En av rockens desidert mest myteomspunnende skikkelser er og blir Syd Barrett. Gjennom årenes løp har han både blitt geniforklart og tildelt merkelapper av typen "ødelagt grønnsak". Faktum er i hvert fall at han har fungert som en inspirasjonskilde for utallige musikere og låtskrivere, helt opp til i dag. Blant de som har villet yte han anerkjennelse for hans enestående og surrealistiske måte å komponere musikk og tekst på er bl.a. Marc Bolan fra T.Rex, David Bowie og Kevin Ayers. Hans ofte barnslige og iørefallende sanger skulle danne malen for mye av det britisk psykedelia og ny-psykedelia skulle stå for.
6. januar 1946 ble Roger Keith Barrett født i Cambridge. Han ble tidlig interessert i musikk og som svært ung begynte han å spille ukelele. I 11-årsalderen skaffet han seg en banjo og året etter begynte han å spille akustisk gitar. I 1961, 15 år gammel ble han en lykkelig eier av elektrisk gitar. Han var generelt sett svært kunstnerisk anlegt og likte også å male bilder. Hans første band var Geoff Mott And The Mottoes, en gruppe som spilte på diverse fester i Cambridge-distriktet. Siden ble han bassist i bandet The Hollering Blues. Etterhvert fikk han tilnavnet "Syd" som henspeilte på en lokal trommeslager ved navn Sid Barrett. Syd begynte etterhvert på Cambridge High School for gutter, der han ble kjent med Roger Waters.
I 1965 reiste Barrett til London for å studere kunst ved Camberwell School Of Art. Visstnok var dette et klassisk sted for håpefulle popstjerner på 60-tallet. I mellomtiden hadde Roger Waters også forflyttet seg til London, der han syslet med arkitekt-studier. Han hadde på sin side begynt å spille i band sammen med andre medstudenter, som f.eks. trommeslageren Nick Mason, organisten Rick Wright og jazz-gitaristen Bob Close. Barrett sluttet seg snart til gruppa, som sanger og gitarist, og han døpte dem Pink Floyd, oppkalt etter to blues-artister, Pink Anderson og Floyd Council. Rhytm'n'blues var også hovedindigrediens i gruppa på denne tiden. Bob Close forsvant tidlig ut av Pink Floyd, samtidig som musikken gradvis ble mer psykedelisk. I mars 1967 gav de ut sin første single "Arnold Layne", og tre måneder etter var oppfølgeren "See Emily Play" ute på markedet. Dette var rett og slett en perle innen bristisk 60-talls psykedelia. Låta dreide seg om ei jente med personlighetsproblemer.
Felles for de to første singlene med Pink Floyd, var at de entret single-listene, og når det gjelder "See Emily Play", så havnet den på sjette plass i England. Et annet fellestrekk ved singlene var at de begge ble komponert av Syd Barrett som hadde inntatt leder-posisjonen i gruppa. Pink Floyd ble imidlertid aldri noe typisk single-band. De foretrakk heller å spesialisere seg på utflippede improvisasjoner og jam-sessions. Ikke minst kom dette fram gjennom live-utgaven av Floyd på dette tidspunktet. De hadde etablert seg som husband på UFO-klubben i London. Det erketypiske eksemplet på retningen de ønsket å gå, er instrumentalen "Interstellar Overdrive" som skulle dukke opp på Pink Floyds debut-album "The Piper At The Gates Of Dawn", som kom ut i august 1967. Albumet er dominert av Syd Barretts komposisjoner og plata gav etterhvert Pink Floyd kultstatus i undergrunnsmiljøene.
Ganske framtredende på albumet er Barretts gitarspill:
Det han måtte mangle av teknisk dyktighet, kompanserte han med
oppfinnsomhet, bruk av feedback, ekko, slide og en ganske presis
wah-wah teknikk som var helt særegen. Som så mange andre på denne tiden
eksperimenterte Syd BArrett med såkalte "bevissthetsutvidende" stoffer.
Spesielt gjaldt dette LSD og til å begynne med så det ut til at hans
enorme inntak av dette stoffet hadde positiv virkning. Kreativiteten hans
økte og inspirasjonen virket tilsynelatende uttømmelig. Konsekvensene
av dette bar dessverre alt for galt av sted. Syd begynte etterhverrt å
få "bad trips", ble umulig å kommunisere med, og fikk stadig sykere
ideer. Dett gjorde at han ikke klarte å fungere i Pink Floyd og aller
minst på scenen...
Det eksisterer i hvert fall en rekke pussige historier omkring hans
oppførsel i denne perioden og det kunne være på sin plass å ta med noen
av dem.
- I oktober 1967 dro Pink Floyd på en USA-turnee. Da Syd kom ut på scenen klimpret han kun en akkord som han gjentok gjennom hele settet, uavhengig av hva resten av gruppa gjorde. I tillegg pleide han å stirre uttrykksløst inn i scenebelysningen, med tungen hengende ute og armene ubevegelig henslengt over gitaren.
- Gruppa fikk også mulighet til å mime "See Emily Play" for amerikansk TV, men Syd nektet å bevege leppene sine. De skulle også intervjues i "The Pat Boone Show", men det eneste svaret Boone fikk ut av Barrett var et tomt stirrende blikk.
- En av de mer muntre historiene dreier seg om samarbeidet innad i gruppa på denne tiden. Da de skulle prøvespille nytt materiale til det neste albumet, presenterte Syd en ny låt kalt "Have You Got It Yet?". Han sang låta på et ytterst komplisert mønster av av akkorder som Waters og Wright skulle følge. De fikk store problemer med å følge mønsteret, men da de omsider var i nærheten av å få tak på sekvensen, forandret Syd den igjen. De fikk aldri tak på det...
De andre medlemmene i Pink Floyd innså snart at Syd måtte ut av bandet, men i en overgangsfase kom David Gilmour inn på gitar. De fikk det for seg at Barrett kanskje kunne fortsette som hjemmesittende låtskriver i bandet, mens resten av gruppa tok seg av spillejobbene. Men de forstod ganske fort at dette ikke nyttet og bare noen uker etter dette, ble Syd gjort oppmerksom på at han ikke lenger var velkommen på øvingene. David Gilmour overtok hans plass i Pink Floyd.
Syd Barrett rakk uansett å bidra på deler av Pink Floyds andre album "A Saucerful Of Secrets" som kom ut i i juni 1968.
Da Syd Barrett sluttet i Pink Floyd, i 1968 gikk gruppa mer i retning av å utforske lyd og spille lange temaer. For Barretts del, ble resten av året benyttet til å skrive låter til hans kommende solo-album. I januar 1970 kom dette albumet ut og det hadde fått tittelen "The Madcap Laughs". Som en forsmak på albumet kom sporet "Octopus ut som single. Albumet, som var produsert av Gilmour og Waters, bestod av en rekke enkle og sjarmerende sanger. Over halvparten av låtene var utelukkende akkompagnert av Barretts akustiske gitar. På de resterende sporene blir han backet opp av Willie Wilson og Jerry Shirley.
Tidlig i 1970 ble Syds tidligere kollega (og med-produsent på Lp'en) Roger Waters spurt av Melody Maker, om hva han syntes om "The Madcap Laughs". Han hadde svart følgende: "Alle sangene på albumet er kjempebra. Noen av dem er STORE med, store bokstaver. Syd er et geni." Dette albumet ble også meget godt mottatt hos musikk-pressen.
I November samme år, altså i 1970 kom Barretts andre solo-album ut. Albumet som hadde tittelen "Barrett" bar mer preg av å bli spilt av et band, enn forgjengeren. Her hadde Syd bl.a. fått hjelp fra David Gilmour som trakterte bass, 12-strengers gitar, orgel og trommer og Rick Wright som spilte orgel.
Like etter at "Barrett"-albumet kom ut vendte Syd tilbake til Cambridge der han flyttet inn i kjelleren i morens hus. Han tilbrakte tiden helt fram til januar 1972, med å male. Først da dukket han opp offentlig igjen. Dette skjedde på King's College hvor Eddie "Guitar" Burns holdt konsert. Burns sitt for annledningen sammensatte band bestod av den forhenværende Deliverey-bassisten Jack Monch og Twink - tidligere trommeslager i Pretty Things, Pink Fairies og Tomorrow. Twink gjenkjente Syd fra UFO-dagene og da han fikk se han blant publikum, inviterte han Barrett opp på scenen for å jamme.
Resultatet ble at Twink og Monch overtalte Barrett til å danne en fast trio ved navn Stars. Denne trioen debuterte offisielt på Cambridge Co rn Echange i februar, sammen med Skin Alley og MC5. Stars stod sist på programmet. I løpet av Stars sitt sett forlot størstedelen av publikum salen. Samtidig fremførte Stars en treig og ganske falsk versjon av "Octopus". Det virket som om Syd kjedet seg. Han sluttet å spille for å klø seg på nesa, og han sluttet å synge uten noen spesiell grunn. Midtveis i en låt la han fra seg gitaren og forlot scenen. Like etter dette, oppløste Stars seg.
Etter en periode, i 1974 ble Barrett kontaktet av manangeren Peter Jenner, og overtalt til å gå i studio for å spille inn et tredje solo-album. Han brukte hele studio-tiden til å spille inn en endeløs, kompleks og tilsynelatende melodiøs gitar-instrumental. Prosjektet ble imidlertid avbrutt ved at Syd bet lyd-teknikeren i fingeren.
Sommeren 1975, da Pink Floyd var i full gang med innspillingen av "Wish You Were Here" dukket Barrett overraskende opp i studio og meddelte dem at han nå var klar til å begynne i bandet igjen. Syd Barrett som hadde forandret seg kraftig siden sist de så han, veide nå he le 150 kilo og var fullstendig glattbarbert på hodet. Han var kledd i fullstendig hvite klær gikk rundt med en hvit tom plastpose. Han satte seg i en stol og av og til så reiste han seg, tok en tannbørste opp av lomma, børstet tenne litt og så satte han seg ned igjen.
Albumet som Pink Floyd arbeidet med på dette tidspunktet skulle ironisk nok inneholde to spor som var skrevet med tanke på Syd. Det dreier seg om sporene "Shine On Your Crazy Diamond" og "Wish You Were Here".
Etter denne triste dagen har Barrett levd en eneboer-tilværelse. Det har gått haugevis av rykter om at han er forsvunnet, han skulle ha vært død, blitt munk, og han skulle bo i et telt i ørkenen i California. Andre rykter fortalte om at Syd hadde blitt observert rundt i London, med en rar kjelke etter seg. Imidlertid var sannheten mindre romantisk. Han bodde i morens kjeller, som "hjemmepasient", under oppsyn av et lokalt mentalsykehus. De eneste gangene han ble sett ute blant folk var når han dro på rundt på handletur sammen med sin pensjonerte mor. I 1991 døde barrets mor, og trolig bor han fortsatt i Cambridge.
Det har dukket opp en rekke hyllest-utgivelser til ære for Syd Barrett, hvor nyere band har covret gamle Barrett-komposisjoner. I tillegg har det blitt laget et par filmer om hans liv. Dette er filmer som "Fuck Your Dreams, This Is Heaven" og "Syd Barret's First Trip". Og så sent som i 1988, kom det ut et album med Barrett kalt "Opel". Dette albumet tar for seg innspillinger fra perioden 1968 til 1970.