Motivet har form som en C dekorert med muslingskall, blomster og flikende blad. Av og til kan motivene minne om
en hanekam. Dette ornamentet går igjen overalt. På stoler, bord, speil og i dekorelementer i arkitekturen.
Rokokko-stilen er i større grad en interiør- og dekorasjonsstil, enn en arkitekturstil, men det finnes også gode eksempler på rokokko i arkitekturen. Blant de meget få rendyrkede rokokkoeksteriører i Norge er Damsgård på Laksevåg ved Bergen. Lystgården er fra sent 1700-tall, og er dominerende anlagt ved innseilingen til byen. I rokokkoen forlater man den strenge symmetrien, man unngår rette linjer og store ensformige flater.
Pastellfarger som perlegrått og melkehvitt ble foretrukket både på paneler og møbler, gjerne med forgylte ornamenter. I interiørene la man vekt på en lys og lett stil, ikke minst
ved bruk av speil. Man hadde også stor interesse for det eksotiske, og Ost-india farten fikk direkte innflytelse på smaken i Europa. Den oversjøiske handelen brakte med seg en rekke fremmede tresorter (mahogni, ibenholt, jakaranda) som ble tatt i bruk i møbelindustrien til finér og innfelte dekorative arbeider(intarsia). Innflytelsen fra østen gjorde særlig kinesiske varer populære, ofte ble Kinesisk dekorasjonsstil etterlignet, dette omtales ofte som “kineserier” (chinoiserie). Europeerne lærte seg å lage porselen og etterlignet kinesiske mønstre. Kjente porselensfabrikker fra denne tiden er Meissen i Sachsen (ca.1710), Sèvres (1756) og København (1775). I Norge hadde vi omkring 1760 Herrebø fajansefabrikk ved Halden hvor det ble laget serviser, boller, krukker og lysestaker av høy kvalitet.
Kunstnere flyttet fra land til land, og på denne måten spredte stilen seg fort og ble internasjonal.
Omkring 1770 ble rokokkostilen ansett for å være foreldet, og med den franske revolusjon (1789-99) gikk den til grunne. Her i landet fikk rokokko-stilen en rik blomstring i folkekunsten, særlig innen rosemaling. Telemark er et av distriktene hvor den franske rokokko-stilen ble omdiktet til et lokalt formspråk.
|