfor ut. "Hva er problemet, Bill, du ser så trist ut?" spurte offiseren. "Det er ikke noe rart i det," svarte Bill. "Vet du hva, - mens jeg har sittet her inne i fengslet, har en eller annen gått og brutt seg inn i leiligheten min." "Og hvorfor er du egentlig her?" spurte frelsesoffiseren. Og Bill svarte uten noe tegn til forlegenhet: "Jeg soner for innbrudd."

Det var kanskje et litt ekstremt eksempel. Men egentlig var vel ikke Bill så veldig annerledes enn oss andre. Gjør vi noe galt, kan vi mange ganger finne på en hel haug med grunner til at vi egentlig ikke mente noe vondt med det. Men hvis noen andre gjør det samme mot oss, nei da er det ingen bønn. De må ikke komme her med unnskyldningene sine, sånt som det der, det gjør man bare ikke! Og det som vi gjorde forrige uke, det var ikke sånn i det hele tatt, det var en helt annen situasjon, - ikke sant...

Jesus sa en gang: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?" (Matt. 7.1-3)

Hvorfor ikke? Det er vel bare sånn vi er. (Det er jo også en unnskyldning man hører ganske ofte!) Og så er det jo sånn at vi kjenner til hele vår egen situasjon, og vi er derfor i stand til å dømme oss selv litt mildere. Mens når andre gjør ting, så kjenner vi kanskje ikke alltid til alt - og da er det lettere å være streng. Spørsmålet er - om vi bare må akseptere at det er sånn vi mennesker er. Eller om det går an å gjøre noe med det.

Noe av poenget med Påske, er nettopp at alle mennesker er syndere. Vi har ikke noe grunnlag for å dømme hverandre, for vi har alle mer enn nok bjelker i våre egne øyne. "Dommen hører Gud til" står det et sted, (5.Mos 1.17) og til syvende og sist er det ingen av oss som er uskyldige. Og det er på grunn av dette enkle faktum at Jesu død ble nødvendig. Hvis noen av oss hadde klart å leve helt etter Guds vilje, så ville det vise at det gikk an for mennesker å bli gode. Da hadde ikke Jesus trengt å komme i det hele tatt, langt mindre dø. For da hadde det vært opp til oss å vise vår viljestyrke. Og de som virkelig ville tjene Gud hadde klart det. Men det er dessverre ingen av oss som er så gode, uansett hvor hardt vi måtte prøve.

Og derfor kom Jesus. Han kom for å vise oss hva slags liv vi burde ha levd - hvis vi hadde kunnet. For av alle mennesker er det bare Jesus som har levd uten synd. Og så kom han for å dø, for å viske ut vår synd. Så vi kunne unngå dommen. "Døm ikke", sa Jesus, "for at dere ikke skal bli dømt." Når vi innser at vi alle er like mye syndere - enten vi sitter inne som Bill eller ikke - da vil vi også miste trangen til å dømme hverandre. Og når vi innser hva Jesus gjorde for at vi skulle kunne få tilgivelse for vår synd, så blir det også mer naturlig for oss å tilgi hverandre. Og hvis vi virkelig er innstilt på å tilgi hverandre - så kan vi ikke være så opptatt av å se flisene i hverandres øyne.

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters