HOME

NORSK:
- INNHOLD  -
-LITT OM MEG -
- MITT HJERTE STÅR I BRANN -
- X 2 -
- ANDAKTER -
- DRAMA -
- ANDAKTER FOR BARN -

ENGLISH:

- MY PAGES -
- ALL ABOUT ME -
- LINK PAGE -

- PAULS PAGES/
  PAUL SINE SIDER -

Her skal jeg prøve å si litt i korte drag om det som er det aller
viktigste for meg,- nemlig min tro,-
og hvordan jeg har kommet fram til den troen jeg har i dag ..
Skulle du etter å ha lest dette ha noen spørsmål så
ta gjerne kontakt!

andre sider om meg:     -  Mitt liv i dag -    - Min "livshistorie" -

Har du lest de andre sidene om mitt liv, så vet du kanskje allerede at jeg har vokst opp i en kristen familie, som tilhørte Frelsesarmeen.  Troen har derfor alltid vært en naturlig del av mitt liv, og jeg kan ikke si at på den dagen og i det øyeblikket så ble jeg frelst.

Men da jeg var tenåring så var jeg nok det man må kalle en "grubler",og jeg hadde mange spørsmål . For eksempel så strevde jeg med å forstå "treenigheten".....  og når jeg forsøkte å snakke med noen av "lederne" mine om dette så de bare rart på meg..... (det var iallefall min oppfatning av situasjonen, og jeg fikk ihvertfall ikke noen veldig konkrete og forståelige svar...)  Så når jeg en dag traff noen kjekke mormoner misjonærer på gaten, som viste meg stor interesse og kunne gi meg svar på mange av spørsmålene mine, begynte jeg også å "snike" meg ut søndag formiddag for å gå på deres gudstjenester. Og  menneskene som møtte meg der, ga meg et eksempel til etterfølgelse, for den interessen de viste en 14-åring tror jeg er meget sjelden...   Veldig fort så fant jeg også ut at det som de lærte var det mest fornuftige jeg noen gang hadde hørt,-  de kunne jo forklare alt så godt,- og derfor så ønsket jeg å bli mormoner.  

Dette tillot ikke foreldrene mine og det var flere som ba for meg......
Siden jeg også etterhvert  begynte  å bli nokså forvirret så ba jeg også mye selv.  I min tro sa var det fortsatt Jesus som var den viktigste, og etterhvert så la jeg merke til at det i deres vitnesbyrd stort sett var "Kirken" som var det store, og det ble på en måte "Kirken," og til en viss grad også Joseph Smith (grunnleggeren),  som ble det viktigste....    Ihvertfall synes jeg at disse fikk mye mer omtale enn Jesus... 

Så litt etter litt ble jeg ledet tilbake til Frelsesarmeen,- og man kan vel på en måte si at jeg gjenoppdaget "barnetroen", og det at Jesus skulle ha besøkt indianerne i Amerika, at Himmelen deles opp i flere "stadier", hele historien om Joseph Smith og engelen Moroni.... osv, var ikke lenger så logisk.  ( Vil du lese mer om deres tro, kan du følge denne linken til en oppgave Paul og jeg skrev i '93:   -   mormonerne  - )

Men denne "vandringen" ledet heller ikke til noen stor "frelsesopplevelse".  Det var mer en prosess. Og nå ser jeg  også at "prosesser" stort sett har vært og er det som Gud bruker for å lede meg i mitt kristen liv.   (Noen ganger har jeg synes at det var ganske så irriterende at han ikke kunne møte meg og gjøre noe på en litt skikkelig måte, med litt "futt og fart",- ... helt konkret....)  Men Gud møter oss ikke alltid sånn som vi ønsker, eller på den måten som vi ser for oss at han burde. De siste årene har jeg opplevd hva jeg vil kalle en progressiv fornyelse av min tro. Jesus har kommet mye nærmere,og rørt ved meg på en mye mer konkret måte enn jeg har opplevd tidligere.  Men det har som sagt vært en prosess, og det er det fremdeles..... Jeg ønsker fremdeles at han skal berøre meg enda mer, jeg ønsker å oppleve mer av hans kjærlighet,- jeg ønsker at han skal fylle meg enda mer med sin tilstedeværelse, og jeg ønsker at han skal ha kontrollen og bruke meg sånn som han vil!

Hvis du ikke har et levende forhold til Jesus så vil jeg anbefale på det varmeste at du ber han om å komme inn i ditt liv, og fylle deg med sin tilstedeværelse, med sin nærhet. Du kommer ikke til å angre!   Han ga sitt liv for deg,- la han få kontroll over ditt liv!

"Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget,men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn."
(Johannes 1. 9-12)

- tilbake  -          

E’ eg den eneste
som følger Jesus,
og Brann
og Robinson ekspedisjonen?
Eg håper ikkje det.

 E’ eg den eneste
Som kneler foran TV-en
når Brann trenger mål
Som gråter over Dawsons Creek
og får ett kick av gamle "krigersanger"?
- skulle vel egentlig tro det…

 E’ eg den eneste
Som leser Mclean,
-  Tommy og Tiger’n
og Max Lucado
Kanskje

 E’ eg den eneste som tviler
- på den mest elementære barnelærdom
Som har problemer med å forstå
at Gud elsker nettopp meg?
Som faller
- igjen og igjen…
Eg tror egentlig ikkje det

 E’ eg den eneste
Som nekter
å late som om min godhet
eller åndelighet
e’ fordoblet
- bare fordi eg står på en plattform?
Eg håper ikkje det

 ”Eg lever
- det eg e’ forsøker eg å være”,
sang han,
” ….. og kanskje en dag vannet blir til vin,”

 E’ eg den eneste som synes
At ”frelse” e’ et rart ord?
Allikevel, når vi ble frelst –
Var det då vannet ble til vin?
Var det då
- det vi e’
- ble noe annet enn det Gud ser?

 E’ eg den eneste
som ikkje helt forstår
 - at når Gud ser på meg
så ser han Jesu fullkommenhet?

Ser du det i meg?
Ser eg det i deg?

 Rart at det går an å ”være”
to ting på en gang.
Eg, med alle mine feil.
Eg, ”den hellige”
som Jesus har skapt,

 - vannet som ble til vin….

 Så uforståelig….
- så ufortjent…
Men for et utgangspunkt
- for fryd, glede
og innvielse.

updated / oppdatert 10.10.01