Fra X til døden:
En klar publikumsfavoritt under konsertene, og det er også en av grunnene til at jeg har så mange gode minner knyttet til denne sangen. Vokalen er aggressiv, og spillinga er ganske variert, noe som trekker opp. Tekstene er ganske bra og leder en inn i en dommedagsstemning.
Mono doomen:
Kanskje ikke like variert som den foregående, men inneholder likevel meget typiske Møklebust-skrik, noe som trekker sangen opp. Det geniale mellomspillet med bassen trekker også opp, selv om resten av sangen stort sett er gjentakelser.
Korstoget:
Dette var den sangen jeg falt først for på Pluto, og som fikk meg til å innse hvor geniale Seigmen egentlig er. Sangen veksler mellom det dvelende og djevelske til det sinnsykt aggressive og nesten voldelige. En sang som står som et høydepunkt i Seigmens karriere, og som også er å finne på "Hjernen er alene"-EP`en i en lengre versjon. Ekstase i det Alex skriker :"Jehova!"
Skjebnen:
Kanskje den sangen med best vokal, bare synd at den er så kort. Resten av spillinga gjentar seg selv, men er likevel bra. Mister sin utfordrerplass til første plassen på grunn av at den er så kort, men er likevel veldig bra.
Syndefloden
Jeg må minne meg selv på at den er bra fra tid til annen, og det er fordi den er litt vanskelig å huske noe fra, kanskje på grunn av mangel på høydepunkt? Likevel en bra sang med flere gode momenter.
Simone:
Intro-sangen viser at Seigmen har lagt listen på et litt roligere platå enn det foregående albumet, men lenger ute i sangen skjønner en at Seigmen er Seigmen og Seigmen er hardt, tungt og dystert. Men hvem er Simone? God-sang som åpner albumet på en verdig måte.
Monsun:
Ekstremt stemningsfull sang som lever opp til navnet sitt. Alex’ vokal er vill som stormen og destruktiv som regnfallet, mens Noralf står for dommedagssignalene fra trommene sine. En VELDIG bra sang, kanskje en av Seigmens beste. Må absolutt høres, ingen unnskyldning for å la være.
Negativ:
Hvis Monsun er hyper-genial, er Negativ hyper-genial minus. Enormt bra vokal, men det varer så kort. Det er eneste grunn til at denne ikke er like bra som Monsun, men bare introen og tekstene burde være en grunn til at denne sangen fra tid til tid overgår Monsun på min personlige hit-liste. Veldig bra, og mens jeg tenker på det så kanskje denne er bedre enn Monsun? For å være helt ærlig så liker jeg best den av de to sangene jeg hørte sist på….
Plutonium:
Jeg synes dette er en av de svakeste sangene på albumet, kanskje særlig på grunn av vokalen som forsvinner litt i forhold til resten av instrumentene. (Noe annet som kan trekke ned, er at vi har brukt VELDIG mye tid på å finne ut hva Alex faktisk synger…)
Ameneon:
En rolig instrumental låt som er veldig fin, kanskje den er mer fin en stemningsfull, noe som ikke nødvendigvis er et minus.
Korsfarer:
Drivende og ondskapsfull vokal, godt hjulpet av Kims geniale bruk av ordene i det norske språket. Veldig bra intro, skaper forventninger som absolutt innfris, selv om teksten gjentas etter refrenget. En sang som fortjener å bli husket!
Mesusah:
Også her gjentas tekstene etter "refrenget", noe jeg synes trekker litt ned. Lang intro som krever tålmodighet ettersom en fra før vil ha blitt presentert for "eksplosjons-sanger" fra før av i albumet. Vel verdt ventinga, en knall-sang som bare blir enda bedre i live-versjonen på "Hjernen er alene"-EP`en.
Ikon:
En helt nøytral instrumental låt som avslutter denne kraftpakka av en CD. Etterlater ingen spesielle minner.
Ny mening: Nå i det siste har jeg funnet ut hva det er Alex synger, og da er sangen dritbra! Helt ny mening, enormt bra tekster, og i det hele tatt en sang som har opplevd en forsterket renessanse!
Colosseum
En skikkelig bra åpning til Total, Seigmens kanskje mest gjennomførte album. Skaper bilder i hodet mitt, bilder av melankoli, ensomhet og mørkeblått. Rett og slett en god-låt som åpnet Seigmen-konserten på Rockefeller i Oslo 15. november 1997.
Ohm
Jeg synes denne er litt for anonym nå, men jeg husker at jeg likte den veldig godt før. Ganske bra og stemningsskapende, men bare litt enkel å glemme.
In Limbo
Nydelig synging av Alex på starten, behagelig med nedtonete instrumenter. Virkelig en god-sang, men ikke en som skiller seg spesielt ut som en av de beste.
Döderlein
For alle som ikke har vært på en Seigmen-konsert og sett hvordan Alex "eksploderer" på scenen like før "Et tusen lykter osv."-partiet, vet ikke hvor mye denne sangen kan gi en. Lett å like, og selv liker jeg den fremdeles, og vil alltid se på den som et av høydepunktene på Total. Virkelig bra. Legg mer ke til hvordan ordene "TA" (i "Ta min hånd") og "LEG" (i "Leg mitt sinn") blir skreket ut, men det er betydelig dempet, og kan msiforstås med en gitar e.l.
Sort tulipan
Stille og rolig, men for en synging! Samspillet mellom Marius' lyse stemme og Alex' mørke stemme under "All tid er forbi"-partiet er et stykke Seigmen-historie i seg selv. Så uendelig vakkert!
Lament
Inneholder et kraftig refreng som får fart på enhver konsert eller gjennomhøring av albumet. En av mine tidligere favoritter, men har nå kommet litt i skyggen av noen av de andre sangene.
Fortell
Dette er den sangen jeg synes er dårligst på Total, uten at det behøver å bety at den er dårlig, for Total er jo et veldig sterkt album. Fin på starten, men refrenget...
Nephilia
Lekker. En slags oppfølger til "Sort tulipan" med meget avansert koring og stemmebruk. Dette er nok min favoritt på Total mens dette skrives. Så enkel, men likevel avansert. Enormt bra.
Monument
Instrumental låt som bygger seg opp til et rivende parti. Jeg husker særlig hvordan Kim slapp seg løs på scenen under overgangs-partiet, og det har gjort at denne ligger nært hjerterøttene mine.
Ny mening: Etter at jeg fikk vite at det er mer tekst enn i det som står i coveret, og jeg fikk vite litt om bakgrunnen for hvordan sangen ble som den ble, har denne sangen steget i verdi!
Pantheon
Jeg synes det er så genialt å si "Vi er ikke lenger elsket her" Så absolutt u-Seigmensk. Bare den setningen gjør at denne sangen står høyt i kurs hos meg. Refrenget er best, særlig hvordan det bygger seg opp, setning for setning, ord for ord.
Metropolis
Jeg syntes denne sangen var skikkelig bra først, men etter et titalls gjennomhøringer ble jeg lei av den, og nå står den bare for meg som en halvgod sang. Inneholder mye av det dystre Seigmen-preget, men ellers synes jeg det bare er musikkvideoen som har noe for seg... Likevel har den en viss stemning som passer veldig bra med videoen. "Spøkelseslydene" på starten er også ganske fete.
Regn
Denne synes jeg er kjedelig, og har ikke noe forhold til. En sang jeg helst vil glemme.
Slaver av solen
Kjedelig - kjedelig - kjedelig
Rød himmel
Denne er egentlig ikke så veldig bra, denne heller, Slaver av solen er faktisk kanskje litt bedre.
Epilog
Instrumental, og ellers er det vel ikke så mye å si om den. Avveksling fra de øvrige dårlige sangene.
Bayon
Kjedelig - kjedelig - kjedelig. Stiller på lik linje med Slaver av solen, synes jeg.
Circus
Instrumental låt som egentlig er ganske lik Ameneon, og det er ikke noen dårlig "karakter". Likevel ikke noe nyskapende eller spennende fra Seigmens side, men det er kanskje fordi jeg ikke liker dette albumet far før.
Sort disippel
Ganske bra, særlig starten. En av de halv-gode sangene på et dårlig album, og en god avveksling. Super-pluss for en sinnssykt bra tittel.
Juvel
Her er en god låt, en jeg gjerne går rundt og nynner på for meg selv. Bra tekster, og bra instrumentbruk. En av Seigmens virkelig gode sanger, en klar favoritt på albumet.
Nihil
Også en god sang, selv om jeg liker "Depeche Mode"-versjonen, Toys, bedre.
Nemesis
Knall-intro med trommespillet, og knall-slutt med bass-spillet de siste sekundene. Ganske bra imellom disse to elementene, selv om det er fire minutt med støy fra det siste ordet blir ytret til bass-spillet. Pluss for partiet med "En lukket hånd"-partiet.
Give
For en pang-start! Kjempeversjon av Metropolis, med en mye mer enkel og sårbar vokal. Så bra, så bra. Tenk at det går an å endre en sang så mye ved å gjøre så lite!
Gold
Enkel, men god. Bra samspill mellom synging og snakking, rett og slett veldig bra. Litt lite entusiastisk eller engasjert refreng, men det tilgir jeg dem, for det er bra likevel.
Mesmerize
Så vakkert. så vakkert. Så sårbar og trist stemme skal du lete lenge etter, og refrenget er så uforståelig og bra at jeg får tårer i øynene mine. Veldig bra, en av de beste på dette albumet.
Bayon
Litt pussig synging på starten, kanskje rett og slett ikke så veldig bra? Meget bra samspill mellom norsk og engelsk refreng, meget bra.
The Circus
Helt lik Circus på Metropolis
Twinflower
Meget bra synging og et litt kjedelig refreng, men favoritten min er på slutten, i det de skriker "When the clock stops..." osv. Det er nok på grunn av et engelsk dikt jeg leste i en engelsktime, som ble innledet med "Stop all the clocks ..." (Handlet om å være trist når en person dør)
Octopus
Enkel og litt trist sang, som sikkert appellerer til mange, men som jeg trenger litt tid med for å virkelig like.
Ny mening: Enormt bra! Særlig "I tried to kill myself, now I shine" Så herlig uforståelig, men likevel lyrisk!
Mother Earth
Jeg synes Toys er bedre, men denne er helt grei. Veldig dårlig synging på de siste "to be", det må sies.
Spellbinder
Bra start, men elendig refreng. Det er ikke mer å si om denne sangen.
The Man With the Golden Helmet
Noe er bra, men litt uheldig å oversette refrenget nesten direkte over til engelsk, det blir litt for kunstig.
Resten er egentlig ikke så vedig bra.
Television Kisses
Faktisk ganske bra. Stemningsskapende og enkelt. Littegranne eksperimentelt for Seigmen å "sample" tv-lyder?
I bakgrunnen kan du høre gutta ta seg en alvorsprat (om Sverre?).
Nemesis
Veldig bra, inneholder alt som gjorde Metropolis-versjonen bra, pluss litt til. Bra refreng!
In Oblivion
For en sang! Så utrolig bra! Enorm vokal, og helt sinnsykt refreng. Virkelig stemningsfullt; Trist, oppgitt, aggressivt og... Nei, helt ubeskrivelig. Må høres!
Performance Alpha
En ganske betegnende start på Seigmens mest "revolusjonerende" album. Vokalen er tonet kraftig ned, og jeg får nesten mant fram et industribilde av lydene som står i så kraftig kontrast til stemmen. Ganske bra, men ikke en av de beste på alnumet.
The World Revolves Around You
God overgang mellom denne og den foregående sangen, men likevel ikke noen særlig bra sang. Helt grei, skulle jeg tro.
Universal
Absolutt ikke betegnende for resten av albumet, men likevel en klar låt da Seigmen skulle velge seg ut en "hit". Ganske bra, og videoen som er laget til denne sangen er også bra.
The Modern End
Kraftig refreng og et dystert lydbilde. Veldig stemningsskapende, men igjen gjelder det å kunne plassere stemningen, noe som har blitt bevist vanskelig når det gjelder Seigmen.
Bloodprint
En helt grei sang, men ikke en som blir husket for sine unike musikalske innslag eller stemmebruk. Likevel ikke så aller verst, den bare mangler høydepunkter.
Neon Sun
En av mine klare favoritter, særlig refrenget, eller skulle jeg heller si oppbyggingen til refrenget? Enormt bra! Særlig teksten passer så utrolig godt inn, og er i det hele tatt enormt bra. Veldig bra start.
Guilt
Her legges mye av hovedvekten på vokalen, og det er like så greit, for det blir veldig stemningsfullt og bra. En husker ingen høydepunkter, men vet innerst inne at den er veldig bra.
Trampoline
En sang som kommer like fort som den forsvinner, særlig ut av hukommelsen min. Kanskje jeg har vanskelig for å huske, men jeg synes i blant at mange av Seigmens sanger er for anonyme, og det gjelder særlig denne.
Mercurial
Oj, oj, oj! For en ting å si: "Not even God loves me enough"! For en motvekt til "Vi er ikke lenger elsket her" i Pantheon! Det alene gjør at jeg digger denne sangen. Men resten er heller ikke dårlig, snarere ganske bra. En av favorittene.
Performance Bravo
Samme tekst som Alpha, men forskjellen er der likevel, selv om den vanskelig kan beskrives. Sinnssykt mye radiostøy på slutten, kan egentlig bare skru av etter at det siste ordet er ytret.
Hjernen er alene
Jeg sitrer av fryd hver gang jeg hører den karakteristiske introen, og den illevarslende monotone stemmen til Alex. Han mestrer å bygge opp stemningen med stemmen sin, og overgangene fra det monotone til det eksplosive er mesterlige. Fiolinspillet er ganske enkelt genialt, og de etterhvert aggressive gitarene og den paniske stemmen gjør dette til en stor sang.
Korstoget ("Hulen fra A til Å"-versjon)
Betydelig saktere enn den opprinnelige versjonen, men et mye kraftigere utbrudd fra Alex i det han virkelig vræler "Jehova!". Pluss for det stille mellompartiet med "Fra jord er jeg kommet... osv". Idet det blir skreket ut "Med Gud" flere ganger på slutten... da får jeg gåsehud, og er stolt over å høre på Seigmen!
Dekadans
Herlig gitar og vokalsamspill, og en ekstremt typisk Seigmen-tekst, iblandet flere vokalelementer som elegant går over i hverandre... resultatet er en herlig og litt uvanlig Seigmen-sang. Skikkelig bra!
Dråben
For å sitere en kritikk jeg en gang leste:"Rørende vakker!" Denne sangen minner meg om sommeren; en sval sommerkveld, og jeg blir både trist og glad. Så veldig, veldig bra!
Fossil
En melankolsk sang der gitarene tar over på en flott måte fra trommene mellom 1. og 2. parti.
Agenda
En uskyldig start som går over i en meget spesiell vokal gjør dette til en bra sang, selv om en lett glemmer det mellom hver høring.
P-Machinery
En helt enorm og utrolig kraftig start leder oss innn i denne følelsesladete og kraftige sangen. Et slags industripreg, kanskje? Sangen preges av gode overganger og bra manipulering av stemmen til Alex.
Toys
Varierte overganger og en ganske bra versjon av Nihil, men ikke noe av det største Seigmen har gjort.
The Oddyssey
Hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på det tomme, stille, mørke og kalde verdensrommet. Stemmen griper tak i deg og slipper deg ned fra verdensrommet, og du strekker deg etter mer, men det er bare tomhet.
Like Porcelain
Oppbyggingen er ganske aggressiv i ordets rette forstand, og jeg husker særlig at det var Kim Ljung som sang det første partiet av denne sangen på en konsert på Rockefeller. Geniale tekster og herlig "orientalsk" mellomspill. Det er også enkelte taktskifter som bare er sinnssykt bra her! Vokalen går også over fra å være grim og ond til å være svak og sårbar på kort tid, meget imponerende. Bra koring på slutten, der det som blir sagt gjentas i bakgrunnen.
Mørkets øy
Veldig bra start, og klart pluss for norske tekster. Den lyse syngingen på slutten er også veldig bra, og avslutter Seigmens første filmmusikk.
Opelwerk (Roskilde '98)
En helt enormt bra start; publikum i ekstase og en vakker sakral-mytisk kvinnelig vokal går over i de første tonene fra Opelwerk. To andre ting gjør at denne sangen er dødsbra;
1) Tekstutdraget "It feels good when the sun don't shine"
2) Alex' skrik i mellompartiene med forventningsfull stillhet
Malmklang
Denne sangen er så følsom, ladet med tristhet og håp. Dette er sangen som avslutter Seigmens karriere, og nettopp derfor er den så spesiell. Vokalen er så sart at jeg nesten begynner å gråte, og...
Rett og slett VELDIG BRA!
Frost-Bite
Det tar kanskje litt tid før en lærer seg å like denne sangen som egentlig skulle vært med på "Radiowaves", men etter den noe utydelige syngingen på starten, går den over til å bli mye bedre, og særlig kan Seigmen-fans glede seg over Øystein Ronanders morse-parti, der han sender et helt spesielt budskap på morse...
