HVA ER PROBLEMET?
Problemet er at emetofobi opptar en stor del av tiden og kreftene til personen som lider av den. Det er konstant stress og bekymring over når det vil skje neste gang. Det er en tung bagasje som aldri forlater fobikerens skuldre eller sinn. Det er merkelig at en som ikke har hatt en episode på over 20 år, er ute av stand til å nyte et måltid pga frykten for en ny episode.
En religiøs fobikers første bønneemne er gjerne beskyttelse fra den fryktede nemesis. Noen fobikere spytter i toalettet etter bruk, som et offer til "oppkast-guden". Det blir fortalt at de fleste emetofobikere misunner de som klarer å kaste opp uten å føle frykt eller angst.
De fleste fobikere opplever fryktelige panikkanfall når de er kvalme eller tror de er det. Disse panikkanfallene er mye verre for dem enn det å kaste opp er for en vanlig person. Men allikevel er selve handlingen utenkelig for dem.
Fobien forstyrrer utdannelse, karriere, ekteskap og familieforhold. Mange fobikere holder seg hjemme fra skole eller jobb unødvendig, fordi de er redde for å kaste opp selv, eller for å holde seg unna mennesker som kan overføre smitte eller basiller som kan forårsake oppkast. Mange fobikere lider av panikk eller angstanfall når de forestiller seg den minste mulighet for at de kan kaste opp. Disse anfallene kan være ganske alvorlige.
En emetofobiker har gjerne dårlige matvaner. Noen fobikeres matinntak er kanskje ikke så velbalansert og næringsrikt fordi man kutter ut ting som kanskje kan forårsake sykdom. Det ville kanskje være lurt å spise disse, istedetfor å kutte dem ut, men en fobiker er ikke istand til å skille på dette. De unngår mat som i det hele tatt har fått dem til å føle seg uvel. Noen holder seg unna mat de spiste og kastet opp etterpå selv om de vet at maten ikke var årsak til det.
Tilbake til hovedsiden
ER DET NOEN HELBRED FOR DENNE FOBIEN?
Det finnes ingen ferdig pakkeløsningskur for emetofobi eller andre fobier. Noen vil foreslå desensitivisering (som betyr gradvis tilnærming mot oppkast, fra det å uttale ordene, til at fobikeren provoserer fram oppkast). Men dette er ikke den beste måten. Dette fordi mange fobikere allerede befinner seg i nærheten av eller omgås daglig med "oppkastere". (Vanligvis barn eller annen familie, fobisk helsepersonale utsettes for pasienter, og lærere utsettes for elever.) Og som nevnt ovenfor har mange fobikere kastet opp etter fobiens start, og dette gjorde dem ikke friske.
En annen løsning som diskuteres er nevro-lingvistisk programmering (NLP). Dette er en slektning av hypnose. NLP er sannsynligvis en for ny terapi til at det finnes særlig mye info om hvordan den virker i behandling av emetofobi.
Den beste løsningen er antakelig at fobieren gradvis tar opp igjen de aktiviteter de lenge har ekskludert seg fra. På den måten lærer de å leve med frykten, men den vil ikke lenger forstyrre dagliglivet på en så graverende måte som før.
Å kunne snakke med andre emetofobikere om problemer, situasjoner og fremskritt (om de er aldri så små) kan nok hjelpe en fobiker nærmere målet: Å bli frisk.
Nok en ting som hjelper er å utvikle nye interesser og aktiviteter som engasjerer sinnet, tar tid og som ikke forårsaker angst for å kaste opp. Alt som kan få en fobiker til å tenke på andre ting enn frykten er en god krykke.
Tilbake til hovedsiden
HVEM ER SÅ DISSE FOBIKERNE, OG HVA SKAL JEG GJØRE HVIS JEG TREFFER EN?
Du ville ikke kjenne igjen en om du så en. Menneskene de lever sammen med og omgås til daglig har som oftest ingen anelse.
Noen emets er hemmelighetsfulle. Noen frykter at hvis de nevner sin manglende oppkast, vil det gå troll i ord, og slå tilbake på dem. (Mange emets "banker i bordet" når de nevner hvor lenge det er siden de sist var syke. Dette gjelder også e-post...)
Andre er redde for å avsløre frykten, fordi de da setter seg selv i en sårbar posisjon. Hvis en emetofobiker "kommer ut av skapet" ovenfor deg, er sjansen stor for at fobikeren er "din bedre halvdel" eller et medlem av familien din. (Veldig få emets forteller at alle de kjenner vet om hemmeligheten deres.)
Opptre støttende! Forsøk å forstå deres frykt, men ikke prøv å "snakke dem til fornuft". Du vil få det lettere hvis du holder ut med særhetene deres, enn du vil få det dersom du forsøker å tvinge dem til å oppfatte ting akkurat som deg. De har levd med frykten sin en lang stund. Kanskje de bestemmer seg for at de har et bekvemmere liv med den enn med deg....
Og når det gjelder hvem de er, har det ikke blitt laget noen oversikt. Muntlige utsagn tyder på at fler kvinner enn menn lider av denne fobien.
Mange emets sier at de og andre de har møtt med samme lidelse er høyst intelligente, men dette kan kanskje fortelle deg mer om disse individene enn det gjør om emetofobikere generelt.... =)
Tilbake til hovedsiden
Vi vet at minst 50% av personligheten er nedarvet. Det er et velkjent faktum at fobier gjerne har et gjentakelsesmønster innenfor familier. Kanhende er det slik at utviklingstendensen for en fobi er det som egentlig arves, og at den enkelte emet tilfeldigvis kobler tendensen til oppkast.
Den miljømessige årsaken for emetofobi er enda mer slående. Mange emets kan fortelle at manglende støtte fra foreldrene under barndommens oppkast-opplevelser har fremskyndet fobien deres.
Ikke særlig overraskende at en emetofobisk forelder ikke er istand til å ta vare på et barn som kaster opp, og på denne måten hjelper barnet til å bli en emetofobiker også. På den annen side, de fleste emets kan fortelle deg at brødrene, søstrene, foreldrene og barna deres IKKE er emets..... Noe å fundere på.....
Tilbake til hovedsiden
