ARNE H. FJELDSTAD
Hver dag lytter mange tusen mennesker i Norge på radioandakten. Mange av dem er sjelden eller aldri å se på søndagens gudstjeneste i den lokale kirke, men de er trofaste lyttere til et gudsord på morgenkvisten. Radioandakten er en del av deres morgenrituale som gir innhold til en religiøs dimensjon i livet.
Hver dag surfer mange mennesker innom en kristen kirke eller organisasjon på nettet. Noen leser et bibelvers eller flere, andre titter på bilder, lytter til musikk, eller finner informasjon de er på jakt etter. Noen skriver e-post til nettkirken med spørsmål om den kristne tro, informasjon eller ønske om forbønn. En god del av dem som surfer innom en nettkirke er ikke trofaste benkeslitere i kirken, men snarere nysjerrige besøkende som benytter anledningen til å stille spørsmål.
Spørsmålet er om dagens nettkirker er tilpasset "moderne" menneskers ønske og behov for en dose "religiøsitet" og spiritualitet på deres egne premisser? Vil nettkirkene dra mennesker inn i kristne menigheter og fellesskap, eller vil de øke graden av privatisert religionsutfoldelse? Og hva slags rolle kan egentlig en nettkirke spille i det virkelige liv?
Først noen ord om Internett, eller “Verdensveven” som Norsk Språkråd har døpt det her til lands. Stadig flere mennesker i alle aldre surfer på Verdensveven. Totalt anslår forskere i NUA (http://www.nua.ie) at det er 151 millioner mennesker "online" i desember 98. Størstedelen er bosatt i Canada og USA (87 millioner), Europa (32 mill.) og Asia (25 mill.) Andre analytikere spår at det ved utgangen av år 2000 vil være ca. 200 millioner mennesker med tilgang til Internett. Også i Norge har det nærmest skjedd en eksplosjon i bruken av nettet. Norsk Gallup (http://www.gallup.no) måler jevnlig nordmenns nettbruk. Ved utgangen av 1998 har nesten halvparten av alle nordmenn tilgang til Internett (46 prosent) og hver tredje (33 prosent) er regelmessig bruker av nettet. Hver eneste dag er en av ti innom Verdensveven, og i aldersgruppen 13 - 19 år er 64 prosent brukere av nettet. I 1999 tror Norsk Gallup at vi i Norge kommer opp i 1,4 millioner nettbrukere, og innen desember år 2001 to millioner. Internett vil forbli en viktig del av vår hverdag og virkelighet, alt avhengig av de grenser man selv setter for tidsforbruk og engasjement.
12 - 15.000 kirker på Internett Internett er vanskelig målbar, og alle tall blir derfor "kvalifisert synsing". Basert på et par års forskning er mitt eget relativt forsiktige anslag at det finnes 12.000 - 15.000 kristne kirker på Internett ved inngangen til 1999. Dette omfatter alt fra lokale menigheter med en liten plakat-aktig informasjon om tid og sted for gudstjenester, møter og andre aktiviteter, til teknisk avanserte nettkirker med flust av lyd- og bildepresentasjoner, bønne- og diskusjonsgrupper, og mye mer. Det dominerende språket er engelsk, som ellers på Internett, men det finnes også kirkesider på en rekke forskjellige språk. Norsk kirkeliv er nærmest å regne som et utviklingsland på nettet med bare ca. 50 kirker og menigheter registrert i Kvasir i januar 1999. Til sammenlikning er det over 250 menigheter med egne nettsider bare i Svenska Kyrkan (og dertil mange svenske frikirker på nett) mens Den danske folkekirken har ca. 400 menigheter på Verdensveven.
Internett er blitt en stadig viktigere del av livet for mange mennesker. 77 prosent av de spurte i en amerikansk undersøkelse høsten 1998 hevdet at det har forbedret deres livskvalitet, og over halvparten mente netter var blitt en nødvendighet i livet deres. Internett er en “jungel” av informasjon, med seriøs forskning og oppfinnsomme påfunn side om side. Nettet er i sin egenart pluralistisk og anarkistisk. Her er ingen redaktør eller skolemester som setter grenser for rett eller galt, sannhet eller løgn. Enhver er sin egen redaktør og må velge hva man vil tro på og feste lit til. Samtidig er nettet et moderne stammesamfunn. Nettbrukerne velger selv hvilke grupper man vil knytte seg til via e-post eller “chatte” med. Uavhengig av tid og sted er det alltid noen som stiller opp for en liten prat, svarer på e-post, er klar for en liten flørt i et virtuelt “rom” eller kan ta imot et ønske om forbønn.
Internett forsterker også følelser og engasjement; det begynner å bli mange romantiske beretninger om unge mennesker som har funnet hverandre på nett. Man kan også påvirkes av livet i sin(e) stammer, slik Howard Rheingold sier det: “Ikke bare er jeg en del av mine virtuelle fellesskap i den grad at jeg bærer med meg deres samtaler i hodet mitt og begynner å forveksle dem med andre samtaler i det virkelige liv, mine virtuelle fellesskap er blitt en del av livet mitt. Jeg er blitt kolonisert, og min oppfatning av familie på det mest fundamentale plan er blitt virtualisert.” (Rheingold 1994:10)
Når man innser at Verdensveven virkelig kan veve tette, nære, følelsesmessige bånd mellom mennesker som aldri noensinne har sett hverandre ansikt til ansikt, langt mindre hørt stemmen eller fått et kjærtegn av personen i den andre enden, kommer naturlig en ny forståelse av at religiøse spørsmål blir direkte og personlige på en annen måte enn før for mange mennesker. Noen nettkirker har også innsett dette, og ønsker bevisst å bruke Verdensveven til å formidle evangeliet om Jesus til nye grupper. Noen bruker tv-mediets triumferende språk og proklamerer Kristi herredømme på Verdensveven, mens andre inviterer til personlig dialog og tillitsfull samtale der det er lov å stille spørsmål og være uenig. Internett er på samme tid et “upersonlig massemedium” for den som bare surfer forbi, og samtidig et nært, personlig medium - om man tar seg litt tid og innleder kontakt.
Lokale og globale nettkirker Men hva er egentlig en nettkirke? Spørsmålet er vanskelig fordi det finnes et utall av nettsteder som presenterer seg som "kirke" på flere forskjellige måter. En hoveddel av kirkene på nettet har sitt utgangspunkt i en lokal kirke som vil presentere kirkens mange aktiviteter på Verdensveven. Min egen undersøkelse av flere hundre lutherske kirker på Internett i 1997 avdekket at størstedelen av disse kirkene var drevet av en person, gjerne presten eller en annen leder i menigheten på hobbybasis. Mange av dem var startet ganske nylig (1996), og var relativt små nettsteder med et begrenset antall sider. Deres bruk og forståelse av Internett var sterkt preget av ønsker og behov i den lokale sammenhengen, slik at nettet mer ble en "oppslagstavle" beregnet på en bestemt geografisk gruppe. Størstedelen av de lutherske kirkene på Verdensveven kan karakteriseres som "lokale nettkirker".
Samtidig finnes det en del nettkirker som bevisst ønsker å utnytte Internett til å evangelisere og kommunisere med kirkefremmede mennesker. Form og innhold varierer en god del også her. Disse kirkene tar i bruk en rekke medier (audio, video, lysbilder, programvare for direkte "chat" på nettet, osv) for å knytte kontakt med besøkende og oppmuntre til kommunikasjon. En nøye utvalgt undersøkelse av ca. 20 slike nettkirker som jeg gjorde i 1996 avdekket at denne typen nettkirke kunne ha opptil flere tusen besøkende hver i løpet av noen uker, og gjerne over 100 e-posthenvendelser i måneden. Antall besøk og henvendelser til en nettkirke har trolig økt betydelig ettersom stadig flere mennesker er blitt "online".
Omtrent halvparten av disse nettkirkene ble drevet av en eller noen få personer, gjerne profesjonelle i Internett-industrien som hadde oppdaget at deres yrkeskompetanse kunne brukes i kristen sammenheng. Andre nettkirker i denne gruppen var drevet av en eller flere fra en lokal kirke som bevisst markedsførte "sin" kirke på nett som et globalt tilbud. Deres presentasjon og selvforståelse var preget av ønsket om å være en "global nettkirke". Mange av nettkirkene hadde vært i aktivitet siden 1995, og hadde en god del sider (minimum 50, gjerne flere hundre sider).
Ulik selvforståelse og målsetting En hovedårsak til at størstedelen av de lutherske kirkene i undersøkelsen hadde relativt lite besøk har trolig sammenheng med deres selvforståelse, formål og arbeidsform. De lutherske kirkene ville først og fremst informere lokalsamfunnet, invitere nettsurfere til å bli med i den lokale kirken, og bedre kommunikasjonen internt i kirken. Bruk av Internett til å presentere evangeliet kom gjerne litt lenger nede på listen.
Den andre gruppen av mer globalt orienterte nettkirker har derimot flere klart formulerte mål. Først og fremst ønsker de å presentere evangeliet, dernest å gi besøkende anledning til å kommunisere om sitt eget liv, religiøs tro, m.m. Videre var det viktig for de globale nettkirkene å tilby opplæring i åndelige tema, gi en mulighet for en “stille stund” foran pc-skjermen med åndelig påfyll, og ikke minst være åpne for sjelesorg. De globale nettkirkene hadde også langt flere besøkende som regnet seg som “ikke-kristne” enn de lutherske kirkene på Internett. En god del av de globale nettkirkene mottar også en rekke ønsker om bønn via e-post, mens det kun var et fåtall av de flere hundre lutherske kirkene som hadde fått slik respons.
Selv om størstedelen av de lutherske kirkene svarer at nettsidene deres (foreløpig) har hatt liten innvirkning på deres aktiviteter, kan flere likevel vise til positive resultater. Over halvparten svarer at nettsidene har gjort folk mer oppmerksomme på den lokale kirken, de har fått anledning til å pleie kontakt med andre datainteresserte, og gitt nye muligheter for kontakt med misjonærer utenlands. Nettkirkene kunne også bidra til å holde kontakt med ungdom som flyttet hjemmefra for å studere eller ta annet arbeid, og fungere svært positivt i forhold til mennesker med ulike funksjonshemninger som ikke kan komme til kirke så ofte som de gjerne ønsker.
Frelst på nettet? Flere av de globale nettkirkene kan også bekrefte at mennesker over tid opplever en religiøs omvendelse ved hjelp av Internett. Nesten halvparten av de globale nettkirkene (45 prosent) at en eller flere var blitt omvendt gjennom deres virksomhet i “cyberspace”. Mennesker som søkte kontakt ble gjerne fulgt opp av den eller de personene som drev nettkirken. Kontakten var som regel via epost, men også telefonsamtaler og annen litteratur ble benyttet. Om mulig ble det også formidlet kontakt med lokale kirker nær hjemstedet. Disse nettkirkene hadde en helt klar målsetting om å presentere evangeliet, innby til kontakt om trosspørsmål, gi opplæring i åndelige spørsmål, mulighet for en “stille stund” foran skjermen, og åpenhet for sjelesorg for andre kristne. De samme nettkirkene er innforstått med at de verken kan eller vil være en erstatning for gudstilbedelse i en vanlig lokal kirke. Men de er bevisst sin egenart som kirke 24 timer i døgnet, alle ukedager, hele året. Et sted surfere kan finne informasjon, råd, oppmuntring, fellesskap og bibelundervisning. Som “TheCross.org” sier: “Vi kan ikke tjene deg slik som en lokal kirke. Virkelig menneskelig nærhet, et godt håndtrykk, en sømmelig, god klem, er absolutt nødvendig. Slik som et varmt blikk og et hjerte som spør: Hvordan har du det i dag .. virkelig? Ikke forlat din kirke for å delta hos oss. Ikke gi oss tid og ressurser som din lokale kirke fortjener. Men du kan gjerne komme til oss i tillegg. Og særlig dersom du er på leting etter en lokal kirke.”
Spørsmålet er imidlertid ikke om nettkirkene vil presentere seg som et alternativ til vanlig gudstilbedelse og menighetsliv i lokalmiljøet, men om mennesker faktisk ønsker å benytte seg av nettbaserte instrumenter i sin religionsutøvelse? Vil økende bruk av Internett forsterke en trend av privatisert religionsutøvelse? Ved bruk av intelligente agenter kan framtidens nettkirke hilse deg velkommen med navn og ut fra din brukerprofil og tidligere valg av meny tilby en “skreddersydd” åndelig opplevelse med dine favorittmelodier og sanger, dikt og en tale tilpasset dine spesielle interesser? Tanken er ikke science fiction, og mulighetene delvis tilstede allerede.
Nettkirker istedenfor lokalkirken? Den kjente amerikanske trendforskeren George Barna har nylig gjennomført undersøkelser blant amerikanske tenåringer og voksne som bør få kirkeledere i flere land til å stoppe opp og lytte. En av hans undersøkelser i 1998 viser at ca. fire prosent av tenåringene i USA bruker Internett allerede for religiøse eller åndelige formål. Men hele 16 prosent (en av seks) tenåringer sier i samme undersøkelse at de innen fem år regner med å bruke nettet som en erstatning for deres nåværende kirkebaserte religionsutøvelse. Denne oppfatningen var særlig utbredt blant tenåringer som jevnlig hadde kontakt med en kirke. Georg Barna sier: “I år 2010 vil vi trolig ha mellom 10 og 20 prosent av befolkningen som primært eller utelukkende vil bruke Internett for sine religiøse behov. Disse menneskene vil aldri sette sin fot i en kirke fordi deres religiøse og åndelige behov vil bli møtt på annen måte, inkludert Internett. Hvorvidt en nettkirke er en “sann” kirke eller ikke er neppe et så påtrengende spørsmål som hva de nåværende kirkeledere vil gjøre med den uunngåelige bevegelse av titalls millioner av mennesker vekk fra de eksisterende kirker og hvordan de kan hjelpe til å skape denne fremvoksende (nett)kirkes form.” (http://www.barna.org)
George Barna fremholder også at andelen yngre mennesker som bruker Internet til religiøse spørsmål trolig er undervurdert. "En stor andel tenåringer bruker nettet for å "chatte" med andre. Et betydelig antall av "cyberchatterne" engasjerer seg i samtaler om tro, religiøsitet, meningen med livet og hva som er sannhet - nettopp den type samtaler som kirkene gjerne oppmuntrer til. Tenåringene tenker ikke på disse samtalene som religiøse uttrykk, men den opplevelsen av fellesskap og religiøs "tro" som fostres gjennom slike samtaler om åndelige spørsmål er identisk med det den tradisjonelle kirke søker å skape innen sin menighet."
Et eksempel på at slike spørsmål opptar norsk ungdom kan vi finne på nettstedet til Filosofen i Aftenposten. (http://www.aftenposten.no) Nettopp spørsmål om Guds eksistens, hvordan ble verden til, om mennesket har fri vilje, hva som er Sannhet, osv. engasjerer mange unge som på nettet har funnet et miljø for å lufte spørsmål og debattere meninger.
Barna’s undersøkelser avdekker også at ca. 12 prosent av den voksne befolkningen i USA (tilsvarende ca. 25 millioner mennesker) allerede bruker nettet i noen grad for religiøse formål som for eksempel å diskutere religion, tro og liv via epost eller i “chat”-rom. Selv om kirkelandskapet er ganske så annerledes i USA og amerikanske trender ikke umiddelbart kan overføres til norske forhold, bør den anerkjente trendforskerens profetier påkalle refleksjoner også her til lands. Uansett om vi liker det eller ikke, er religiøse og livssynsmessige tema viktige for mange mennesker som surfer på Verdensveven. Noen av dem opplever en ny og annerledes åpenhet og nærhet til verdispørsmål som gir anledning til en total nyvurdering av deres egne holdninger, livsstil - og tro.
Mine undersøkelser avdekket i hovedsak to grupper nettkirker. De lutherske kirkene brukte nettet som en lokal oppslagstavle, og ønsker å informere lokalsamfunnet om de mange gode aktiviteter som foregår i kirkens lokaler. Den andre gruppen har et klar formulert ønske om å være kirke på nettet, og vil evangelisere, formidle tilbud om samtale og forbønn, og være et ressurssenter for surfere på jakt etter informasjon. Undersøkelsene ga også en klar pekepinn om at nettkirkene med et allment og globalt sikte for sin aktivitet viste mer oppfinnsomhet og glød i møte med surfende mennesker enn mer tradisjonsbundne lokale kirker.
Kirken må være kirke Heller enn å dvele for mye ved hva som virkelig fortjener betegnelsen nettkirke, kan man fokusere på hva som kan - og bør - kjennetegne det å være kirke for alle mennesker i et moderne samfunn. På samme måte som en lokal kirke må også nettkirkene ha en klar profil. Det innebærer å presentere den kristne tro på en hjertevarm og levende måte, gi rom for å møte menneskers åndelige behov, innby til fellesskap og omsorg ut fra en klar forståelse av Gud som skaperen av alle mennesker, og tilby undervisning i den kristne tro. En slik nettkirke søker å skape fellesskap og nærhet til surferen uten å fordømme mennesker som tenker annerledes, den vil være et fristed for søkende mennesker og et ressurssenter som også åpner for personlig oppfølging i fortrolighet for mennesker som ønsker forbønn eller søker svar på spørsmål om den kristne tro. Mange kristne organisasjoner og kirker bør seriøst vurdere om mennesker skal utfordres til personlig evangeliseringsoppdrag og misjon på Internett på samme måte som man sender misjonærer til andre kulturer og “virkeligheter”.
For mange nettsurfere vil kirker på nettet være en kuriositet som er ganske så uvirkelig. For andre representerer nettkirken, eller møtet med en kristen i en epostgruppe eller et “chat”-rom, en anledning til dypere samtale og kontakt med et annet menneske som er like sårbar ute på samme arena som en selv, og ikke gjemt bak kirkens tykke murer av språkbruk og holdninger.
Om nettkirken kan bli mer enn en slags “radiokirke” og istedet fungere som inngangsport med lav terskel inn til en lokal menighet, avhenger i stor grad av om kristne menigheter og enkeltmennesker utnytter ny teknologi til å formidle Kirkens gamle budskap på en ny måte.
Litteratur:
Fjeldstad, Arne H.: “Communicating Christ on the Information Superhighway”, Doktoravhandling ved Fuller Theological Seminary, School of World Mission 1997, tilgjengelig fra UMI (publikasjon nr. 9734361).
Rheingold, Howard: “The Virtual Community: homesteading on the electronic frontier”. Harper Perennial 1994.