Et av de bandene som har holdt på lengst innenfor symforock-retningen (snart 30-årsjubilanter!) er ingen ringere enn tyske Eloy. De har nå over 20 LP'er bak seg og har gjennom hele deres eksistens mistet haugevis av medlemmer, i velkjent prog-stil. Men en person har hele tiden holdt seg stabilt tilstede og hele tiden drevet bandet fremover til dit vi er i dag, nemlig Frank Bornemann - bandets hovedkomponist, gitarist og vokalist. Eloy startet egentlig opp som et tungrock band (1970-72), men gikk sakte men sikkert over i mer psykedeliske baner (1972-75) og gikk derfra gradvis over i symfo-sjangeren (75-). Deres storhetstid kom mot slutten av 70-tallet, og på denne tiden var de også Tysklands mest populære rockeband. Bandets musikk kan muligens appellere til en god del tilhengere av Pink Floyd, ettersom enkelte av utgivelsene deres har sterke tendenser i retning dette landskapet. Spesielt gjør dette seg gjeldende på LP'er som "Ocean"(1977) og "Silent Cries And Mighty Echoes"
(1979) - konsept-rettede plater som er sterkt preget av mange digre pompøse arrangementer, dominert av mye keyboards (som Moog-synthesizer, orgel og Mellotron), så vel som drivende bassgitarer og lengselsfulle gitarer.

Eloy ble dannet så tidlig som i 1969, da av en gjeng skole-kamerater som kom sammen. I starten spilte de en god del cover-låter, av band som The Beatles, The Moody Blues, The Who og Cream, men Eloy hadde allerede den gang klare ambisjoner om å hovedsaklig fokusere på egenskrevet låtmateriale - noe som faktisk var ganske uvanlig i Tyskland på den tiden. Forholdene var svært vanskelige for tyske band generelt, ettersom de automatisk ble regnet for "annenrangs" å være, selv i sitt eget hjemland. Det var i stedet britiske og amerikanske artister som dominerte rampelyset, og plate-kontrakter med tyske band tilhørte absolutt blant sjeldenhetene på denne tiden.

Navnet Eloy tok de fra boka "The Time Machine" av H.G. Wells, hvor "Eloi" er navnet på menneskene som stammer fra fremtiden - nærmere bestemt fra ca. 800.000 år fremover i tiden. Wells skildrer her hvordan det er mulig å skape en "ny tidenes morgen" for hele menneskeheten, ved hjelp av reiser i tid og rom. Bandet så en del likhetestrekk mellom historien i denne boka, deres egen vanskelige frustrerende situasjon og den uvissheten som ventet dem i fremtiden.

Men i 1970 opplevde Eloy heldigvis en merkbar medgang da de stakk av med førsteplassen i en konkurranse for "amatør-band"(!). Dette gav bandet et kraftig puff i ryggen, noe de virkelig trengte, og innen året var omme hadde de en single på samvittigheten. Navnet på den var Daybreak/Walk Alone og den kom ut på en uavhengig label.

Året var 1972 og naturligvis meldte det seg snart et behov for å finne en erstatter etter Schriever. Dette skulle vise seg å ikke bli helt enkelt, for vokalister vokste ikke akkurat på trær der og da. Eloy valgte uansett å gjennomføre noen konserter med gitarist Bornemann bak mikrofonen. Det fungerte utrolig nok over all forventning og fra og med den gang har han beholdt sin vokalist-stilling og forblitt gruppas frontfigur. Frank Bornemann overtok også leder-posisjonen i Eloy på denne tiden, noe han også har holdt fast ved helt frem til dag. Men så fort bandet hadde funnet ut av sitt vokalist-dilemma, meldte det seg et nytt problem. Trommeslageren Helmuth Draht hadde også forlatt Eloy. Han ble heldigvis snart erstattet ble Fritz Randow, som i tillegg til trommene, også trakterte akustisk gitar og fløyte.

Plata ble ingen overdreven suksess salgsmessig, men den ble i hvert fall lagt merke til i visse kretser. Et av sporene, "Future City" ble dessuten svært godt mottatt i USA, og ble flittig spilt på radio-stasjonene. Etter utgivelsen av "Inside" dro Eloy ut på turne, da som oppvarmingsband for britiske grupper som Beggars Opera og East Of Eden. Deres bassist Wolfgang Stocker valgte å slutte i bandet på dette tidspunktet, men han ble straks erstattet av Luitjen "Harvey" Janssen.

Året 1974 gikk med til å arbeide på det som skulle bli gruppas tredje album, "Floating". Faktisk ble plata innspilt i "EMI Electrola Studios", Cologne på natterstid, ettersom studioet ellers var opptatt resten av dagen. I samme studio befant nemlig Scorpions seg, som var i ferd med å spille inn sitt album, "Fly To The Rainbow". Dette var nok en svært arbeidsom periode for bandet, ikke minst for Frank Bornemann, for det hører også med til historien at Bornemann på denne tiden ble engasjert av Scorpions' Rudolf Schenker, for å ta seg av produksjonen av Scorpions-LP'en. På "Floating" har Eloy tatt steget