Pink Floyd

Pink Floyd - et navn som gir mange assosiasjoner. Ved siden av den mystiske auraen som hviler rundt bandet, symboliserer det forventninger. Teknisk avansert, storslåtte farger, spetakulære sceneshow, monumentale plateproduksjoner og det vi kjenner som teatralsk rock. Ordene blir fattige når man skal beskrive Pink Floyd, men det er få artister som har preget vår samtid mer enn dette eksperimentelle bandet. For vi kommer ikke utenom det faktum, at Pink Floyd har bandet vei og dannet skole for uttallige utøvere. Det som har vært med på å gjøre Pink Floyd så spennende er at de gjennom hele sin karriere har ignorert alle rammebetingelser for hva popmusikk er og kan være. De har fulgt sine egne tanker, ideer og impulser. De satte sine egne grenser og skapte med det en helt ny sjanger. Prisen de måtte betale var imidlertid dyr. Interne konflikter og stridigheter fulgte i kjølevannet av deres beste plateutgivelser.

Det hele startet i 1966 da Syd Barrett (sang, gitar), Roger Waters (bass), Richard Wright (keyboards) og Nick Mason (trommer) kom sammen for alvor. Den gangen var verden sterkt farget av psykedelia, og Syd Barrett som ble primus motor i bandet, hadde et stort talent når det gjaldt å skrive naive og nyskapende poplåter som passet perfekt i tiden. To av dem ga da også Pink Floyd perioder på hitlistene, spesielt singlen "See Emily Play" fra 1967 som fikk gruppa opp på sjetteplass hjemme i England. Det påfølgende debut-albumet "The Piper At The Gates Of Dawn"(1967) skapte i sin tid et jordskjelv i britisk pop-psykedelia og fremstår selv i dag som et av de virkelige mesterverkene innen sjangeren. Ikke minst har plata en sterk posisjon blant inspirasjonskildene til en uendelig mengde psykedelia-band, fra den gang og helt frem til i dag.

Denne LP'en, samt med en rekke oppsiktsvekkende konserter på Londons inneklubber (fremfor alt på UFO), ga etterhvert Pink Floyd kultstatus i undergrunnsmiljøene. Dette var noe helt nytt. Barrett var i full gang med å eksperimentere med stemmer og andre lyder enn sang og instrumenter - noe som etterhvert ble et varemerke for bandet. Dessverre eksperimenterte han ikke bare med musikk, men også med såkalte "bevissthetsutvidende" stoffer. Spesielt gjaldt dette LSD og til å begynne med så det ut til at hans enorme inntak av dette stoffet hadde positiv virkning. Kreativiteten hans økte og inspirasjonen virket tilsynelatende uttømmelig. Konsekvensene av dette bar desverre alt for galt av sted. Syd begynte etterhvert å få "bad trips", ble umulig å kommunisere med, og fikk stadig sykere ideer. Dette gjorde at han ikke klarte å fungere i Pink Floyd og aller minst på scenen.

De andre medlemmene i Pink Floyd innså snart at Syd måtte ut av bandet, men i en overgangsfase kom David Gilmour inn på gitar. De fikk det for seg at Barrett kanskje kunne fortsette som hjemmesittende låtskriver i bandet, mens resten av gruppa tok seg av spillejobbene. Men de forstod ganske fort at dette ikke nyttet og bare noen uker etter dette, ble Syd gjort oppmerksom på at han ikke lenger var velkommen på øvingene. David Gilmour overtok hans plass i Pink Floyd. Da Syd Barrett sluttet i Pink Floyd i 1968, gikk gruppa mer i retning av å utforske lyd og spille lange temaer. Roger Waters tok etter hvert over rollen som hovedlåtskriver (til tross for sporadiske innspill fra resten av gjengen), og f.o.m. LP'en "A Saucerful Of Secrets"(1968) styrket han sin posisjon gradvis til han et tiår senere var eneherskende i bandet. Med dette albumet innførte gruppa dessuten helt nye
måter å lage lyd på. Teknikken og utstyret var avansert og konsertene introduserte "kvadrofonisk lydsveiping".

Flere hadde funnet ut at denne musikken var som skapt for filmer, og Pink Floyd var interessert i dette mediet. LP'ene "More"(1969), "Zabriskie Point"(1970) og "Obscured By Clouds"(1972) med flere var alle soundtracks. Filmene derimot, overlevde neppe perioden med noen særlig verdighet. Alle tre platene inneholder imidlertid svært mye stemningsfull musikk signert Pink Floyd, og det er interessant å merke seg hvordan musikken stadig går mer i retning av materiale som senere skal komme. For å være mer eksakt; her aner vi antydningene til det pompøse, svulstige og krystallklare soundet. I tillegg bør det nevnes at disse platene også har kommet kraftig i skyggen av de mer anerkjente og kommersielt sett mer vellykkede produksjonene til bandet. Ikke desto mindre så inneholder LP'ene musikk av varierende stilmessige retninger. Her finnes alt i fra mer akustiske landlige spor, til drønnende demonisk tungrock, via mere eksperimentelle lyd-utflukter og drømmende instrumental-passasjer spekket med flytende orgelspill og sørgmodige vakre gitarfraser (med dertilhørende himmelske koringer oppå) som går rett i hjerteroten og forårsaker ståpels. Rett og slett!

Pink Floyd turnerte videre og "Ummagumma"(1969) var et dobbelt-album bestående av live og studio-spor, side om side. Studiosporene var av forholdsvis eksperimentell art og gav hvert bandmedlem individuelle muligheter til å utforske og eksponere sine egne musikalske visjoner komposisjonsmessig. Det var her David Gilmour for første gang virkelig fikk vist sitt potensiale som låtskriver for gruppa og verket hans "The Narrow Way Part 1 - 3" vitner om et bunnsolid musikalsk univers, melodisk sett. Man heller ikke unngå å legge merke til det unike gitarspillet på sporet, et håndtverk som bør kunne kalles utfordrende. Livesporene var innspilt på legendariske konserter i England i løpet av sommeren 1969, og låtutvalget var klassikere som bl.a. "Astronomy Domine", "Careful With That Axe, Eugene" og "A Saucerful Of Secrerts".