”Befinner meg nå i skrivende stund på 13 grader og 17 minutter nord, og 51 grader og seks minutter vest. Med andre ord i den tropiske delen av Atlanteren, ca 590 nautiske mil øst for Tobago. Jeg seiler dog vestover. I båten vår, ”Solid”. Det er varmt. Tropevarmt. Båten knirker og vugger monotont frem og tilbake. Ingen overraskelser. Kjente lyder. Kjente bevegelser. Har vært ute i Atlanteren i over fire uker nå med et lite avbrekk på tre dager på Sao Vicente tilhørende Kapp Verde øyene. Sao Vicente var et fint sted. Atlanteren er et fint hav. Kanskje ikke så ulikt andre hav. Flyvefisken og himmelen minner meg hvertfall på at jeg er et annet sted. Det er rart. Livet mitt har fått konkret retning. Presist 260 grader vest. Min oppgave er holde båten flytende samt fart til å nå ankomststedet Tobago. Ut fra at det konkrete målet er Tobago anser jeg oppgaven min som høyst meningsfull. Om målet gir mening er dog noe mer usikkert. Jeg sitter hvertfall her. Det er det seiling stort sett dreier seg om, å sitte. Av og til sitter jeg ute å kikker utover havet. Kanskje får jeg øye på en fugl eller en fisk. Kanskje en noe annerledes bølge. Men, for det meste av tiden vet jeg ikke hva jeg ser på, og skulle det komme en annerledes bølge, er det ikke sikkert at jeg hadde fått øye på den. Å sitte ute er ikke alt jeg gjør. Jeg sitter også inne. Slik som nå. Nå sitter jeg skriver. Har også sittet både inne og ute og lest romaner. Av og til akkompagnert av musikk. Jeg er glad i musikk. Musikken fyller noe i meg. Når jeg føler lite eller føler meg tom. Kan musikk skape endring. Slik er jeg akkurat som en annen mekanisk innretning. Når jeg er sulten spiser jeg. Da opphører sulten. Når jeg føler meg tom kan jeg helle på musikk. Eller dieselolje om du vil. Musikken kommer utenfra, stimulerer, og så skjer det sannelig noe der inne også. Livet kan karakteriseres som enkelt og banalt her ute.

De høyttravende tankene er der ikke. Jeg er bare er her. Trolig ligger du og sover nå, eller kanskje du arbeider skift. Mitt skift nærmer seg slutten. Når jeg våkner opp vil ”Solid” trolig være 40 nautiske mil nærmere Tobago. Det noe absurde med dette øyeblikket er at min søster som er invitert til julekalas i ”Solid” nå hviler hodet på en flypute på vei til samme destinasjon. En reise trolig under ti timer. Vulgært. Jeg har nå vært ute i fem måneder. Fire tusen meter dypt, uendelig høyt til en stjernehimmel, og i mellom ett lite fly med en søster ombord som står nær. Da er det rart å sitte nattevakt. For det er det jeg som tidligere nevnt gjør, sitter. Sitter med et enslig lite plagg i nattemørket og sanser. Kanskje får jeg et øye på et fly som skal samme vei. Bare jeg blir trett nok, skal jeg nok få øye på det.

Morilden glimter i kjølvannet. Forfølger du kjølvannet til endes, finner du Sao Vicente i øygruppen Kapp Verde. Der var der vi hevet ankeret etter å ha tilbragt tre netter der. Her hadde vi et godt gjensyn med tre andre norske båter. Naboøyene Sao Antonio ble utforsket fra det bakre planet på en pick up. Øya nådde vi med en gammel bilferje som viste seg å tidligere ha gått i trafikk mellom Skudesnes og Mekjavik. Min barndoms bilferje! Vi var sist inn av de tre norske båtene som lå på Sao Vicente, og var den første som satte kurs ut i Atlanteren i nattemørket. Avskjeden ble markert med tåkelur og lykkeønskninger fra de andre båtene. Kapp Verde øyene forsvant fort i horisonten grunnet en luft med høyt sandinnhold bragt over fra Sahara. Tre dager med motevind og tre dager med vindstille før den etterlengtede milde passaten fylte spinnakeren med luft. Aldri før har spinnakeren vært vakrere.

Senere fikk vi høre at de mørke skyene som jaget oss sørover var sesongens siste tropiske storm. Overfarten over Atlanteren gikk uproblematisk. Alle seil og utstyr forble inntakt. Farten kunne vært noe høyere, men været ville det slik denne gangen.

Atlanterhavskrysset: Tenerife – Kapp Verde Utseilt 891 nm 7 døgn Kapp Verde – Tobago Utseilt 2327 nm 20 døgn

Godt tyve døgn tok oss før ankeret brøt vannskorpen på søk etter fast grunn. I løpet av de siste tretti døgnene hadde vi tilbragt tre døgn på land og syv og tyve i sjøen. Tilsammen tilbakela vi 3218 nm som tilsvarer 5960 kilometer. På den hvite stranden under de høye palmene kunne vi skimte en lommelykt som sendte signaler. Det var min søster og hennes kamerat Elias som allerede hadde ventet en uke på oss. ”Nessie” ble pumpet opp, og jeg rodde som besatt inn i brenningene for å så plutselig stå der på stranden, tørrere enn forventet, der en varm velkomst ventet. Den kalde pilsen ”Carib” var heller ikke å forakte. De nye gjestene ble rodd ut til båten. Natten ble preget av Bob Marley, hilsninger hjemmefra, sladder og oppdateringer på hva som var nytt i vårt eget og andres liv. Da solen stod opp, hoppet vi alle over ripa ut i det varme vannet. Vi var kommet til Karibien. Det Vest-Indiske paradiset.

Julaften var her. Pinnekjøttet ble lagt i vann. En kopp med gløgg. Odd Børretsen i CD spilleren. Julekaker og presanger hjemmefra. Telefon hjem til familie som nylig hadde fortært sitt julemåltid. Julaften 2003. Takk for kaker, presanger, gløgg, og besøk som skapte julaften også for oss. Julefreden senket seg på Solid. Hvor er vi neste jul? Muligens New Zealand eller Falklandsøyene. Vi vet fortsatt ikke hvor vi skal hen, og vi har det bra.

Hilsen Morten og Lena.