Bora Bora

Du sitter på en stillehavsøy. Temperaturen er upåklagelig idet et bølgeskvulp baner seg i vei oppover stranden. Hendene blir dekket av sjøvann og du stirrer apatisk på den finkorneste sanden som utholer seg rundt fingene og renner ned i estetiske linjer mot strandkanten. Båten ligger et steinkast fra stranden og glinser i et varmt gyllent sollys. Du kniper øynene sammen og gløtter ut mot båten og slår fast at «apatisk» kanskje ikke er det betegnende ordet. Det du kjenner er en ubeskrivelig boblende indre ro som vanskelig kan uttrykkes med ord, i hvertfall ikke dine ord. Du føler en «apati» til verden samtidig som du føler deg mer i live enn noen gang. En følelse av å overskride verden, en trancendering av den verden du en gang seilte i fra.

Hva får en til å kjøpe en båt, heise seilene for å så seile ì kanskje en tre år tid? Jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke. For min egen del så har jeg en konstruert et drømmebilde om hvordan jeg tror en slik tur ville ha utarta seg. Et drømmebilde er kanskje ikke rette ordet. Jeg skal forsøke å forklare. Når dager ikke føles så bra, så kan jeg av og til høre meg selv hviske; «Bora Bora». «Bora Bora» er ikke noe klart drømmebilde. «Bora Bora» betegner heller den følelsen jeg ofte hadde som liten. En følelse av befrielse av boblende lykke. Jeg trødde da litt fortere på pedalene, og trafikken opplevdes som ufarlig. Fagpsykologer kaller det visst for «peak experience», men jeg vet ikke jeg. «Bora Bora» kjennes godt. Jeg liker å kalle det for boblende lykke. Nå vil jeg seile til «Bora Bora». Ikke øya «Bora Bora», men opplevelsen «Bora Bora».

Kjeder jeg meg? Noen hevder at kjedsomheten er en tilstand av opplevelsesfattigdom. Jeg ønsker å oppleve «Bora Bora». Jeg vil oppleve «Bora Bora» hver dag. Vel, kanskje ikke hver dag, det kunne vært litt slitsomt. Jeg er ganske lat. Gidder liksom ikke så mye. Er jeg fattig på opplevelser? Blant mine medstudenter traktes det ikke etter materiell rikdom men opplevelserikdom. Vi anklager foreldregenerasjonen vår for å dyrke trivielle materielle ting. Det var forresten det samme foreldrene våre anklaget foreldre sine for. Hva med Nepal, Praha, Rio og Paris? Nevnte jeg forresten at mine to foreldre har tre biler? De kom hjem fra Praha forrige uke. Det var visst hyggelig der. Far hadde kjøpt et bilde. Han sa han likte bilde. Mor var bare tilfreds i sin alminnelighet. Mine medstudenter proklamerer, «Kilroy». Jeg er også deres medstudent. Kilroy er reisebutikken som kan tilby et bombardement av eksotiske opplevelser. Opplevelser som løfter deg fra bakken. Du kan fly i dobbel betydning...i dobbelt betydning...kommer du også ned. Da trasker man rundt i byen og vet liksom ikke helt. Man vet ikke helt hva det er å vite. En dag er du på vingene igjen. En beduin stamme i det sørvestlige Sinai skal besøkes. De har visst skjønt det disse beduinene. Du er hjemme igjen. Hva var det dette kamelfolket hadde skjønt. Samme kan det være. En stor opplevelse var det. Jeg skulle gjerne hatt en DVD spiller. De spiller visst fint.

I min by sover jeg i båten min. Jeg bor der. Å bo der er noe jeg gjør. Jeg gjør det for det at jeg skal snart skal seile til «Bora Bora». Det hele blir liksom litt mer meningsfullt når man betrakter det slik. Det bor flere båtbomser i byen min. En av båtbomsene går i klassen min. Han bryr seg ikke om båter. Han bare bor der. Det er billig sier han. Når han ferdig med studiet så vil han reise til Japan. Der vil han gifte seg og bli lykkelig. Båten vil da være solgt. Hans båttilværelse gir litt mening slik. Av og til glemmer jeg drømmen om "Bora Bora". Noen kan spør meg hvorfor jeg bor i båt. Da svarer jeg at det bare noe jeg gjør. Man kan bli fristet til å spør hvorfor dem bor på land. Men, jeg spør ikke. Kanskje dukker drømmen om "Bora Bora" opp igjen, og da er det likså greit at jeg ikke spurte. Jeg har også en annen båtboms som nabo. Han er 43 år gammel og kler betegnelsen "boms" svært bra. Bomsen kler seg på en måte som mine mor vil kalle for litt sjuskete. En slitt dongeribukse og en genser som er mer funksjonell enn tidsriktig. Klærne er ikke så rene heller. Jeg liker denne bomsen. Han bor i en båt på knappe 31 fot og trivs med det. Det er på ingen måte noe særlig koselig inni båten, men det gjør ikke så mye. Vi har med en fyr som vi ofte treffende kaller en orginaler. En boms som har bidratt med at jeg har fått ny tro på alderdommen. I hans 43 års bursdag fornektet han musikken som vi ofte forbinder med hans generasjon. Istedenfor hoppet han rundt på dansegolvet med røde kinn og rocket til Neil Youngs, "Keep on rocking in the free world". Friheten som Neil synger om fikk da en ny betydning. En frihet knyttet til vår kronologiske alder som overskrider opplevde rigide skiller mellom generasjoner. Han kunne vært min far, men var det på ingen måte. Han var frigjort fra aldernes lenker. Likevel virket han noe vemodig. Han har ingen livsledsager. Et saksforhold som så alt for godt forholder seg til tiden. Helt frigjorte blir vi nok aldri. Kanskje er det best slik. Hva er det som er meningen med hans båttilværelse? Det vet jeg ikke. Kanskje han frykter alderdommens gripende stål hanske og tror at alderen ikke finner ham i båten. Eller, kanskje jeg bare projisere mitt egent ambivalente forhold til tiden ned i en boms som bare trivs med å bo i båt. Tiden oppleves ofte som noe som man ikke har kontroll over. En ytre ramme som definere muligheter og ikke minst begrensninger. I disse tider frykter flere det nye milenniumet. År 2000 kan virke skremmende der dommedagsprofetene er på banen. Først konstruere vi en tidsrekning som vi deretter frykter i seg selv. Det menneske konstruerte" 2000 året" er blitt eksternalisert og oppleves som noe ytre. Herligheten i "Bora Bora" opplevelser ligger kanskje nettopp i opplevelsen av tidsfravær. Hansken er da borte og tiden fremstår som en trivialitet. Er tiden bare en menneskeskapt konstruksjon? Jeg tviler. Slike konstruksjoner skapes i en bevissthet. En bevissthet som tjener opplevelse av kontinuitet og mening. Tiden er nok likevel også noe kroppslig. Man eldes. Man kan føle det uten noe klar bevissthet om hva som skjer. Det er bare noe som er slik, på lik linje med rommet som vi beveger oss i. Vi er ikke alltid like bevisst på at vi faktisk opererer i det tre dimensjonale rommet. Rommet er som tiden, noe som bare er der som et innlysende taust faktum. Betraktninger rundt tiden fremstår ofte som trivielle. "2000 års" konstruksjonen er basert på ideen om tiden som noe lineært. Man fødes, man lever, man dør. I fysikken er derimot tiden definert utfra sykliske endringer. Jorden går rundt sin egen akse samtidig som den kretser rundt solen. Det hele oppleves litt mer uendelig sett utfra et slik perspektiv. Jeg skal derimot dø. Og, hva skal jeg bruke tiden til?

Selvrealisering er det visst det handler om. Realisering av selvet. Ditt selv. Ditt innerste selv. Jeg blir alltid litt skremt når noen spør meg om jeg får realisert meg selv. Hvordan kan jeg vite at det er mitt «selv»? Jeg tror James Bond får realisert seg selv. Kanskje også en jeg kjenner. En som eksisterer på ordentlig. Han er for meg fri for ambisjoner. Lite minner han om Mr. Bond. Han har en kvalitet som gjør at han trives i møte med den trivielle hverdagen. Ting trenger ikke være så storslåtte. En kopp med kaffe og en Prince gjør sitt. Da kan han lene seg tilbake og små le litt av seg selv. "Dette er så bra", kan han si. Hva er "så bra" tenker jeg. Men, jeg spør ikke. Av og til vet jeg hva han mener. Hvis jeg har glemt det, prøver jeg å erindre forrige gang jeg skjønte det. Da kan vi opprette øyekontakt der ord vil være overflødige. Noe vil alltid forbli uuttalt. Språket kan noen ganger virke mer forstyrrende enn det tjener kommunikasjon. Hvordan kan en person fri for ambisjoner realisere et "selv"? I møte med seg selv opptrer han med en indre stoisk ro. Han trakter ikke etter milepæler. Han trenger dem ikke. Han er der han vil være uten plager av ekle følelser som stagnasjon og mangel på fremdrift. "Bora Bora" opplevelser opptrer nok noe hyppigere hos selvrealiserte individer. Jeg har selv et «selv». Jeg vet svært lite om det, men jeg vet at det er der. Jeg føler det nå, og spesielt når jeg tenker på «Bora Bora». Det var en gang jeg var full. Fyll har jeg vært før, men ikke på samme måte. Jeg liker en fest, også en fyllefest. Men denne fylla dreide seg ikke om fest. Fylla ble bare hengende i løse luften. Jeg var bare fyll. En slags «Bora Bora» opplevelse, men ikke noe mer. Det føles godt, men hvor ble det av festen? Opplevelsen fremstår lite meningsfullt viss den ikke er knyttet til noe helhetlig meningsbærende. Lykke gir ikke alltid livsmening. Hvis så var tilfelle ville narkomani være meningsfullt. Rusmiddel er nok den letteste veien til "Bora Bora" opplevelser. Slik burde jeg heller kjøpe meg et preparat som gjør turen til "Bora Bora" unødig. Var det slik det var ment? Opplevelse av mening må da være noe mer. Noe som overskrider. Noe som overskrider lykkerusen. Noe som overskrider en fysiologisk tilstand. Noe man finner. Ikke noe man tar. Hvor kan man søke mening? Hvor er denne dingsen som i kritiske tilfeller avgjør om et menneske ønsker å leve eller å avslutte det hele?

Min far tror på tradisjonen. Han røyker sigar på julaften. Det er fint. Jeg røyker selv sigarer. Sigarer røykte man også i gamledager. Far vet hvordan de gjorde det før. Far lytter på Handels Messias på julaften. Det lyder fint. Der skal liksom være slik. Når far er død, ligger CD platen der. Det vil føles tomt. På samme måte som man føler det etter å ha forlatt kamelfolket. Hva var det dette kamelfolket hadde skjønt? Selv tilhører jeg en tradisjon som ikke lenger finner svaret i religionen eller i tradisjonen. Mine medstudenter lever i at vakuum. Jeg lever også i et vakuum. Det som vi venter på at noe skal skje. Vi vet ikke hva vi venter på. Noen tror på milepæler. Jeg tror ikke på milepæler. Jeg kaller dem for milepælmennesker. Kjenner du dem? Først vil de bli ferdig med utdannelsen. Deretter skal de få seg jobb. Deretter bolig. Deretter barn. Deretter bil. Deretter hytte. Deretter barnebarn. Deretter...så dør dem. Jeg tror du kjenner dem. Det kanskje slik vi alle er. Jeg vet ikke jeg. Jeg liker ikke milepæler. Det blir som å blåse opp luftballonger for å så tappe dem for luft. Jeg blir rar i hodet av blåse ballonger.

Atten av mine fem og tyve år har jeg gått på skole. Det har til tider vært svært moro. Det er litt rart å gå på skole. Årene går, og der sitter du. Av og til føles det som jeg blåser opp en kjempe ballong. Håper ikke luften går ut av denne. Det hadde vært litt leit etter atten år. På gymnaset sprakk nesten ballongen. Eller hadde jeg bare problemer med pusten. Skolen er ikke alltid like moro. Det vet du, du også. På en murbygning i Sarajevo stod det skrevet, «Dette er Serbia». Like under stod det skrevet, «Dust, dette er et postkontor». Jeg vet ikke jeg. Man lærer så mye rart på skolen. Er det hele bare en stor konstruksjon på lik linje med "2000 års" konstruksjonen? Etter atten år på skolebenken så men vel fått med seg noe som vitner om at sannhet og mening eksisterer. Jeg liker å tro det. Det føles ubehagelig når noen hevder det motsatte. Det er din private konstruksjon kan dem si.

Hva får en så til å seile i en tre års tid? Jeg finner ikke svaret i religionen eller tradisjonen. De tider har forduftet. Er et eksistensielt vakuumet alt som er igjen? Man kan ikke blåse ballonger i vakuum. Hvor skulle vi funnet luften. Man dør uten luft. Når vakuumet inntreffer så gjelder det å ha noe luft i reserve. Da er det greit med en oppblåst ballong. Om han ikke sprekker. Kanskje er seilturen en ballongferd. En kjempeballong som kan ty som luftreserve når vakuumet kommer. Kan det være slik? Jeg vet ikke. Spørsmålet opptar meg likevel så intens at jeg akter å finne det ut.

Morten Wiig Bjorland, April 2000