Hvem er Julie?

Jeg er 36 år, bor i Trondheim, og benytter alle mulige, og nesten umulige, anledninger til å kle meg om. Og hvis ikke det går hender det seg at jeg går med undertøy under mitt mannlige skall. Dere jenter skjønner sikkert dette; det er både undertøy-fetisjist biten av det, spenningen, og gleden og roen ved å ha på seg noe kvinnelig i alle fall.

Ellers foretrekker jeg definitivt å kle meg helt om, med sminke, smykker og det hele. Det er først da jeg føler det helt riktig, først da jeg kjenner ro, glede og kan slappe av - da føler jeg også at jeg forandres mentalt, i væremåte og kroppsspråk. Jeg er forresten sikker på at svært mange av oss transer har en bra prosentandel kvinne i oss som klarere kommer til uttrykk når vi fysisk ser kvinnelige uttrykk (klær etc.) på oss selv.

Det er lenge siden jeg sluttet med å hive klær, undertøy og utstyr nå, så heldigvis begynner garderoben å vokse litt..... Jeg er den typen som liker å kle meg etter humør og bruke antrekk for å påvirke humøret, og kan derfor like gjerne finne på å kle meg skikkelig horete som å kle meg som "lady".

TIL DERE JENTER SOM STADIG KASTER UTSTYRET DERES: KUTT DET UT!!!

Forhåpentligvis vil dere da føle at dere har kommet over en barriere, og at det er lettere å leve med legningen deres! I alle fall var det slik med meg.

Jeg har forresten så lenge jeg kan huske likt å kle meg som dame. Jeg husker ennå gamle sort/hvitt-bilder tatt da jeg var 6-7 år; jeg og en venninne(jeg har visst alltid hatt mange jente-venner) kledde oss ut som fine damer. Det var nok den spede start ja, men det lå sikkert ting i meg allerede den gang....

Det jeg savner aller mest er en "venninne" som jeg kan kle meg opp sammen med, fortelle alt og som jeg kan gå å handle klær og sminke sammen med. Det ville sikkert kunne være en skikkelig opptur for sjølbilde, rollen som jente.....