Første søndag i advent; 46 nautiske mil fra Kapp Verde, posisjon N 17. 20 V 24. 21.

Har nå vært på sjøen i snart ei uke og tilbakelagt nærmere 900 nautiske mil på distansen mellom Tenerife og Kapp Verde øyene. På Kapp Verde er det to båter som venter på oss. Vi har med ti pakker løssnus til Steinar på Redbull (havseilas.no) og PC til Vegard og Lisbeth på Ponoma (seilturen.no). Dette har vårt nye mannskap, Filip Kjølner, tatt med fra Norge. Dessuten hadde han også med seg pinnekjøtt til julefeiring. Det er mange som har blitt glad i Filip før de har truffet ham, sekken hans var tung ved ankomst for å si det slik.

Filip kom til Tenerife fredag for ni dager siden for å bli med oss på turen til Tobago/ Trinidad. Vi hadde kun truffet ham en gang før over en kopp kaffe da vi var på Oslotur i vår en gang før avreise, ellers har kontakten gått over mail. Da han kom var det kaos i båten fordi vi har arbeidet med å installere ny motor ombord og den ble startet for første gang ti minutter før Filip dukket opp på brygga. Opplevelsen med en spansk, hissig mekaniker som til stadig kjeftet Morten huden full på spansk kan han eventuelt skrive om selv. For den opplevelsen kan det skrives mye om. Samtidig har vi bunkret mat og drikke, vi har stablet og ryddet og det var vanvittig godt å få litt orden igjen etter å ha levd i en verktøykasse i nærmere en måned! Det blir man stresset og sur av – man finner ingenting og det går ikke an å bevege seg fritt i båten. Det står noe i veien overalt. Det var også bra å forlate en dyr marina med dårlig service, selv om vi hadde vært der såpass lenge at vi begynte å bli litt kompiser med noen av de som jobbet der. Så nå er vi på full fart til Kapp Verde og er ved godt mot; med nytt brukt vindror som fungerer ypperlig og ny motor!! Selv om vi ikke fikk sett så mye på Tenerife på grunn av alt arbeidet med båten, så kan man trygt si at Solid har fått et kjempeløft utstyrsmessig, og at vi har bidratt bra til å holde omsetningen på maritimt utstyr oppe på Santa Cruz! Dessuten har vi altså nytt mannskap ombord.

Filip er fra Bærum og han er enebarn. Da tror dere kanskje at alt er sagt med det, men det er det ikke. Filip sier at han har god karma, at han har merket det helt siden han dro hjemmefra at det kommer til å bli en bra tur. Og så langt så bra. Filip ser ut til å ha funnet seg godt til rette ombord i Solid. Han er en avslappet fyr, og selv om vi ikke kjente hverandre fra før er det ingen problem å sitte tause sammen i cockpiten. Det fungerer bra ombord. Jeg lager mat og mannfolka tar oppvasken. De drar opp fangsten og jeg slakter, vasker cockpiten for blod og blekk og steiker. Man kan med rette kalle det for slakting for det er størrelse på det som høstes av havet. Foreløpig har det blitt en nydelig akkar og en gullmakrell. Filip er veldig sugen på en hai, og håper på å ta med seg haitenner hjem som suvenir. Ellers har vi fire-timers vakter om nettene. Den første vakten allerede fra kl. 20 – 24. Dette skyldes at det blir tidlig mørkt og at vi blir tidlig trette, det føles foroldsvis naturlig å gå og legge seg kl. 20 om kvelden, til og med for Morten. Her er det ikke så mye klokken som styrer bortsett fra når det gjelder vaktskifter og loggføring. Livet går seg til slik som det føles naturlig i rytme med soloppgang, solnedgang, vind og vær. Her ombord er mye ved det gamle, men dog nye former for både gleder, vansker og kvaler.

Nye gleder er å se flyvefisk i hopetall. De danser mellom bølgene. Det er vakkert og frydefult å se på. På havet kan man sitte lenge og bare se og se. På fargen på toppen av bølgen rett før den bryter. Vakkert. Skjønnheten framheves av at dette ikke er hverken til eie eller å gripe. Bare til å ta inn over seg der og da. Fint å oppdage hvor bra jeg trives på sjøen, at jeg ikke kjeder meg, at denne uken har gått så mye fortere enn forventet, at passaten skyver oss sikkert mot målet, at det er tropevarme, at Solid går silkemykt i havet når du ligger og skal sove. Du blir dysset i søvn mens båten svever bortover på bølgene, det kjennes som om skroget såvidt berører havoverflaten og at bølgene vennlig kysser oss videre. Fløyel. Delikat. Slik kan det være. Slik er det ikke alltid.

Etter noen dagers innkjøring har jeg blitt mer sjøsterk, jeg kan nå for eksempel sitte her og skrive reisebrev nede i båten, lage mat, og lese bøker uten å bli kvalm og kaste opp. Har med andre ord vært noe sjøsyk de første dagene. Den nye komfyren er mindre enn den gamle og i går raste pannen med pasta Carbonara ned bak komfyren hvor det er et lagringsrom med massevis av proviant. Alt var fult av bacon, saus og ost. Herregud, stressnivået steg hundre hakk og blodsukkeret var på bunn. Det var rett før jeg begynte å grine, Morten så det og stakk raskt en stor bit med hvit sjokolade inn i munnen min. Dessuten tok han fram fotoapparatet, og motvillig kom det da fram et smil. Så var vel situasjonen reddet. Filip satt stille i cockpiten til banningen min hadde avtatt og prøvde seg forsiktig med at maten var god da vi skulle spise. Det var den forresten ikke. Jeg hadde lest i ei bok at man kan koke pastaen i halvparten med saltvann og resten med ferskvann for å spare vann på havkryss. Jeg hadde vært litt romslig med saltvannet. Colaboksen smakte til gjengjeld fortreffelig. Filip lurte på hvordan det skulle bli å være på tur med to psykologer. Nå vet han det. Vi trenger også trøst og sjokolade.

Andre kvaler er å høste ting fra havet som ikke spises. Jeg har vært på elgjakt før med far. Det var ikke problem i det hele tatt. Å se det døde dyret, at det ble dratt avgårde etter en traktor til slakterboden, at det ble tømt for blod og partert for til slutt å havne på middagsbordet vårt. Skal man spise kjøtt kan man saktens også drepe selv. Problemet oppstod da vi hadde dratt opp den flotte akkaren. Den var stor. Lange tentakler. Fast i kjøttet. Store øyer. Store øyer ja, klare, fargerike. Den lå i cockpiten vår. Død. Kikket på oss likevel. Så kom spørsmålet: ”Hva skal vi gjøre med den?” Hm, ja. Vi slo opp i leksikon og bøker. Alt på den kunne spises utenom hodet. Det var nok mat til en svær familiemiddag, mer enn det. Filip likte ikke blekksprut. Jeg skar av hodet. Blekket fløt i cockpiten, det var spennende et øyeblikk å se hvordan den så ut inni. Å se på det rent vitenskapelig ei lita stund hjelper. Trekke ut det ene beinet man har lest skal være der. Forundre seg over det faste kjøttet, hvor rent det er. Så går tankerekken videre til at det er et fantastisk dyr. For noen svømmeegenskaper det må ha, hvor raskt den må ha svømt for å ha bitt på vår krok, og på at vi ikke engang klarer å spise en fjerdedel av det flotte underet av et dyr. Jeg ser på Morten, og han ser på meg. Vi skjønner at vi begge tenker det samme. Har vi dratt det opp av havet og drept dyret får vi jammen spise det.

Samme dag får jeg migrene. Jeg orker ikke å lage middag. Akkarkappen ligger fint på benken i cockpiten sammen med finnene/ vingene. Hvor lenge kan den ligge mon tro før den blir dårlig, kan den ligge til dagen etter, til hodet mitt har blitt bra? For ingen andre enn meg steiker akkaren. Det ble egg og bacon. Dagen etter er vingene noe uttørket, jeg kaster dem overbord. Hodet er kurert etter tre aspirin og en Relpax på toppen fordi aspirinen ikke virket. Jeg hadde sovet som en stein etter at Relpaxen ble inntatt. Jeg var klar til å steike akkar. Jeg skar av halve akkarkappen og kastet den over bord, da resterende var mer enn nok for Morten og meg. Etter at vi hadde spist kastet vi over halvparten av det jeg hadde steikt, ikke fordi det ikke var godt, men fordi vi var mette. Jeg ble fort mett. Kjøttet var mørt og fint det. Blekksprut er et nydelig dyr. Og på havet, tett på elementene blir man bløthjertet.

Jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg har kastet to store plastposer over bord. Den ene fordi det var blekk i den etter blekkspruten og den andre fordi den luktet av råtne gulrøtter. Filip prøvde å trøste meg med at den siste posen tross alt var grønn. Slike kvaler kan man få på havet. Banalt? Tåpelig? Kanskje. Men ikke for meg. Det er ”back til basic” på havet. Øyeblikket når du står med plastposen i hånden og vurderer skal jeg kaste den eller skal jeg heise saltvann opp med bøtta og vaske posen for så å ta den med på land til resirkulering, er virkelig nok det. Slike kvaler er det rom for i denne hverdagen. Noen vil kanskje si at da har vi det bra, at vi har god tid, sågar at vi har et fritidsproblem. For egen del håper jeg at jeg blir litt klokere av dette.

Gullmakrellen gikk det bedre med, den ble spist samme dag, og det ble mye fiskekjøtt og lite tilbehør. Trengte ikke å kaste så mye heldigvis.

Må nesten også skrive litt mer om tiden før vi reiste fra Santa Cruz på Tenerife. Om livet på marinaen – Marina del Atlantico. 17 euro pr natt å ligge der. Nesten aldri varmt vann i dusjen. Dusjhodet gikk det ikke an å henge opp, måtte holde det i hånden. Toalettpapir? Aldri. En rull ble fast innhold i nettet mitt. God service? Nei. Ingen forespørsel kunne bestemmes før det ble avklart med sjefen, dersom det hastet kunne du være sikker på at han var hjemme og spiste, og at det var usikkert når han kom tilbake. Rabatt for å ha ligget på marinaen i en hel måned? Nei. Da må det forhåndsbetales ellers mister du de 10% i rabatt. Vi mistet dem.God sikkerhet på marinaen? Nei. Ikke hvis du ikke ligger i nærheten av hovedinngangen. Sparksykkelen til Morten ble stjålet den ene natten. Jeg var veldig glad i den sykkelen, og var rasende. De som jobbet på marinaen fikk den gamle motoren vår gratis, medfølgende olje- og dieselfilter. De hadde lyst å skru litt. Håper at de koser seg!

Men to av de unge guttene på marinaen var dog ganske søte. Denne oppdagelsen jeg nå skal berette om gjorde ihvertfall at jeg fikk et noe mer nyansert syn på dem. Morten og jeg var på en kafe rett ved siden av marinaen for å se på fotballkampen mellom Spania og Norge (den andre kampen hvor det gikk riktig dårlig). Det var ikke særlig kult å være norsk der inne, men noe av underholdningsverdi skjedde ihvertfall.

De to guttene fra marinaen kom inn. Den ene hadde skadet seg, med armen i fatle. Vi trodde det var ganske alvorlig, men vi fant ut etterhvert at det ikke var verre enn at han kunne ta armen ut av fatlet ved behov, for eksempel når en båt skulle legges til. Disse to guttene kom inn på kafeen i arbeidsuniform og med bærbar VHF som de holdt vakt på. Vi trodde at de skulle se fotballkamp slik som alle andre der inne. Det skulle de ikke. Det var tre typer automater inne på kafeen. Den ene var en sigarettautomat. De gikk ikke bort til den. De to andre automatene var av typen at du kaster på en euro, så får du noen forsøk på å fiske opp diverse gjenstander som ligger inne i en glassbeholder. De gikk bort til den ene av disse som det var bamser i. De brukte flere euro enn de tjente på den stunden de stod der for å si det slik. De diskuterte ivrig hvilken bamse de skulle prøve seg på. Etterhvert hadde de prøvd så mange ganger uten hell, og brukt så mye penger at de nesten ikke kunne gi seg før de hadde fått tak i en bamse. De gikk atter i baren for å veksle penger. Ei lita jente som var med moren fulgte interessert med. En del av de andre på kafeen begynte også å få øynene opp for guttene ved bamseautomaten og det var en del oppmerksomhet rettet mot dem da de endelig fikk tak i en. Men så skjedde det, bamsen de hadde fått tak i hang seg opp. Den ville ikke ut av maskinen. Guttene prøvde å riste i maskinen for å få den til å løsne med det resultat at lyset i den gikk og automaten ble mørklagt. Snytt gikk de til bardisken og personalet der kunne ikke gjøre annet enn å låse opp automaten og ta ut den lille, grønne kaninen med lange ører som de så fornøyde hadde fått tak i. De studerte den litt og tok den med seg i hånden og ruslet tilbake til jobben på marinaen. Marinagutter er bare små guttebarn de også, da blir dårlig service litt lettere å holde ut. De trenger også trøst og sjokolade – eller en grønn kosekanin med lange ører.

Ellers så var det noe rart på marinaen. Hver gang vi tok kontakt med mannfolka der og de spurte oss hvilken båt vi tilhørte, og vi sa Solid, så følte jeg at de flirte litt og sa: ”å ja, Solid”. Jeg lurte på om det bare var jeg som var paranoid, og spurte Morten om han hadde samme opplevelsen. Det hadde han. Jeg har spekulert på hva dette fliret kan skyldes og har kommet opp med flere hypoteser. Det kan være at de kjenner oss fra Halloween festen som det ble skrevet om i forrige reisebrev. Det kan være at de har sett meg den ene natten jeg sprang rundt på dekk iført bare truse for å redde klesvasken som hang til tørk da det begynte å regne. Det kan være at de ler av at båten heter Solid og at det har vært vanvittig mye mekking på den mens den har vært i marinaen. Eller så oppdaget jeg at det går an å se rett inn vinduet til damedusjen fra brakken som marinakontoret disponerer den siste dagen vi var der. Det kan hende at de flirer av at både Redbull gutta og vi har snoket rundt i søppelet og har plukket ut diverse godbiter derfra som de større og meget pengesterke yachtene har kastet. Eller det kan hende at både Morten og jeg er paranoide.

Vel, vel.Vi har forlatt marinaen og er snart på Kapp Verde. Nå er vi sultne på et nytt sted og på en liten landkjenning før vi setter kursen til Trinidad eller Tobago. Der venter Pernille og en kamerat. Forhåpentlivis er vi der til jul og feirer sammen med dem. Det blir mye besøk i Karibien, og vi gleder oss.

Vil benytte anledningen til å gratulere Tor Erik med vel overstått 30 års dag, det samme med Karl Erik som fylte i oktober selv om det er ei stund siden. Synd at vi ikke kunne være på noen av festene. Ved slike anledninger lengter vi litt hjem. Dessuten gratulerer med vel overstått dag til Gaute (far Morten) og Randi (søster Morten). Vi har også feiret Morten sin bursdag med god frokost, hissig mekaniker, nyankommet Vetus motor og vin på kvelden. Fant oss ei skikkelig kneipe til slutt med slitne menn og triste skjebner. Han ene ga bort peanøttene som han hadde fått til pilsen til oss fordi han ikke hadde tenner. Han kunne ikke tygge. Ellers takk for alle hyggelige hilsener i gjesteboken og Helge for dikt fra Essouira, og takk for alle meldinger på satelitt-telefonen (Ellen; den kom fram).. Lykke til til Thomas (bror Lena) med eksamen. Takk til Pernille for alt bryet med regninger og diverse praktiske ting – du er en ”fixer” av dimensjoner.

God jul til alle sammen, familie, venner og kollegaer på jobb!!! Bjørg, lykke til med flytting.

Forresten Mette på jobb, så åpnet jeg gaven din på en dårlig dag hvor noen av kriteriene for å gjøre dette passet. Å du er en engel – det hjalp stort. Visste du at de ikke har tyrkisk pepper i utlandet??? Barbie ringene er tatt i bruk. Det var midt i blinken, særlig at det var både glitter og det ene og det andre jentetilsnittet på innholdte passet meg bra her i et særdeles mannsdominert miljø. Nå tar jeg en tyrkisk pepper ved behov. Så er også skoene jeg fikk av deg en gang (blå joggesko) med på reisen, om noen timer er de på Kapp Verde.

Nå ser vi land, har snakket med Redbull på telefonen. De venter med tre kalde pils når vi kommer i land. Dessuten er det flere andre norske seilere der og fest var allerede planlagt i kveld, så det blir nok gøy å se alle igjen og en fin kveld å komme inn på.

Lena og Morten.

Hilsen Morten og Lena.