Det var et vakkert øyeblikk.

Resten av musikkorpset holdt akkorden, og så kom bassene med grunntonen i bunn ... der, ja.

Jaja, sier du, var det så stort, da? Kanskje ikke, i den store sammenhengen. Men akkurat der og da, ja, for meg var det det. Jeg spiller nemlig basstrombone, og da finnes det ingen større tilfredstillelse enn å plassere en slik tone akkurat der den skal være. Selvfølgelig kan det være gøy å smelle til "fortissimo marcato". Og bassgangen i en skikkelig marsj har også noe eget over seg. Men ikke noe kan sammenlignes med det å fullføre en slik akkord. Det har vel noe med å kjenne sin plass i helheten. Å kjenne at alt er ufullstendig inntil nettopp den tonen er på plass. Din tone. Og så er den der:

Mezzopiano ... myk ansats ... akkurat ... der. Et vakkert øyeblikk.

Dessverre er det ytterst få som få oppleve akkurat dette. Hornmusikanter er en relativt liten gruppe i samfunnet, og så er det bare en liten prosent av dem som spiller basstrombone. Men jeg antar at også andre mennesker av og til opplever noe vakkert. Øyeblikk når alt klaffer, og de skjønner sin plass i helheten. Øyeblikk når alt kjennes riktig.

Det finnes andre slags øyeblikk også. Istedenfor den vakre tonen, kunne jeg har spilt "fwafff". Det skjer, det óg (enda mer siden jeg ikke øver nok). Og oppgittheten over det står nøyaktig i forhold til hvor vakkert det øyeblikk kunne har blitt. Men slike ting ser ikke ut til å være rettferdig fordelt her i verden. Noen ser ut til å få det ene vakre øyeblikket etter det andre, mens andre opplever livet som en slags sammenhengende "fwaff". Det er vel ikke slik det var ment å være, fra begynnelsen. Men sånn har det blitt. Og så trøster vi hverandre med tanken om at i himmelen skal alt bli bra. For dem som kommer dit, da.

Sant å si tenker jeg veldig lite på himmelen. Jeg vet at dette er et sentralt tema i den kristne troen, men så snart folk begynner å snakke om perleporter og gater av gull, så mister jeg interessen. Det kan vel ikke menes så bokstavelig. Er himmelen et sted? I alle fall ikke et geografisk sted. En tilstand, kanskje.

Når jeg en sjelden gang tenker på himmelen, tenker jeg gjerne på den som en lun og god følelse. En tilstand uten "fwaff", bare vakre øyeblikk. En tilstand hvor alt klaffer, hvor alt har sin plass i helheten, hvor alle tonene blir plassert på nøyaktig riktig sted, på akkurat riktig måte, så alt er bare vakkert. Men kanskje det ikke er mange vakre øyeblikk, men bare ett. En evig følelse av helhet. En fullkommen akkord.

Jaja. Det er vel ikke så stor vits i å spekulere om ting vi aldri kan vite. Men allikevel - det er vel ikke galt å tro at den fine akkorden var på en eller annen måte en liten forsmak på det som venter oss? Jeg synes i alle fall, der og da, at jeg kjente Guds nærvær, i et vakkert øyeblikk.

Paul M. Waters 26.11.97 / 13.02.98

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters