Spania

Baiona (Spania) – Nazarè (Portugal)

Vi befinner oss nå i en turistifsert liten fiskelandsby i Portugal. Nazare heter stedet og er kjent for å være en av de få værbestandige havnene på vestkysten av Portugal. Vi har nylig fortært ferske sardiner som vi fikk fra en fransk seilbåt som igjen hadde fått fisken fra et eldre ektepar som driver marinen vi nå ligger i. Etter ett par glass med rødvin har vi oppsummert turen ovenfor hverandre så langt. Dette er noe som vi stadig gjør da inntrykkene er mange, samt at spenning knyttet til tiden vi har foran oss hele tiden er der. Vi har også i kveld gjort oss samme konklusjon. Vi lever gode dager. Selv kjenner jeg at båndene til båten ”Solid” har blitt sterkere den siste tiden. Det er rart å sitte i samme båt som vi forventningsfult besiktet i Kragerø en regnfull dag på vårparten for godt fire år siden. Det er rart å tenke på at det er samme båten som vi lærte å seile i, bodde i, som brakte oss opp og ned mellom Stavanger og studiebyen Trondheim, og over til Shetland og Færøyene. Hvilke muligheter en seilbåt besitter. Nå ligger samme båten ved kai utenpå en irsk og en engelsk båt i Portugal. Vår Solid har brakt oss trygt over Nordsjøen og Biskaya, og dupper nå fornøyd i en smul havn. Selv om vi stadig forflytter oss, er båten den samme. Solid er og blir vårt Arkimediske punkt. En trygg og forutsigbar referanse i et omskiftelig miljø. Kort fortalt et hjem. På lik måte som boliger på landjorden trolig tjener en funksjon som noe trygt og stabilt i en ofte hektisk hverdag.

Vi lever gode dager. Lena har fått en ny glød i øynene, og vi merker på hverandre at vi har det bra. Tempoet er på vei ned. Vi har tid og vi tar oss tid. Passer det ikke i dag så gjør vi det i morgen. Det kan også vente til i overmorgen. Tiden løper ikke lenger fra oss. Temposkiftet gjør oss også trolig mer tilpasningsdyktige i forhold til hverdagslige utfordringer en langturseiler har hva tålmodighet angår. Det var i La Coruna at jeg første gang merket at tempoet var lavere og mitt forhold til tid og effektivitet var forandret. Etter Biskaya krysset var vi i beit etter en dings til båten som hadde sett sine beste dager. Den første utfordringen var å finne en mairtim butikk som muligens hadde en tilsvarende ny dings i butikkhyllen. Ved hjelp av kroppspråk og forskjellige europeiske gloser av ymse slag ble vi forklart av en ikke engelsk talende spanjol hvor en slik butikk var å finne. Vi vandret så i ca 1 ½ times tid i La Corunas opphetede gater før vi endelig stod ved butikkdøren. Det var vel der og da det gikk opp for oss at spanjolene praktiserer siesta. Lappen på døren oppfordret oss til å kommer tilbake om noen timer. Etter å ha ventet en halvtime ved et bussstopp tok vi bussen tilbake til marinaen. Der slappet vi av noen timer i solen før vi igjen tålmodig vandret tilbake til samme butikken. Gleden av at butikken var åpen ble kortvarig. Vi ble fortalt på spanskengelsk at dingsen måtte bestilles og kunne tidligest leveres om tre dager. Vi vandret så tilbake den betydelige avstanden til marinaen. Det oppsiksvekkende var ikke at vi ikke fikk tak i dingsen. Dette er noe vi har hatt for mange tidligere erfaringer med i de hektiske dagene før vi kastet loss fra Tananger. Det oppsiksvekkende var at vi ikke var oppgitte eller frustrerte. En hel dag hadde gått med til å få tak i denne dingsen og prosjektet var en fiasko. I stedet for sinne og fortvilelse over å ha kastet bort en dag i den brennede solen denne dagen i nordspania, var vi heller fornøyde med at vi hadde kjørt buss. ”Eg lige så godt å kjøra buss”, sa Lena, og slik endte den dagen.

Vi lever gode dager. I går bestemte vi oss fra å kaste loss fra Leixos som er en forstad til Porto. Dagene i Porto har vært fine. Vi lot oss fasinere av den gamle byen ved elvebredden med sin gamle bykjerne som nå er fredet og står på UNESCO sin liste over verneverdig bebyggelse. I en eventuell krig betyr det kort at man f.eks ”lovlig” kan skyte soldater som løper i Portos gamle gater, så lenge man lar bygningene være i fred. Menneskers dumskap og forgjengelige konflikter skal ikke gå utover langt eldre historiske uttrykk. Porto er en nydelig by. Den har et fattig og noe forfallent preg, men blir nå renovert med ferske EU midler. Porto blir sagt å være en av de eldste byene i europa lokalisert ved breddene av elven Doruo. Den gamle ærverdige broen konstruert av Gustave Eiffel danner et naturlig midtpunkt. Broen viser klart krysningspunktet mellom estetikk og teknikk. Porto er kjent for sin portvin, og på sørsiden av elven finner man fortsatt de gamle vinkjellerene med røde takstein. Portvinen er ikke bare en historisk kuriositet, da den fortsatt er en av hovedeksportartiklene. Vi lot oss rive med og kjøpte oss en flaske årgangsvin som skal lagres i ti år før korken sprettes. Vi vil da være nærmere 40 år, og det vil være ti år siden denne reisen fant sted. Utfordringene blir å beskytte flasken for stormer, klønete flyttelass og nachspiel. Det er mange farer som lurer i modningstiden.

Vi ble liggende værfast i Leixos noen dager, og det passet oss bra. Etterhvert kjente begge at det var på tide og heise seil og vi forflyttet båten til dieselpumpa da vi ikke hadde fylt diesel siden Crosshaven i Irland. Vårt lave tempo kom godt med da det viste seg at diesel ikke var å oppdrive da pumpebetjenten og hans sønn var i bryllup denne dagen. Istedenfor ble vi henvist til en annen diselpumpe som innebar bæring av tunge jerrykanner fordi det nå var lav-vann og båten vår stakk for dypt til å legge til ved den inderste bryggen. Også portugiserene praktiserer siesta, og vi fikk beskjed om å vente først en halvtime, og så en halvtime til før vi kunne fylle kanna vår. I mellomtiden ble vi invitert inn på en havnekafe av en kraftplugg som pratet portugisisk, italiensk, og fransk. Akkurat de tre språkene som vi behersker til det fulle ja! Han påspanderte sigaretter og kaffe, og var tydelig interessert i hvem vi var. Vi forklarte etter beste evne, og han lot som han forsto. Vi lot også som om vi forstod da vi konstruerte oss opp en historie om denne mannen og hans liv ut fra enkelte stikkord som vi klarte å fange opp. Stikkordene var: navigtør – hele europa - MAYDAY MAYDAY – svisj lyd etterfulgt av rask håndbevegelse – Portugal, no problema – Indonesia problema - fem meter høye bølger – radar - helikopter – norsk båt - afrikakysten. Dessuten; hans kone – irak – plaff, plaff (skytelyder) – giftemål – ingen problem.

Her er en av tolkningene vi kom opp med: Mannen er gift med ei kvinne fra Irak. Det var ingen problem å få henne inn i landet etter at de giftet seg. Han er navigatør på en større båt som frakter ting i Europa. Under uværet som hadde vært i løpet av de siste dagene hadde det vært fem meter høye bølger og dårlig sikt. De hadde kollidert med en norsk båt som de ikke klarte å fange inn på radaren. Dermed hadde de sent ut en MAYDAY melding. Nordmannen var blitt fraktet hjem med helikopter. Nå trengte skipet han arbeidet på en reperasjon og etter dette skulle de videre til afrikakysten.

På et eller annet vis fanget mannen opp at vi kanskje ikke helt hadde fått tråden i historien hans likevel og tok oss med til et lokale like ved. Der viste han oss en VHF som overvåket kanal 16 og redningsbøyer som hang i taket. Nå forstod vi at dette var en redningsstasjon, og skipperen på redningsbåten som befant seg i samme lokale kunne med noen engelske gloser fortelle denne historien:

Vår nye venn arbeidet som maskinist på redningsbåten. Redningsbøyene som hang på veggene kom fra båter de hadde reddet. For mange år siden hadde de reddet en norsk båt med to kvinner og to barn ombord, så en av redningsbøyene var fra Norge. Barna som var ombord er nå voksne. Mannen forteller at de har radar slik at det ikke er noe problem å finne båtene som er i havsnød dersom de er innenfor en viss rekkevidde. Dersom vi kommer i havsnød i Porto vil de raskt komme til for å hjelpe oss med en gang de får MAYDAY meldingen, slik er det ikke f.eks. i Indonesia. Det går opp et lys for oss og hodene våre jobber på spreng for å lage et nytt bilde av hvem den hyggelige mannen vi har truffet er. Vår språkkomeptanse er tydelivis noe utilstrekkelig. På den andre siden blir det gode fantasifulle historier av det å egentlig ikke å forstå hva man blir fortalt.

Skipperen lyste opp da han hørte at vi var fra Norge, da han tidligere hadde arbeidet i tre år som fisker i Hammerfest. Vår nye venn ble merkbart noe snytt da han ble stående som passiv observatør til samtalen mellom oss og skipperen. Det var jo han som hadde funnet oss. Maskinisten tok etterhvert over og pratet varmt om nordportugal og beskrev hvilket forferdelig sted sørportugal var. Det var noe med at alt var så dyrt der, og at Algarve lå for nært kysten av Afrika. Maskinisten ble noe skuffet da skipper, som nå fungerte som tolk, fikk forklart ham at vi ikke hadde seilt i ens æren for å feriere i nordportugal. Vi kunne dog legge til at nordportugal var et fantastisk sted. Da vi tok farvel med vår nye venn fikk vi vite at huset hans var åpent om vi trengte et sted å bo. Klokken hadde i mellomtiden tikket og gått og vi hadde fått fylt en jerrykanne med diesel, mer gadd vi ikke å dra på i sommervarmen selv om vi var i beit for 60 liter til. Da vi kom tilbake til Solid registrerte vi at det gikk mot høyvann. Så videre kan vi bare lure på hva slags stikkord vår venn klarte å fange opp om oss og hva slags historie som ble laget.

Lavtrykket var blitt erstattet med et høytrykk og det var lite vind videre sørover i vår vei til Lisboa. Vi fikk seile 1/3 del av turen til Nazare. Det ble med andre ord plagsomt mye motor. Diesel hadde vi også lite av og vi gikk på lavt turtall for å spare drivstoff. Etter ett døgn på sjøen og etter flere besøk av lekende delfiner endte vi opp 100 nm lenger sør i Nazare. Her er det en meget stresset ”harbourmaster”, det er fult i havna fordi alle båtene som har ligget værfaste har beveget seg videre på en gang, det er fult av litt eldre seilere som er spesialister i hvordan livet på bryggene i marinaene skal leves. Noen er dog stereotypier på nettopp dette, og vi oppdager det ikke før det er for sent og det er vanskelig å slippe unna. Så når vi legger avsted igjen farer vi avgårde velsignet av en rekke klisjeèr som ”be safe”, ”you are good people”, ”see you soon”. Noen er virkelig veldig greie også, og er kjærkommet selskap for oss, men akkurat nå lengter vel både Morten og jeg etter å ligge på svai igjen og kunne stå opp og hoppe i havet mens tekjelen står på, slippe å tenke på om jeg står opp i trusen eller i noe mer tekkelig fordi noen kan se meg.

Ellers må det vel sies at det er vakkert her. Er nok et bra sted for en sosialantropolog å studere hva som skjer når et lite fiskested i løpet av kort tid forvandles til et turiststed. Her er gamle damer som står med skilt på gatene for å leie ut et rom, haugevis av restauranter og puber. Trolig alt for mange til at de alle kan overleve. For tiden er det sirkus i byen, og vi fikk en titt på dyrene på nært hold da vi gikk en kveldstur forbi – løver og tigrer, apekatter, bjørn, lamaer og ponnier. Dyrepassere og artister som kjælte kjærlig med dyrene sine.

Ellers er det vel et par ting til som må fortelles før dette reisebrevet avsluttes. Den ene er kort og godt at vi nå spekulerer vilt på videre rutevalg. Det er kontinuerlig et tema. Madeira og Kanariøyene eller å droppe Madeira til fordel for Marokko? Brasil, Argentina rundt Kapp Horn? Antarktis??? Panama som planlagt? Vi to ombord er ikke helt enige og det kiler i magen. Så nå må vi begge lese oss opp, Morten på Madeira for å overbevise meg og jeg om Marokko for å overbevise ham. Blir det overvintring i Brasil eller to sesonger i Stillehavet??? Vi vet ingenting men har plantet mange tankefrø, og de vokser fort i hvert vårt hode. Så får vi se hva det blir til. Nå føles plutselig tre år så altfor kort. Vi trodde at jorda hadde blitt liten nå, men noe av det vi lærte på søndagsskolen stemmer fortsatt: ”Min båt er så liten og havet så stort”.

Den andre tingen som må nevnes er nytt møte med Red Bull (Steinar, Håkon og Eivind) som jeg (Lena) første gang traff såvidt i Ardglass og spiste pannekaker og tomatsuppe med, dessuten også første møte med Rozinante (Paul Andre, Ragnar og Ståle). Vi traff begge båtene i Baiona og inviterte dem til fest på Solid. Fest ble det. Hyggelig møte og sliten gjeng dagen derpå. Morten og jeg var hjemme ca kl. 05.00 på morgenen, resten var ikke tidligere. Kalaset endte med at en mann sovnet i jolla mens han ventet på resten av mannskapet sitt, en tømte magesekken i et blomsterbed, en våknet opp med fem euro i boksershortsen sin....... Vi regner med å treffe begge båtene ved senere anledninger. Spesielt Red Bull som også pratet om Algarve kysten. De er en hyggelig gjeng og vi i Solid tenker at vi nok i stor grad har samme innstilling til reisen, og at noenlunde aldersoverstemmelse gjør at vi er noe mer bedagelig anlagte enn de yngste, men fortsatt sugne på det en seiltur har å by på.

Vi venter på reisebrev fra Gaute (far Morten) om Irland, Biskaya og la Coruna. Det var svært hyggelig å ha deg med. Dessuten håper vi at hjemmesideansvarlig kankje etterhvert legger ut noen bilder og lurer på om han etterhvert kunne tenke seg å bli avbildet selv sammen med en gjeng pingviner og kanskje noen sjøløver???

Morten og Lena, 31.08.03