Tenerife, 02.11.03

Fra Europa til Nord-Afrika til Europa. Kontrastene er store og det kreves energi til å omstilles nye kulturer og språk. Havet som omgir oss på havstrekkene blir på en måte et slags forutsigbart hjem. Det er det stedet vi bruker det meste av vår tid til sammenlikning med flyktige besøk i ukjente havner og bukter. Vi slapper godt av på havet, på tross av at vi den siste tiden har hatt noen slitsomme døgn i sjøen. Kulingen vi fikk på turen vår til Casablanca ble forsmaken til en ny kuling rett i fleisen fra Casablanca til Essaouira. Etter en innholdsrik uke i Casablanca, samt en uforglemmelig biltur i Atlasfjellene, seilte vi til Essaouira sammen med våre venner i ”Redbull”. De første 100 nautiske milene gikk radig unna. Verre var det da en uanmeldt kuling fra sørvest traff oss. Da vi seilte noe raskere enn ”Redbull” mistet vi etterhvert kontakten med dem på VHF’en. Vi fikk slik ikke med oss at de søkte ly i Safi. Det glade skipet var forvandlet til en pøl med oppkast og diare. Jeg ble beskyldt for å være smittebærer. Stemningen var heller ikke på topp i Solid. Lena slet noe med diare, og dette kombinert med en kuling på kryss, skal det vanskelig gjøres å holde stemningen oppe. Bøtten i cockpiten fikk hard medfart og diverse kroppsvæsker ble skyldt overbord. Slitne kom vi oss inn i den pulserende fiskehavna, der vi la oss ut på en fransk seiler. En sympatisk representant fra havnepolitiet kom på visitt før Jon Blund kom og tok oss i en fuktig forpigg.

Vi våknet opp til lyden av fiskebåter og folkeliv i havna. En innpåsliten ”båtpasser” surret rundt oss å ville gjøre betalte tjeneste for oss. Det tok ham en uke før han fant ut at det var lite penger å hente fra disse to lavbudsjett seilfolka fra Norge. Bortsett fra denne ”båtpasseren” hadde vi en fredelig uke i Essaouira. Det lave tempoet og mangel på mas stod i sterk kontrast til Casablanca. Det var vel nettopp på grunn av oppholdet i Casablanca vi valgte å tilbringe en uke i denne fredelige byen hvor sjefen ved immigrasjonspolitiet beklaget seg over at han ikke hadde tid til å invitere oss hjem til middag. Essaouira bærer et europeisk arkitektonisk preg, og rommer mange lokale og europiske kunstnere. Byen er lettere turistifisert på en velykket måte. I den franske båten traff vi en fransk pengemann som hadde bolig i byen. Han ordnet det slik at vi fikk tatt en etterlengtet dusj i leiligheten hans. Vi ble også kjent med hans datter og hennes kjæreste som var på besøk. De inviterte oss til en konsert med et band som blandet tradisjonell marokkansk musikk med rytmer fra Karibien. Bandet spilte bra og det kalde dyre ølet smakte fortreffelig. Mens vi var i Essaouira fikk vi også oppleve det første regnet som falt i byen i år. Det luktet våt asfalt og det var ikke fritt for at Lena fikk et anslag av hjemlengsel på lørdagsrunden i bykjernen.

Etterhvert dukket det også opp en IW31 under navnet Nauplius med to norske biologistudenter ombord med masse godt humør. De seilte med et meget stramt budsjett mot Senegal og Karibien. Vi ble enige om å seile sammen til den lille øya Isla Graciosa like nord for Lanzarote. Med godt vær seilte vi 240nm på under to døgn. Overfarten hadde vært storartet hadde det ikke vært for at begge autopilotene ombord streiket. Å ligge og stirre på et kompass hele natten har en hypnotiserende virkning. Etterhvert er det bare dårlig høytsynging og delfinbesøk som gjør det mulig å holde seg våken. I min kjedsomhet er jeg også i ferd med å utvikle en sovende styreteknikk. Det gjelder å kalibrere det indre kompasset mens armen holder skuta på kurs mens hjernebarken produserer gode drømmer om sol, salt og sand, og kanskje en burger. Soverekorden er foreløping på ett par minutter. Vi lærer fortsatt den harde veien, da vi ser at vi var alt for gjerrige da vi planla selvstyringen. Driftsikker selvstyring er kanskje det viktigste utstyret ombord foruten kompasset. På det trøtteste kunne jeg sikkert også ofret kompasset.

På Isla Graciosa nådde vi akkurat frokosten ombord hos Vegard og Lisbeth på Ponoma. De har kjøleskap og bød på kald pils og mer delikat ost og smør enn det som blir servert ombord i Solid. Det var et gledelig gjensyn. Vi delte våre opplevelser med hverandre og møttes senere på stranden der vi snorklet. Vi traff også en annen norsk båt fra Kragerø som viste seg å kjenne den tidligere eieren av båten vår. Nauplius rakk ikke frokosten og kom inn rundt middagstider. Isla Graciosa er forløpig det stedet som mest ligner forestillingsbildet av paradisøya.

På Graciosa ser det ut til at man kan gjøre som man vil bare man er grei og snill. Her hadde flere funnet sitt lille paradis. Det var stille og fredelig. Noen turister som campet og mange som spradet langs strandkanten i Adam og Evas drakt. Ingen asfalt i gatene, bare sand. Dessuten en av de billigste marinaen til nå, litt over fire euro per døgn. Vi varierte mellom å ligge på denne og for anker. Etterhvert traff vi også båtene Saft Suse og Mirandi her. Det ble samling i Solid den ene kvelden og grilling på stranden den andre. Vi fikk dekket behovet vårt for proteiner da billig biff fra Brasil ble konsumert i store mengder. Det var også en usedvanlig god italiensk restaurant på stedet hvor vi smakte på pizzaen. Deilig tynn bunn med gode råvarer på toppen. Jeg tenker fortsatt på den pizzaen med parmaskinke og et speilegg i midten som jeg ikke fikk smakt – kanskje en annen gang, eller kanskje til inspirasjon for egen eksperimentering på kjøkkenet. Morten og jeg hadde dessuten en flott kveld ombord i Nauplius hvor vi fikk prøve oss som musikere. Der er det nemlig to trompeter ombord og det klødde i fingrene til ei gammel korpsjente. Morten viste seg å være et naturtalent, han fikk lyd i hornet og vi tutet i vei begge to. Det ble til et kjært møte med egen fortid som musikant og gamle minner strømmet på. Hadde glemt hvor gøy det kan være. Det hadde vært morsomt å fått en gammel trombone ombord i Solid. Under oppholdet på Graciosa ble det også tid for en liten fjelltur. Da mannskapet på Nauplius er biologistudenter ble det ekstra artig. Vi kikket på firfisler, maurtuer, dyreganger i sanden og vegetasjonen for øvrig. Morten og jeg fant ut at kondisjonen vår har vært bedre. Svette og gode nøt vi på norsk vis en spansk variant av matpakken på toppen av en vulkan.

Etter en uke på Graciosa og på min bursdag (18 oktober) seilte vi videre til Arrecife på Lanzarote. Det er en kort etappe på ca 26 nautiske mil. Det var en kjempefin seilas med god bør. Vi var svært fornøyde da vi klarte å holde samme fart som en større katamaran. Morten trimmet og trimmet mens jeg satt med roret. Jeg fikk telefon fra far og mor med gratulasjoner og beskjed om at de har bestilt tur til Tobago andre januar. Da ble jeg glad. Det ble også tid til sjokoladekake (presang fra Nauplius) og kaffe. I Arrecife ankret vi opp blant en haug med andre langturseilere. Vi lå tett i tett. Det ble tur på land med måltid på kinesisk restaurant.

Både Nauplius og vi ble liggende på Arrecife i en liten uke. Da det var dårlig vindretning for videre seilas til Tenerife, valgte vi å bli liggende. Det var også en del regnvær. Den ene dagen såpass at det ble oversvømmelse i flere butikker og det ble egen reportasje om vannmassene på nyhetene. Til slutt var vi så våte at vi ikke gadd å anstrenge oss lenger for å komme i ly, og slik ble vi god underholdning for lokalbefolkningen dessuten yndet fotomotiv for andre turister der vi labbet gjennom gatene søkk våte i skjørt og shorts. I Arrecife var det gode båt- og jernvarebutikker. Vi fikk gjort en del innkjøp. Nesten 60 meter med kjetting ble fraktet over i Solid via Nessie. Vi fikk bra stoff til å sy soltelt av og netting til å lage myggnett med. Vi hadde også autopilot som skulle fikses og vi fikk den nok en gang reparert på garantien hos den lokale forhandleren på Puerto del Calero hvor det var en fasjonabel marina med mange høye master i. Dit tok vi buss mens båten vår lå igjen for anker. På bussturen fikk vi sett litt av turistmaskineriet her (Puerto del Carmen), vi fant en norsk sjømannskirke, Vikingpub, og det var VG og Dagbladet i kioskene. Da vi skulle tilbake igjen viste det seg å være svært dårlige bussforbindelser, men vi ordnet oss med haik. Det tok en stund før noen plukket oss opp selv om jeg smilte så fint jeg kunne. Autopiloten ble fikset i løpet av neste dag. Den hadde tatt inn vann. Da vi kjøpte den i juli i Bangor (nord Irland), fikk vi beskjed om at den skulle være vanntett og at vi kunne stappe den i ei bøtte med vann. Vi fikk nå beskjed om at det kunne vi ikke og at produktet ikke er beregnet til vårt bruk, kun til kystseilas. Med andre ord kunne vi ikke regne med flere reperasjoner på garantien. Vi stoler likevel ikke lenger på Raymarine fordi autopiloten er forholdsvis ny. Vi innså at vi må ha noe mer selvstyring, enten gå opp til en større autopilot eller skaffe oss et vindror.

I Arrecife fikk både Nauplius og vi stor glede av lille Nessie (gummijolla fra Clas Ohlson). Nauplius sin egen jolle er på tross av flere forsøk på reperasjoner ikke brukbar. Den så fin ut da de kjøpte den, men den gikk bokstavlig talt opp i limingen etter å ha ligget på dekk i solsteiken. Derfor var det første gang de lå på anker i Arrecife da vi kunne gi dem skyss inn til land. Nessie klarte faktisk alle fire ombord når vi ikke hadde varer og slikt som måtte ha plass i tillegg. Ankringen til Nauplius foregikk ikke uten dramatikk. Den ene gangen vi skulle ro ut til båtene måtte vi speide lenge før vi fikk øye på henne. Omsider så vi at hun lå longside utenpå en annen fransk seiler som hadde reddet båten. Nauplius hadde dregget. Den franske seileren ga gledelig mannskapet på Nauplius en grundig leksjon i oppankring. Etterpå ankret de opp utenpå oss med to ankere og noe mer kjetting. Kjettingen mellom de to ankerne var franskmannen sin, men siden han reiste før oss og vi ikke så mer til ham, ble den Nauplius sin. Vår kjære Nessie holdt også på å skifte eier. En kveld Morten og jeg skulle ro tilbake til Solid kom Nessie mot oss på bærestol dannet av tre tenåringsgutter. Vi hoiet og ropte da vi skjønte hva som var i ferd med å skje. Nessie falt i bakken og guttene ble stående noe perplekse da det ikke var ”noen huller å gjemme seg i”. Vi lot ”tannbørsten” ligge da vi ikke kunne spansk og var fornøyde nok med å få Nessie sjøsatt igjen. Vi prøve dog å sende noen sinte og strenge blikk, men det var mørkt så jeg vet ikke om de kunne se det. Vi avrundet kvelden med løksuppe ombord i Solid sammen med Nauplius.

Etter en ukes tid i Arrecife kom nordøstlig vind og vi satte kurs mot Tenerife etter å ha hentet den reparerte autopiloten på veien i Puerto del Calero. Her skiltes også våre veier, ihvertfall foreløpig, med Nauplius som etter å ha bunkret diesel og vann satte kursen mot Vest Sahara. Vi hadde en fin tur til Tenerife. Eggklokken ble flittig brukt og vi utnyttet autopiloten til det fulle. Så lite har vi aldri vært i cockpiten under en overfart. Vi sov i femten minutters intervaller og gikk ut og sjekket da eggklokken plinget. Det gikk greit, det var lite trafikk. Men Morten lærte at han ikke skal drøye det mer enn femten minutter. Den ene gangen da det var ekstra tungt å komme seg opp for å sjekke trafikken og han ble fristet til å ta seg et par minutter ekstra på benken, var det ei stor bilferje forut. Forøvrig fikk vi for et par dager siden vite at Nauplius ikke kom seg til Vest Sahara, men at de nå er tilbake på Graciosa med brukket ror som de holder på å reparere. De satser likevel fortsatt på å komme seg til Afrika igjen.

Vel framme i Santa Cruz på Tenerife treffer vi etterhvert guttene på Redbull igjen. Det ble nok et gledelig gjensyn. To hadde hatt damebesøk fra Norge og en besøker kjæresten sin her. Hun studerer på Tenerife for øyeblikket. Vi fikk også gleden av å hilse på henne. Her har det vært fult opplegg med å utbedre båten og fult opplegg sosialt. Dagene går. Vi jobber med å skifte motor på båten og det er nå bestilt en ny tre sylinders Vetus (25 HK) fra Barcelona som om et par uker skal erstatte den gamle Bukh’en. Omtrent daglig har vi troppet opp hos forhandleren for å få detaljene på plass og for å komme i havn med kjøpet. Nå håper vi bare at det går greit med installering og at det ikke blir forsinkelser. Det nærmer seg jo Atlanterhavskryss og snart dukker Filip opp som skal være med oss til Tobago. Vi har også kommet over et brukt vindror, vi har fått to nye bluss da den gamle med tre bluss og steikeovn sa takk for seg. Båten har vært temmelig kaotisk, verktøy og deler over alt. Dessuten en del party-virksomhet på toppen av det hele.

Halloween ble feiret med brask og bram. Vi har fått både nye venner og uvenner etter den feiringen. Opptakten til det hele var ganske så spontan da vi over ei pils og to fant ut at vi skulle lage kostymer og terrorisere de andre båtene dersom vi ikke fikk en dram; altså ”trick or treat” i marinaen. Høydepunktet ble markert da Redbull fyrte av et knallskudd i havnebassenget så det ljomet og sang i stålskrogene. Noen satte pris på våre besøk, blant annet noen unge franske seilere som det nok kommer til å bli noe mer sosialt samkvem med, mens andre bokstavlig talt jaget oss mens de forbannet den skandinaviske drikkekulturen. Nå vet folk i marinaen hvem vi er, men vi vet ikke hvem alle de andre er - vi smiler fint mens vi går på bryggene og prøver å finne ut hvem som er venner og hvem som er fiender. Egentlig skulle den store festen være dagen etter Halloween, så de som gikk glipp av Halloween feiringen var redd for å bli snytt for festen dagen etter. Det ble de ikke, selv om jeg (Lena) kastet inn håndkleet. I dag er det helt stille på Redbull og på Saft Suse.

Vi to på Solid er nå i form igjen og har det bra. I dag har det vært pannekaker til frokost og vi tester ut de nye blussene. Vi har også testet ut corned beef (hermetikk) i dag med tanke på Atlanterhavskrysset. Den kom ikke engang på bordet men gikk direkte fra gryten til bosset bare ved synet og lukten. Synd for vi har åtte bokser til på lager. Dessuten er jeg også allerede lei av dårlige hermetiske pølser, så vi må finne noen bedre alternativ til havkrysset. Det som er nytt på Solid er at vi allerede begynner å kjenne at det faktisk har gått litt tid siden vi forlot Tananger og at vi har begynt å snakke om hva vi har lyst å gjøre når vi kommer hjem. Vi har vel nå fått noe av den avstanden som skal sette livene våre hjemme litt i perspektiv. Vi snakker om fester og sammenkomster vi har lyst å holde, hvordan vi vil bruke tiden vår og hvordan vi har lyst å bo. Så får vi se hva det blir til da.

Utseendemessig er vi passe fine og brune. Håret har lysnet. Morten har tatt av flere kilo så buksene detter nesten av. Han er temmelig raggete, han har fundert på om han skal spare til langt hår igjen eller skrelle seg. I Marokko kalte alle ham for Ali Baba, til og med den ene tiggeren på gatehjørnet ropte Ali Baba med rusten stemme etter ham hver gang han passerte. Vi ble så forfjamset av dette at den tiggeren aldri fikk ei krone av oss da vi bare skyndtet oss fort forbi. Jeg har klippet meg selv i dag og det ble ikke så verst om jeg så skal si det selv. Regner med at Morten følger mitt eksempel.

Vi gleder oss til besøk i Karibien. Og vi gleder oss til pinnekjøtt til jul. Nam. Takker for hyggelige hilsener i gjesteboken. Det setter vi pris på.

Hilsen Morten og Lena.