Formann
Kjøre og hviletid 26.03.2000
Historikk.
Fram til 1994 hadde vi nasjonale bestemmelser om kjøre og hviletid. Disse var i tråd med AETR bestemmelsene som gjaldt ved internasjonal transport.
Det var kun biler med tillat totalvekt over 16 tonn og vogntog med tillatt totalvekt over 20 tonn som var underlagt.
I forbindelse med EØS avtalen ble vi underlagt EØS direktiv 3820/85 som regulerer konkuranseforholdene i transport på veg. Nå ble alle kjøretøyer med tillatt totalvekt over 3,5 tonn underlagt, med visse unntak.
Nedenfor har jeg gjengitt lovverket, og jeg har satt noen kommentarer og fortolkninger undervegs. Disse er anngitt i kursiv. Jeg har også skrevet litt kort om en del områder innen for bestemmelsene
Fastsatt av Samferdselsdepartementet 28. september 1993 med hjemmel i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 § 13, § 20 og § 21. Jf. EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 20 (Rfo. (EØF) nr. 3820/85), nr. 20a (Kfo. (EØF) nr. 3314/90 og 3688/92), nr. 21 (Rfo. (EØF) nr. 3821/85), som endret ved Kfo. (EF) nr. 2479/95 og nr. 1056/97, nr. 23 (Rdir. 88/599/EØF) og nr. 36 (Rfo. (EØF) nr. 3572/90). Endret 23 juni 1994 nr. 648, 6 mai 1996 nr. 416, 21 mars 1997 nr. 299, 8 april 1998 nr. 331, 7 sep 1998 nr. 862.
§ 1-1. Bestemmelser om kjøre- og hviletid, fartsskriver m.m.
EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 20 (Rfo. (EØF) nr. 3820/85) om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen vegtransport, vedlegg XIII nr. 20a (Kfo. (EØF) nr. 3314/90 og 3688/92), vedlegg XIII nr. 21 (Rfo. (EØF) nr. 3821/85) om bruk av fartsskriver innen vegtransport, endret ved Kfo. (EF) nr. 2479/95 og nr. 1056/97, og vedlegg XIII nr. 36 (Rfo. (EØF) nr. 3572/90) gjelder som norsk forskrift med de endringer som følger av vedlegg XIII, protokoll I og avtalen ellers.
0 Endret ved forskrifter 23 juni 1994 nr. 648, 21 mars 1997 nr. 299, 8 april 1998 nr. 331.
§ 2-1. Unntak fra kjøre- og hviletidsbestemmelsene og fartskriverbestemmelsene
0 Endret ved forskrift 6 mai 1996 nr. 416, 7 sep 1998 nr. 862 (ikrafttred. av endring for så vidt angår kjøretøy nevnt i artikkel 13 nr. 1 j) i Rfor. (EØF) nr. 3820/85).
§ 2-2. Kjøretid før ukehvil ved innenlandsk persontransport
Artikkel 6 nr. 1 fjerde ledd i rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 skal også gjelde for innenlandsk persontransport, unntatt persontransport i rute, jf. artikkel 6 nr. 1 femte ledd.
0 Tilføyd ved forskrift 6 mai 1996 nr. 416.
§ 2-3. Bevaringsverdige kjøretøyer
Kjøretøy som er 30 år og eldre er, for så vidt gjelder innenlandsk transport, unntatt fra bestemmelsene om kjøre- og hviletid og fartsskriver. Dette visi at innen for Norges grenser, er norskregistrerte veterankjøretøyer unntatt fra bestemmelsene.
0 Tilføyd ved forskrift 6 mai 1996 nr. 416.
§ 3-1. Generelt
§ 3-2. Vilkår for godkjenning
§ 3-3. Administrative bestemmelser
§ 4-1.
§ 5-1. Straff
Overtredelse av denne forskrift straffes etter vegtrafikkloven § 31.
§ 5-2. Ikrafttreden og endringer i andre forskrifter
Denne forskrift trer i kraft fra det tidspunkt EØS-avtalen trer i kraft for Norge.
Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 17. desember 1971 nr. 9349 om kjøre- og hviletid for fører av lastebil, kombinert bil og vogntog.
0 Tilføyd ved forskrift 6 mai 1996 nr. 416.
RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR -
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 75,
under henvisning til rådsvedtak av 13. mai 1965 om harmonisering av visse bestemmelser som innvirker på konkurranseforholdene innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei1, særlig avsnitt III,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen2,
under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet3,
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité4, og
ut fra følgende betraktninger:
Fellesskapsbestemmelsene på det sosiale område innen veitransport er fastsatt i forordning (EØF) nr. 543/695, sist endret ved forordning (EØF) nr. 2829/776. Formålet med disse bestemmelser er å harmonisere konkurransevilkårene mellom de ulike former for landtransport, særlig innen veitransport, samt å forbedre arbeidsforholdene og trafikksikkerheten. De forbedringer som er oppnådd på disse områder, må sikres og utbygges, men det er nødvendig å gjøre bestemmelsene i nevnte forordning mer fleksible uten derved å undergrave målene.
På bakgrunn av de endringer som er omhandlet nedenfor, skal alle bestemmelser som gjelder på området, av hensyn til oversikten samles i en enkelt tekst, og forordning (EØF) nr. 543/69 bør følgelig oppheves. De unntak som er nevnt i artikkel 4 for visse kjøretøyer og bestemmelsene nevnt i artikkel 15 for visse former for persontransport, skal fortsatt gjelde i en bestemt periode.
Bestemmelsene i denne forordning som berører arbeidsvilkår, må ikke berøre den rett arbeidslivets parter har til, særlig innenfor rammen av tariffavtaler, å fastsette bestemmelser som er mere fordelaktige for arbeidstakerne. Hver medlemsstat skal fortsatt ha rett til å treffe visse hensiktsmessige tiltak med sikte på å fremme utviklingen på det sosiale område eller bedre trafikksikkerheten.
På grunn av nedgangen i antall sidemenn og billettører er det ikke lenger nødvendig å lovregulere hviletidene for andre mannskapsmedlemmer enn føreren.
Innføringen av fast uke i stedet for fleksibel uke vil gjøre det lettere å organisere førernes arbeid og vil bedre kontrollen med det.
Det er nødvendig å fastsette en ordning for internasjonal veitransport til eller fra en tredjestat eller mellom to tredjestater med transitt over territoriet til en medlemsstat. Bestemmelsene i Europeisk avtale om kjøre- og hviletid m.v. for mannskaper på kjøretøyer i internasjonal veitransport (AETR) av 1. juli 1970 får anvendelse for denne type transport. For kjøretøyer registrert i en stat som ikke er avtalepart i AETR, får bestemmelsene anvendelse bare for den del av strekningen som tilbakelegges innenfor Fellesskapet.
For den del av AETR som faller inn under denne forordnings virkeområde, er det Fellesskapet som har myndighet til å forhandle og inngå den aktuelle avtale. Men de særlige omstendigheter i forbindelse med AETR-forhandlingene, gjør det berettiget unntaksvis å benytte en fremgangsmåte der Fellesskapets medlemsstater på en samordnet måte hver for seg deponerer sine ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumenter, men likevel handler i Fellesskapets interesse og på dets vegne.
For å sikre forrang for fellesskapsretten når det gjelder transport innenfor Fellesskapet, skal medlemsstatene når de deponerer ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentene, reservere seg mot at internasjonal transport mellom medlemsstater anses som internasjonal transport i henhold til avtalen.
De muligheter avtalepartene i henhold til avtalen har til å inngå bilaterale avtaler om grensetrafikk og transitt, og som avviker fra nevnte avtale, faller i prinsippet innenfor Fellesskapets myndighetsområde.
Dersom en endring av Fellesskapets interne regler på dette område gjør det påkrevd med en tilsvarende endring av avtalen, skal medlemsstatene handle i fellesskap for å oppnå en slik endring innenfor rammen av avtalen og etter den fremgangsmåte som er fastsatt i den.
Visse former for transport kan unntas fra denne forordnings virkeområde.
Visse definisjoner bør utfylles og gjøres mer presise, og visse bestemmelser, særlig de som gjelder unntak for visse kategorier kjøretøyer, bør ajourføres.
Det bør fastsettes bestemmelser om minstealder for førere av kjøretøyer i gods- og persontransport, idet det også tas hensyn til visse krav til yrkesrettet opplæring, samt om minstealder for sidemenn og billettører. Av hensyn til den yrkesrettede opplæring skal medlemsstatene kunne sette den tillatte minstealder for sidemenn ned til 16 år.
Når det gjelder kjøretiden, bør uavbrutt kjøretid og daglig kjøretid begrenses, uten at dette berører nasjonale bestemmelser som forbyr førere å kjøre lenger enn de kan gjøre på en helt betryggende måte.
En lengre daglig kjøretid kombinert med kortere kjøretid over en to-ukersperiode vil kunne lette driften av transportforetakene og samtidig være et bidrag til sosialt fremskritt.
Bestemmelsene om pauser i kjøringen bør tilpasses den lengre daglige kjøretid.
Når det gjelder hviletiden, bør det fastsettes en minste varighet og andre vilkår som gjelder for døgnhvil og ukehvil for førere.
Det vil lette avviklingen av turene dersom føreren har mulighet til å dele opp sin døgnhvil, særlig for å unngå å spise og overnatte på samme sted.
Det vil være til gavn både fra et sosialt synspunkt og fra et trafikksikkerhetssynspunkt at ukehvilene forlenges, forutsatt at førerne innen et bestemt tidsrom kan ta igjen hviletid som ikke er tatt på et sted han selv velger.
Ved mange veitransporter innenfor Fellesskapet benyttes det ferge eller jernbane over deler av strekningen. Det er derfor viktig at det fastsettes bestemmelser om døgnhvil tilpasset slike transporter.
Av hensyn til sikkerheten på veiene må de bonuser forbys som utbetales i forhold til tilbakelagt strekning og/eller fraktet godsmengde, ettersom de kan sette trafikksikkerheten i fare.
Det bør fastsettes mulighet til å gjøre unntak fra denne forordning for visse innenlandske transporter av spesiell karakter. Ved unntak skal medlemsstatene påse at det sosiale vernets og trafikksikkerhetens nivå ikke settes i fare.
De spesielle forhold innenfor persontransport gjør det berettiget å omdefinere den kategori kjøretøyer i innenlandsk transport som medlemsstatene kan unnta fra forordningens bestemmelser.
Med Kommisjonens tillatelse skal medlemsstatene kunne innrømme unntak fra forordningens bestemmelser under særlige omstendigheter. I hastesaker bør det være mulig å innrømme unntak for et begrenset tidsrom uten tillatelse fra Kommisjonen på forhånd.
For førere av kjøretøyer i persontransport i rute kan et eksemplar av ruteplanen og et utdrag av foretakets tjenesteliste erstatte fartsskriveren. Det ville være nyttig for anvendelsen av denne forordning og for å hindre misbruk at førere som ber om det, får utlevert utdrag av sine tjenestelister.
Av hensyn til effektiv kontroll bør internasjonal persontransport i rute, med unntak av visse former for grensetransport, ikke lenger være unntatt fra plikten til å installere og bruke fartsskriver.
Det bør understrekes at det er viktig og nødvendig at arbeidsgivere og førere overholder bestemmelsene i denne forordning.
Kommisjonen bør følge utviklingen i situasjonen i medlemsstatene og hvert annet år fremlegge for Rådet og Europaparlamentet en rapport om gjennomføringen av denne forordning.
Det er hensiktsmessig at medlemsstatene bistår hverandre gjensidig ved gjennomføringen av denne forordning og ved kontroll i denne forbindelse -
VEDTATT DENNE FORORDNING:
1 [ EFT nr. 88 av 24.5.1965, s. 1500/65. ]
2 [ EFT nr. C 100 av 12.4.1984, s. 3 og EFT nr. C 223 av 3.9.1985, s. 5. ]
3 [ EFT nr. C 122 av 20.5.1985, s. 168. ]
4 [ EFT nr. C 104 av 25.4.1985, s. 4 og EFT nr. C 303 av 25.11.1985, s. 29. ]
5 [ EFT nr. L 77 av 29.3.1969, s. 49. ]
6 [ EFT nr. L 334 av 24.12.1977, s. 1. ]
Art 1. I denne forordning menes med:
1. veitransport,
enhver kjøring på offentlig vei av kjøretøy, med eller uten last, som brukes til person- eller godstransport,
2. kjøretøyer,
motorvogner, trekkbiler, tilhengere og semitilhengere i samsvar med følgende definisjoner:
3. fører,
enhver person som kjører kjøretøyet, også bare for en kort periode, eller som sitter på for eventuelt å kjøre det, Vedkommende må praktisk talt være ansatt hos bileieren ihht AML og lov om yrkeskade forsikring.
4. uke,
tidsrommet mellom kl. 00.00 mandag og kl. 24.00 søndag,
5. hviletid,
en uavbrutt periode på minst en time som føreren fritt kan benytte, Føreren skal kunne forlate bilen om han ønsker det.
6. største tillatte totalvekt,
største tillatte totalvekt, medregnet nyttelast, for kjøretøy under kjøring,
7. persontransport i rute,
innenlandsk og internasjonal transport som definert i artikkel 1 i rådsforordning (EØF) nr. 117/66 av 28. juli 1966 om innføring av felles regler for internasjonal persontransport på vei med turvogn og buss7.
7 [ EFT nr. 147 av 9.8.66, s. 2688/66. ]
Art 2. 1. Denne forordning får anvendelse for veitransport som definert i artikkel 1 nr. 1 innenfor Fellesskapet.
2. I stedet for de nåværende regler for internasjonal veitransport skal Europeisk avtale om kjøre- og hviletid m.v. for mannskaper på kjøretøyer i internasjonal veitransport (AETR) gjelde:
Art 3. Fellesskapet skal innlede de forhandlinger med tredjestater som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning.
Art 4. Denne forordning får ikke anvendelse for transport med:
1. kjøretøyer som brukes til godstransport når største tillatte totalvekt, medregnet vekten av tilhenger eller semitilhenger, ikke overstiger 3,5 tonn,
2. kjøretøyer som brukes til persontransport, og som er konstruert og utstyrt slik at de er egnet for transport av høyst ni personer, medregnet føreren, og er beregnet til dette formål, Minibusser
3. kjøretøyer som brukes til persontransport i rute, når rutens lengde ikke overstiger 50 kilometer,
4. kjøretøyer der høyeste tillatte fart ikke overstiger 30 kilometer pr. time,
5. kjøretøyer som brukes av forsvaret, sivilforsvaret, brannvesenet og ordensmakten, eller som er under deres kontroll,
6. kjøretøyer som brukes i forbindelse med kloakkrensing, flomsikring, vann-, gass- og elektrisitetsforsyning, vedlikehold av og tilsyn med veier, renovasjon(fra søppelkassa vår til mottak), telegraf- og telefontjeneste, posttransport, (Kun brevpost, ikke pakker) radio- og fjernsynssending samt peiling av radio- eller fjernsynssendere eller -mottakere,
7. kjøretøyer som brukes i forbindelse med katastrofer eller redningsoperasjoner,
8. spesialkjøretøyer for legetjeneste,
9. kjøretøyer som transporterer sirkus- og tivoliutstyr, Denne trenger ikke kommentarer
10. spesialkjøretøyer for hjelp ved bilhavari,
11. kjøretøyer som prøvekjøres i forbindelse med tekniske forbedringer, reparasjon eller vedlikehold, og nye eller ombygde kjøretøyer som ennå ikke er satt i drift, Biler med prøveskilt går under her
12. kjøretøyer for ikke-kommersiell transport av gods for privat bruk,Dersom man benytter et kjøretøy for å hente feks fyringsved til eget forbruk.
13. kjøretøyer som brukes til henting av melk fra gårder og returnering av melkespann eller melkeprodukter til dyrefor.Dette gjelder fra meieri til gård elleromvendt. IKKE fra meieri til meieri.
Art 5. 1. Minstealder for førere av kjøretøyer i godstransport skal være:
2. Førere av kjøretøyer i persontransport skal være fylt 21 år.
Førere av kjøretøyer i persontransport på strekninger som overstiger en radius på 50 kilometer fra det stedet der kjøretøyet er hjemmehørende, skal også oppfylle ett av følgende vilkår:
3. Minstealder for sidemenn og billettører skal være 18 år.
4. Vilkårene fastsatt i nr. 2 annet ledd bokstav a), b) og c) skal ikke gjelde for fører av kjøretøy i persontransport dersom han har hatt dette yrket i minst ett år før 1. oktober 1970.
5. Medlemsstatene kan av hensyn til yrkesrettet opplæring og innenfor rammen av de nasjonale bestemmelser innen arbeidsrett sette minstealderen for sidemenn ned til 16 år for innenlandsk transport innenfor en radius av 50 kilometer fra det stedet der kjøretøyet er hjemmehørende, herunder i kommuner med sentrum innenfor denne radius.
Art 6. 1. Den totale kjøretiden mellom to døgnhviler eller mellom en døgnhvil og en ukehvil, heretter kalt "daglig kjøretid", skal ikke overstige ni timer. Den kan i løpet av en uke likevel utvides to ganger til 10 timer.
Etter høyst seks daglige kjøretider skal føreren ta en ukehvil som definert i artikkel 8 nr. 3.
Ukehvilen kan utsettes til slutten av den sjette dagen dersom den totale kjøretiden i de seks dagene ikke overstiger en øvre grense tilsvarende seks daglige kjøretider.
For internasjonal persontransport, unntatt persontransport i rute, skal ordene "seks" og "sjette" i annet og tredje ledd endres til henholdsvis "tolv" og "tolvte".
Medlemsstatene kan utvide anvendelsen av foregående ledd til innenlandsk persontransport unntatt persontransport i rute.
2. Total kjøretid i løpet av 14 dager skal ikke overstige 90 timer.
Art 7. 1. Etter 4 1/2 times kjøring skal føreren ta en pause på minst 45 minutter dersom han ikke påbegynner hviletid.
2. Denne pausen kan erstattes av pauser på minst 15 minutter hver fordelt på kjøretiden eller umiddelbart etter denne på en slik måte at bestemmelsene i nr. 1 overholdes. Det finnes en EU dom som har frikjent en sjåfør som kjørte i 5 minutter, tok 30 pause, kjørte så igjen i 4 timer og 25 minutter,tok 15 minutters pause, kjørte i 4,5 timer.
3. Som unntak fra nr. 1 kan medlemsstatene for innenlandsk persontransport i rute fastsette pausens minste varighet til 30 minutter etter en kjøretid som ikke overstiger fire timer. Slike unntak kan gis bare i de tilfeller der pauser i kjøringen på over 30 minutter kan være en hindring for trafikken i bybebyggelse, og når det ikke er mulig for førere å ta en 15 minutters pause i den 4 1/2 times kjøretid som går forut for en 30 minutters pause.
4. Føreren må ikke utføre annet arbeid under disse pausene. Ventetid eller tid tilbrakt uten å kjøre i et kjøretøy i fart, på en ferge eller et tog skal ikke anses som "annet arbeid" i henhold til denne artikkel.
5. Pausene som tas i samsvar med denne artikkel, kan ikke anses som døgnhvil.
Art 8. 1. I løpet av hver 24-timersperiode skal føreren ha en døgnhvil på minst 11 sammenhengende timer som kan reduseres til minst 9 sammenhengende timer høyst tre ganger i løpet av en uke, forutsatt at en tilsvarende hviletid gis som kompensasjon før utløpet av den etterfølgende uke.Legg merke til at det er innenfor 24 timers periode, dvs fra vi starter etter døgnhvil og 24 timer fram. Innen for disse 24 timer må vi ha hatt døgnhvil på 11 timer,eller 9 timer 2 ganger i løpet av en uke.
På dager hviletiden ikke reduseres i samsvar med første ledd, kan den tas i to eller tre atskilte perioder i løpet av 24-timersperioden, og en av dem skal være på minst åtte sammenhengende timer. I så fall skal hviletiden økes til minst 12 timer. Står vi kun 8 timer, må vi ta 4 timer til i løpet av døgnet.
2. Når et kjøretøy er bemannet med minst to førere, skal hver fører i løpet av enhver 30-timersperiode ha en hviletid på minst åtte sammenhengende timer. Husk at det skal være to sjåfører med hele tiden. Det kan ikke komme på en sjåfør undervegs dersom man skal påberope seg denne regelen.
3. I løpet av hver uke skal en av hviletidene omtalt i nr. 1 og 2 forlenges til en ukehvil på i alt 45 sammenhengende timer. Denne hviletiden kan reduseres til minst 36 sammenhengende timer dersom den tas på det stedet der kjøretøyet er hjemmehørende eller på det stedet der føreren er hjemmehørende, eller til minst 24 sammenhengende timer dersom den tas et annet sted. For hver reduksjon skal det gis tilsvarende hviletid tatt under ett innen utløpet av tre uker etter den uke det dreier seg om. Sum ukehvil i løpet av 4 uker skal være minst 180 timer
4. En ukehvil som begynner i en uke og fortsetter inn i den følgende uke, kan knyttes til den ene eller den annen av disse ukene.
5. For persontransport som faller inn under artikkel 6 nr. 1 fjerde og femte ledd, kan ukehvilen overføres til uken som følger den uke da hviletiden er opparbeidet, og legges til ukehvilen for denne uken.
6. Hviletid som tas som kompensasjon for reduksjon av døgnhvil og/eller ukehvil, skal tas sammen med annen hviletid på minst åtte timer og skal på anmodning fra den person det gjelder tillates tatt på det sted der kjøretøyet eller føreren er hjemmehørende. Kutter vi ned døgnhvilen til 9 timer, må vi ta de resterende 3 timer sammen med annen døgnhvil eller ukehvil
7. Døgnhvilen kan tas i et kjøretøy dersom det er utstyrt med køye og står stille. Det kan ikke tas døgnhvil i bilen, dersom feks en los kjører.
Art 9. Som unntak fra artikkel 8 nr. 1 kan døgnhvilen for en fører i gods- eller persontransport som følger med et kjøretøy som transporteres med ferge eller jernbane, avbrytes en enkelt gang, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:
Døgnhvil som avbrytes på denne måten, skal økes med to timer.
Art 10. Førere som er lønnsmottakere, må ikke lønnes, heller ikke i form av bonus eller lønnstillegg, i forhold til tilbakelagte strekninger og/eller fraktet godsmengde, med mindre denne form for lønn ikke setter trafikksikkerheten i fare. Denne burde sette forbud mot prosentkjøring, men det må bevises at det er lønnsystemet som er årsak til en eventuell ulykke, eller setter trafikksikkerheten i fare. Vanskelig..
Art 11. Hver medlemsstat kan anvende høyere minstegrenser eller lavere øvre grenser enn dem som er fastsatt i artikkel 5 til 8. Bestemmelsene i denne forordning skal likevel fortsatt gjelde for førere som utfører internasjonal transport med kjøretøyer registrert i en annen medlemsstat.
Art 12. Dersom det ikke er en fare for trafikksikkerheten, kan føreren fravike denne forordning for å nå frem til et egnet stoppested i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til sikkerheten for personer, kjøretøyet eller lasten. Føreren skal på fartsskriverens diagramskive eller på sin tjenesteliste oppgi hva fravikelsen består i og grunnen til den. Her er det meget viktig at grunnen til fravikelsen føres på baksiden av skiva NÅR vi går ut over bestemmelsene. Det er for sent når vi blir kontrollert....
Art 13. 1. En medlemsstat kan innrømme unntak fra bestemmelsene i denne forordning på sitt eget territorium eller, med vedkommende medlemsstats samtykke, på territoriet til en annen medlemsstat, for transport med kjøretøyer som tilhører en eller flere av følgende kategorier: Norge har innrømmet unntak for de som er merket med blått:
Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om de unntak som er gitt i henhold til dette nr.
2. Medlemsstatene kan med Kommisjonens tillatelse unnta fra anvendelsen av bestemmelsene i denne forordning transport som utføres under uvanlige omstendigheter, dersom unntaket ikke i alvorlig grad strider mot forordningens mål.
I hastesaker kan de innrømme et midlertidig unntak for et tidsrom som ikke overstiger 30 dager, og som Kommisjonen umiddelbart skal underrettes om.
Kommisjonen skal underrette medlemsstatene om alle unntak som gis i henhold til dette nr.
Art 14. 1. Ved persontransport i rute
som faller inn under denne forordning, skal foretaket utarbeide en ruteplan og en tjenesteliste.
2. Tjenestelisten skal for hver fører vise navn, hjemsted og plan for forskjellige kjøretider oppsatt på forhånd, annet arbeid og når føreren står til rådighet.
3. Tjenestelisten skal omfatte alle opplysninger som er nevnt i nr. 2, og minst dekke både inneværende uke og uken umiddelbart før og etter denne.
4. Tjenestelisten skal undertegnes av foretakets sjef eller en bemyndiget person.
5. Hver fører som arbeider innen en av formene for persontrafikk i rute omtalt i nr. 1, skal ha med seg et utdrag av tjenestelisten og en kopi av ruteplanen.
6. Foretaket skal oppbevare tjenestelisten i ett år etter utløpet av det tidsrommet den omfatter. Dersom berørte førere ber om det, skal foretaket gi dem utdrag av tjenestelisten.
7. Denne artikkel får ikke anvendelse for førere av kjøretøyer som er utstyrt med fartsskrivere brukt i samsvar med rådsforordning (EØF) nr. 3821/85 av 20. desember 1985 om bruk av fartsskrivere innen veitransport8.
8 [ EFT nr. L 370 av 31.12.1985, s. 8. ]
Art 15. 1. Transportforetaket skal organisere førernes arbeid slik at de er i stand til å overholde de relevante bestemmelser i denne forordning og forordning (EØF) nr. 3821/85. Bedriften er pliktig til å legge opp abeidet slik at bestemmelsene kan overholdes.
2. Foretaket skal regelmessig kontrollere om bestemmelsene i disse to forordninger er etterkommet. Dersom det fastslås overtredelse av bestemmelsene, skal foretaket treffe de nødvendige tiltak for å hindre gjentakelser. Her kommer internkontrollen inn, og det er krav til dokumenterte tiltak dersom at det har foreligget brudd på bestemmelsene.
Art 16. 1. Kommisjonen skal hvert annet år utarbeide en rapport om medlemsstatenes gjennomføring av denne forordning og utviklingen på de berørte områder. Kommisjonen skal oversende Rådet og Europaparlamentet rapporten innen 13 måneder etter utløpet av den toårsperioden den dekker.
2. For å sette Kommisjonen i stand til å utarbeide rapporten nevnt i nr. 1, skal medlemsstatene hvert annet år oversende Kommisjonen de nødvendige opplysninger på et standardskjema. Disse opplysningene må være mottatt av Kommisjonen senest den 30. september som følger etter dagen for utløpet av den toårsperiode rapporten dekker.
3. Kommisjonen skal utarbeide standardskjemaet i samråd med medlemsstatene.
Art 17. 1. Medlemsstatene skal på passende tidspunkt og etter å ha rådspurt Kommisjonen vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning.
Disse bestemmelser skal blant annet omfatte organisering av, fremgangsmåter for og midler for kontrollen og dessuten straffetiltak som skal anvendes ved overtredelse.
2. Medlemsstatene skal bistå hverandre ved gjennomføring av denne forordning og ved kontroll med at den blir overholdt.
3. Innenfor rammen av denne gjensidige bistand skal vedkommende myndigheter i medlemsstatene regelmessig sende hverandre alle tilgjengelige opplysninger om:
Art 18. 1. Forordning (EØF) nr. 543/69 oppheves.
Likevel
2. Henvisninger til forordningen som er opphevet i henhold til nr. 1, skal anses som henvisninger til denne forordning.
Art 19. Denne forordning trer i kraft 29. september 1986.
Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Brüssel, 20. desember 1985.
For Rådet
R. Krieps
Formann
0 Tilføyd ved forskrift 6 mai 1996 nr. 416.
RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR -
under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 75,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen1,
under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet2,
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité3, og
ut fra følgende betraktninger:
Forordning (EØF) nr. 1463/704, sist endret ved forordning (EØF) nr. 2828/775, innførte bruk av fartsskriver innen veitransport.
På bakgrunn av de endringer som er omhandlet nedenfor, bør alle bestemmelser som gjelder på området, samles i en enkelt tekst for å gi bedre oversikt, og forordning (EØF) nr. 1463/70 bør følgelig oppheves. De unntak som er nevnt i artikkel 3 nr. 1, skal likevel fortsette å gjelde i en bestemt periode for visse former for persontransport.
Bruk av en fartsskriver til å angi de tidsgrupper som er nevnt i forordning (EØF) nr. 3820/85 av 20. desember 1985 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale område innen veitransport6, skal sikre en effektiv kontroll av disse bestemmelser.
Forpliktelsen til å bruke en slik fartsskriver kan bare pålegges kjøretøyer som er registrert i medlemsstatene. Visse av disse kjøretøyer kan dessuten utelukkes fra denne forordnings virkeområde uten at det skaper vansker.
Medlemsstatene bør med godkjennelse fra Kommisjonen kunne unnta visse kjøretøyer fra forordningens bestemmelser under spesielle omstendigheter. I hastesaker bør det være mulig å innvilge slike unntak for en begrenset tid uten godkjennelse fra Kommisjonen på forhånd.
For at det skal kunne føres effektiv kontroll må utstyret være pålitelig, lett å betjene og konstruert slik at det gir størst mulig sikkerhet mot uredelig bruk. For å oppnå dette er det særlig viktig at fartsskriveren kan vise tilstrekkelig presise og lett leselige opplysninger om de ulike tidsgrupper på individuelle diagramskiver for hver fører.
Automatisk registrering av andre opplysninger om kjøringen, som hastighet og kjørelengde, kan bidra betydelig til økt trafikksikkerhet og til mer fornuftig kjøring, og det vil derfor være hensiktsmessig å bestemme at apparatet også skal registrere disse opplysninger.
Det er behov for å fastsette fellesskapsstandarder for konstruksjon og installering av fartsskrivere og for å utarbeide bestemmelser om en fremgangsmåte for EØF-typegodkjennelse, for å unngå at det på medlemsstatenes territorium skal finnes hindringer for å registrere, sette i trafikk eller bruke kjøretøyer med fartsskrivere, eller for å anvende slikt utstyr.
I tilfelle uenighet mellom medlemsstatene om EØF-typegodkjennelser bør Kommisjonen kunne avgjøre tvisten ved vedtak dersom de berørte stater ikke har bilagt tvisten innen seks måneder.
Det vil være til hjelp for å gjennomføre denne forordning og for å hindre misbruk at de førere som ønsker det, får utlevert kopi av sine diagramskiver. Anledning til å kreve kopi av skivene
For å nå ovennevnte mål for kontroll av arbeids- og hviletid er det påkrevd at arbeidsgivere og førere får innskjerpet sitt ansvar for å påse at utstyret fungerer riktig og at de foreskrevne oppgaver blir omhyggelig utført.
Bestemmelsene om antall diagramskiver en fører skal ha med seg, må endres når en fleksibel uke erstattes av en fast uke.
Den tekniske utvikling krever en hurtig tilpasning av de tekniske krav som er fastsatt i vedleggene til denne forordning. For å lette gjennomføringen av de tiltak som er nødvendige for å oppnå dette, bør det fastlegges en fremgangsmåte for et nært samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen innenfor en rådgivende komité.
Medlemsstatene bør utveksle tilgjengelige opplysninger om overtredelser som har funnet sted.
For å sikre at fartsskriverne fungerer pålitelig og korrekt, bør det fastsettes ensartede krav til den etterprøving og de regelmessige kontroller som foretas av utstyret etter installering -
VEDTATT DENNE FORORDNING:
1 [ EFT nr. C 100 av 12.4.1984, s. 3, og EFT nr. C 223 av 3.9.1985, s. 5. ]
2 [ EFT nr. C 122 av 20.5.1985, s. 168. ]
3 [ EFT nr. C 104 av 25.4.1985, s. 4, og EFT nr. C 303 av 25.11.1985, s. 29. ]
4 [ EFT nr. L 164 av 27.7.1970, s. 1. ]
5 [ EFT nr. L 334 av 24.12.1977, s. 11. ]
6 [ EFT nr. L 370 av 31.12.85, s. 1. ]
Art 1. Fartsskriver i henhold til denne forordning skal med hensyn til utforming, installering, bruk og prøving oppfylle de krav som er fastsatt i denne forordning og i vedlegg I og II.
Art 2. I denne forordning kommer definisjonene i artikkel 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85 til anvendelse.
Art 3. 1. Fartsskriver skal installeres og brukes i kjøretøyer som benyttes til person- eller godstransport på vei, og som er registrert i en medlemsstat, unntatt de kjøretøyer som er nevnt i artikkel 4 og artikkel 14 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85.
2. Medlemsstatene kan unnta fra bestemmelsene i denne forordning kjøretøyer nevnt i artikkel 13 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om alle unntak som innvilges i henhold til dette nr.
3. Medlemsstatene kan med Kommisjonens godkjennelse unnta fra bestemmelsene i denne forordning kjøretøyer brukt i transport nevnt i artikkel 13 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 3820/85. I nødstilfeller kan de innvilge et midlertidig unntak for en periode på inntil 30 dager og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Kommisjonen skal underrette de andre medlemsstatene om alle unntak som innvilges i henhold til dette nr.
4. Når det gjelder innenlandsk transport, kan medlemsstatene kreve at det installeres og brukes fartsskrivere i samsvar med denne forordning i alle kjøretøyer der dette ikke kreves i henhold til nr. 1.
Art 4. Alle søknader om EØF-godkjennelse av en type fartsskriver eller diagramskive skal innsendes til en medlemsstat av produsenten eller hans representant sammen med nødvendige beskrivelser. En søknad som gjelder en bestemt type fartsskriver eller diagramskive, kan bare sendes til en enkelt medlemsstat.
Art 5. En medlemsstat skal gi EØF-godkjennelse til alle typer fartsskrivere og diagramskiver som oppfyller kravene i vedlegg I til denne forordning, forutsatt at medlemsstaten kan kontrollere at produksjonen er i samsvar med den godkjente modell.
Endringer av eller tillegg til en godkjent type forutsetter en supplerende EØF-godkjennelse fra den medlemsstat som innvilget den opprinnelige EØF-typegodkjennelse.
Art 6. Medlemsstatene skal tildele et EØF-godkjennelsesmerke til søkeren, tilsvarende det som er vist i vedlegg II, for hver type fartsskriver eller diagramskive de godkjenner i henhold til artikkel 5.
Art 7. Vedkommende myndigheter i den medlemsstat som mottar søknaden om typegodkjennelse, skal innen en måned sende de andre medlemsstaters myndigheter en kopi av godkjennelsesbeviset sammen med en kopi av den nødvendige beskrivelse for hver godkjent type fartsskriver eller diagramskive, eller de skal meddele dem at godkjennelse er avslått for hver fartsskriver eller diagramskive de avslår å godkjenne. Ved avslag skal de begrunne avgjørelsen.
Art 8. 1. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse i henhold til artikkel 5, fastslår at fartsskrivere eller diagramskiver med det tildelte merke for EØF-godkjennelse ikke tilsvarer den modell som er typegodkjent, skal den treffe nødvendige tiltak for å sikre samsvar mellom produksjonen og den godkjente modell. Disse tiltak kan eventuelt innebære at EØF-godkjennelsen tilbakekalles.
2. En medlemsstat som har gitt en EØF-typegodkjennelse, kan kalle den tilbake dersom den godkjente fartsskriver eller diagramskive ikke kan anses for være i samsvar med denne forordning med vedlegg, eller dersom produktet i bruk generelt viser en mangel som gjør det uegnet til formålet.
3. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse, blir underrettet av en annen medlemsstat om at det foreligger et tilfelle som nevnt i nr. 1 eller 2, skal den, etter samråd med den annen medlemsstat, også treffe de tiltak som er fastsatt i nevnte nr., med forbehold for bestemmelsene i nr. 5.
4. Den medlemsstat som har fastslått at det foreligger et tilfelle som nevnt i nr. 2, kan inntil videre forby markedsføring og bruk av den aktuelle fartsskriver eller diagramskive. Det samme skal gjelde i de tilfeller som er nevnt i nr. 1 for fartsskrivere og diagramskiver som er unntatt fra EØFs førstegangskontroll, dersom produsenten etter å ha fått en advarsel ikke bringer dem i samsvar med den godkjente modell eller med kravene i denne forordning.
Under alle omstendigheter skal vedkommende myndigheter i medlemsstatene innen en måned underrette hverandre og Kommisjonen om tilbakekallelse av en EØF-typegodkjennelse og om andre tiltak i samsvar med nr. 1, 2 og 3, samt begrunnelsen for disse tiltak.
5. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse, er underrettet om at det foreligger forhold som nevnt i nr. 1 og 2, men bestrider dette, skal de berørte medlemsstater bestrebe seg på å komme til enighet. Kommisjonen skal holdes underrettet.
Dersom forhandlingene mellom medlemsstatene ikke har ført til enighet innen fire måneder regnet fra den dag underretning ble gitt i henhold til nr. 3, skal Kommisjonen etter å ha rådspurt eksperter fra alle medlemsstater og etter å ha vurdert alle relevante forhold, f.eks. økonomiske og tekniske, innen seks måneder gjøre et vedtak som skal meddeles de berørte medlemsstater og samtidig sendes de øvrige medlemsstater. Kommisjonen skal i hvert enkelt tilfelle fastsette en frist for iverksettelse av vedtaket.
Art 9. 1. Den som søker om EØF-typegodkjennelse av en diagramskive, skal i søknaden presisere i hvilken type eller i hvilke typer fartsskrivere skiven er beregnet til bruk og skal til utprøving av skiven skaffe til veie en slik type eller slike typer fartsskrivere.
2. Vedkommende myndigheter i hver medlemsstat skal angi i godkjennelsesbeviset for en type diagramskive i hvilken type eller i hvilke typer fartsskrivere diagramskiven kan brukes.
Art 10. Medlemsstatene kan ikke nekte å registrere og ikke forby bruk av kjøretøyer utstyrt med fartsskriver av den grunn at kjøretøyet har dette utstyr dersom fartsskriveren har det merke for EØF-godkjennelse som er nevnt i artikkel 6 og er utstyrt med installasjonsplaten nevnt i artikkel 12.
Art 11. Alle vedtak som gjøres i henhold til denne forordning, og som innebærer avslag eller tilbakekallelse av godkjennelse for en type fartsskriver eller en type diagramskive, skal begrunnes nøye. Vedtaket skal meddeles den det berører med opplysning om hvilke muligheter for å anke vedtaket gjeldende lovgivning i de enkelte medlemsstater gir og hvilke frister som gjelder i den forbindelse.
Art 12. 1. Fartsskrivere kan bare installeres og repareres av installatører eller verksteder som er godkjent for denne oppgaven av medlemsstatenes vedkommende myndigheter, som kan innhente uttalelser fra berørte produsenter dersom de anser det ønskelig.
2. Den godkjente installatør eller det godkjente verksted skal sette et eget merke på de forseglinger de utfører. Vedkommende myndigheter i hver medlemsstat skal føre et register over de merker som brukes.
3. Vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal underrette hverandre om hvilke installatører og verksteder som er godkjent og utveksle kopier av de merker som brukes.
4. Som bevis på at fartsskriveren er installert i samsvar med kravene i denne forordning, skal det monteres en installasjonsplate som fastsatt i vedlegg I.
Art 13. Arbeidsgiver og førere skal påse at fartsskriverne fungerer og brukes riktig. Det er delt ansvar for funksjon av skriveren.
Art 14. 1. Arbeidsgiveren skal utlevere til førerne et tilstrekkelig antall diagramskiver, og i den forbindelse skal det tas hensyn til skivenes egenskaper, tjenestetidens lengde og plikten til å erstatte eventuelle skiver som blir skadet eller inndratt av en autorisert kontrollør. Arbeidsgiveren skal bare utlevere til førerne diagramskiver som er godkjent og egnet til bruk i de fartsskrivere som er installert i kjøretøyet. Arbeidsgiver har ansvar for at det utleveres riktige skiver.
2. Foretaket skal oppbevare diagramskivene i god orden i minst et år etter at de er brukt og gi en kopi til berørte førere som ber om det. Skivene skal forevises eller oversendes tilsynsmyndigheten på anmodning. Med god orden menes det at de er sortert på dato og regnr.
Art 15. 1. Førerne skal ikke bruke diagramskiver som er tilsmusset eller skadet. For å unngå dette skal skivene være tilstrekkelig beskyttet.
Dersom en diagramskive som inneholder registreringer blir skadet, skal føreren feste den skadede skiven til den reserveskive som brukes for å erstatte den.
2. Førerne skal bruke diagramskive hver dag de kjører, fra det øyeblikk de overtar kjøretøyet. Diagramskiven skal ikke skiftes ut før den daglige arbeidsperiode er avsluttet, med mindre utskifting er tillatt av andre grunner. En diagramskive skal ikke brukes i en lengre periode enn den er beregnet for.
Når en fører ikke kan betjene fartsskriveren fordi han har forlatt kjøretøyet, skal de tidsperioder som er angitt i nr. 3 annet strekpunkt bokstav b), c) og d), påføres manuelt, automatisk eller på annen måte - leselig og uten at arket tilsmusses.
Førerne skal foreta nødvendig utskifting av diagramskiver når mer enn en fører befinner seg i kjøretøyet, slik at opplysningene nevnt i vedlegg I avsnitt II nr. 1 til 3 blir registrert på skiven til den fører som faktisk kjører. Når førerne bytter plass i kjøretøyet, skal også skivene bytte plass.
3. Førerne skal
4. En medlemsstat kan tillate at alle tidsgrupper nevnt i nr. 3 annet strekpunkt bokstav b) og c) blir notert under tegnet på diagramskiver som brukes i kjøretøyer registrert på statens territorium.
5. Føreren skal gi følgende opplysninger på diagramskiven:
6. Fartsskriveren skal være konstruert slik at det er mulig for kontrollørene å lese, eventuelt etter å ha åpnet apparatet, hva som er registrert i løpet av de foregående ni timer, uten å deformere, gjøre varig skade på eller tilsmusse skiven.
Apparatet skal videre være slik konstruert at det er mulig uten å åpne boksen å kontrollere at registrering finner sted.
7. På anmodning fra kontrollerende myndighet skal føreren kunne forevise diagramskive for inneværende uke og i alle fall for den siste dag han kjørte i foregående uke.
Art 16. 1. Dersom fartsskriveren bryter sammen eller fungerer galt, skal arbeidsgiveren få den reparert av godkjent installatør eller verksted så snart som mulig.
Dersom kjøretøyet ikke kan bringes tilbake til foretakets hjemsted innen en uke regnet fra den dag da sammenbruddet fant sted eller det ble oppdaget at skriveren fungerte galt, skal reparasjon foregå underveis.
Tiltak som medlemsstatene treffer i henhold til artikkel 19, kan gi vedkommende myndigheter rett til å forby bruk av kjøretøyet når en fartsskriver som er i ustand eller fungerer galt, ikke blir reparert som bestemt i første og annet ledd.
2. Mens fartsskriveren er i ustand eller fungerer galt, skal førerne notere alle opplysninger om de ulike tidsperioder, i den utstrekning de ikke blir korrekt registrert av skriveren, på diagramskiven eller -skivene eller på en midlertidig skive som vedlegges diagramskiven.
Art 17. Endringer som er nødvendige for å tilpasse vedleggene til den tekniske utvikling, skal vedtas i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i artikkel 18.
Art 18. 1. For å tilpasse forordningen til den tekniske utvikling skal det nedsettes en komité, heretter kalt "komiteen", sammensatt av representanter for medlemsstatene og med en representant for Kommisjonen som formann.
2. Komiteen skal vedta sin forretningsorden.
3. Når det blir henvist til fremgangsmåten i denne artikkel, skal saken forelegges komiteen av formannen, enten på eget initiativ eller på anmodning fra representanten for en medlemsstat.
4. Kommisjonens representant skal fremlegge for komiteen forslag til hvilke tiltak som skal treffes. Komiteen skal avgi uttalelse om forslaget innen en frist som formannen kan fastsette i lys av hvor meget saken haster. Uttalelsen skal vedtas med kvalifisert flertall i samsvar med traktatens artikkel 148 paragraf 2. Formannen skal ikke delta i avstemningen.
5.
Art 19. 1. Medlemsstatene skal på passende tidspunkt og etter å ha rådspurt Kommisjonen vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning.
Disse bestemmelser skal blant annet omfatte organisering av fremgangsmåter for og midler for gjennomføring av kontrollen og dessuten straffetiltak som skal anvendes ved overtredelse.
2. Medlemsstatene skal bistå hverandre ved gjennomføring av denne forordning og ved kontroll med at den blir overholdt.
3. Innenfor rammen av denne gjensidige bistand skal vedkommende myndigheter i medlemsstatene regelmessig sende hverandre alle tilgjengelige opplysninger om:
Art 20. Forordning (EØF) nr. 1463/70 skal oppheves.
Artikkel 3 nr. 1 i nevnte forordning får fortsatt anvendelse fram til 31. desember 1989 for kjøretøyer og førere i internasjonal persontransport i rute, i den utstrekning kjøretøyer i slike ruter ikke er utstyrt med fartsskriver som brukes i samsvar med denne forordning.
Art 21. Denne forordning trer i kraft 29. september 1986.
Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Brüssel, 20. desember 1985.
For Rådet
R. Krieps
Formann