TRE MENN PÅ KAPP VERDE

Det er den dagen vi skal lette anker og starte krysset over Atlanterhavet. Vi befinner oss på Sao Vincente, ei av Kapp Verde øyene. Vi er stort sett klar til å komme avgårde, men jeg vil ringe hjem til foreldrene mine først og bruke opp de siste Escudoene. Morten vet om en internettkafè hvor det også er rimelig å ringe internasjonale telefonsamtaler. Han forklarer meg hvor den er og jeg beynner å lete meg fram til stedet.

Det er varmt og overfylt i gatene. Som kvinne får man stadig tilrop dersom man er ute og går alene: ”Hello you sexy lady, I like you very much”. Det er ikke som hjemme. Jeg skiller meg ut på gaten og må i tillegg se nølende ut fordi jeg er på leting etter kaffèen. En tydelig ruset mann har sett meg. Han har skitne og fillete klær. Det ene øyet hans ser skadet ut. Det er rødt og pupillen har ikke fokus, den henger ikke med. Nøyere enn dette rekker jeg ikke å se på ham. Jeg er mer opptatt av å unngå mannen, av bevisst å se en annen vei. Men det er for sent. Han roper ett eller annet til meg og kommer etter. Jeg går videre. Han henger med. Jeg setter opp farten og han gjør det samme. Jeg kjenner at han legger armen sin rundt skulderen min. Han kysser meg på halsen. Kysset stikker, han er ubarbert. Jeg synes det er ubehagelig og ordet ”smittefare” raser gjennom hodet mitt. Vanligvis pleier jeg ikke å være så nøye på slikt, og hjemme hadde jeg vel bare leende skysset mannen vennlig bort. Men jeg er ikke hjemme og føler meg brydd. Jeg rister mannen av meg og traver fort videre bortover gaten med flagrende skjørt. Folk ler rundt meg.

Etter å ha fått hjelp av ei ung kvinne finner jeg internett kafèen. Det er lang kø foran avlukket hvor det står ”international phonecalls”. Køen er ikke systematisk ordnet. Folk står rundt forbi og venter eller har funnet plass i en brun skinnsofa. Det er vanskelig å holde styr på når det er min egen tur, og jeg vet ikke hvem som står foran meg i køen. Jenta som arbeider der prøver å holde orden. Hun er ung. Liten og spe i bygningen. Kan tydelig pynte seg som kvinner flest på Kapp Verde øyene. Hun har på seg en turkis utringet og stram topp, ringer i ørene. Hun tygger tyggegummi. Er fnisende og hviskende, snakker lavt. Samtidig har hun noe forretningsmessig over seg som gjør at hun vekker tiltro. Hun kan jobben sin. Regner ut beløp som skal betales på kalkulatoren, må stadig rundt og hjelpe noen som sitter ved en datamaskin eller ta imot et telefonnummer til utlandet som hun slår inn ved skranken. Hadde det ikke vært for at hun så tydelig kunne jobben sin, hadde neppe de andre egenskapene hennes framstått som sjarmerende. Fnisingen, de blyge blikkene og tyggegummien hadde nok heller fått folk til å karakterisere henne som inkompetent og til og med som dum. Men hun kan det hun holder på med og kundene har tillitt til henne. Hun er yndig der hun hviskende og vennlig beveger seg stille rundt i rommet og aktivt bruker blikket til å kommunisere med. Jeg er sikker på at hun vil passe på at jeg får ringe når det er min tur. Hun har sett at jeg ikke kan språket og at jeg trenger hjelp til å hevde min rett i køen.

Borte i den andre enden av rommet står det en mann som skiller seg tydelig ut fra resten av menneskene der inne. Han kan minne om en latin-amerikaner. Han er ikke svart og ikke hvit. Han har på seg off-hvit bukse med press og en stram t-skjorte i et finere stoff i samme farge. Han er trekantet. Overkroppen er overproporsjonert. Det ser ut som om han har løftet en del jern, men han er ikke stram og spenstig. Han er kraftig med både mye muskler og fett. Bukselinningen sitter langt oppe på magen. Han har et sort skinnbelte på som befinner seg like langt oppe. Spennen på beltet er delvis gullfarget. Rundt håndleddet har han ei kraftig klokke. Sikkert dyr og av fint merke, men jeg har ikke greie på slikt. På føttene har han skinnsandaler. De ser ut til å være av ypperlig kvalitet. Håret hans er sort og bidrar sterkt til å gi ham et sleskt og glatt utseende. Det er kjemmet rett bakover og ser vått ut. Det krøller seg i nakken. Ansiktshuden hans er blank og babyaktig. Nesen er liten, avflatet på toppen med små vinger som sikkert vibrerer dersom han blir sint eller oppskaket. Jeg kan ikke huske om han hadde et kjede rundt halsen i tillegg, men jeg er selvfølgelig tilbøyelig til å tro at han må ha hatt et riktig fett gullkjede på seg. Jeg klarer ikke å la være å kikke på ham. Kapp Verde øyene har forholdsvis mye fattigdom. Han ser så påfallende rik ut.Mannen vekker et eller annet i meg. Det ligner på forakt, samtidig er jeg dypt forundret. Jeg nærmest stirrer på ham.

Jenta som jobber på kafèen sier at det er min tur. Da trer denne mannen fram og sier at det er hans tur. Jeg forstår ikke språket, men på gestikuleringen skjønner jeg at han sier til jenta at han har stått der borte og ventet hele tiden. Det er som om han kun forholder seg til seg selv og til jenta som jobber der. Ikke til de andre menneskene i rommet. Vi andre som venter har vekslet noen blikk og på et eller annet vis blitt til ”oss som venter”, men han er ikke blant ”oss”. Han skriver opp telefonnummeret jenta skal slå inn for ham, men ingen tar telefonen i andre enden. Han kikker på klokken. Gir jenta et nytt telefonnummer. Hun slår det inn. Nå får han svar i andre enden. Han prater ikke lenge, men stemmen er høy og høres godt ut av avlukket. Det høres ut som om han bare skal gi en kort beskjed. Jenta tor han er ferdig når han legger på røret, men han skal ta en telefonsamtale til. Det høres ut som om han gir den samme beskjeden om igjen. Så er han ferdig og gjør seg klar til å betale.

Mannen stikker hånden ned i lommen på den off-hvite buksen sin. Han trekker opp ei stor bunke med sedler som han oppbevarer i ei lita klype som holder bunken sammen. ”Vulgært”, tenker jeg og stirrer på bunken med pengesedler. Riktignok er ikke Escudoene så mye verdt, men bunken med pengesedler er fortsatt feit. Jeg får lyst til å le høyt av ham. En sterk trang til å ydmyke denne mannen kommer over meg. Jeg har lyst til å skrattle og peke på ham foran alle de andre menneskene. Lyst til å si noe stygt. Være frekk og fornærmende. Spotte ham. Noe har utløst et skred i meg uten at jeg helt skjønner hva det er. Der og da føler jeg meg i min fulle rett til å latterliggjøre dette mennesket som jeg ikke vet noen ting om bortsett fra at han muligens er rik, eller ihvertfall har et sterkt ønske om å framstå som rik. Jeg som selv er vestlig og rik får en slik kraftig trang til ikke bare å protestere, men til å trø på og ydmyke dette mennesket. Det er besnærende. Hemningene mine bremser meg. Jeg nøyer meg med å flire for meg selv samtidig som jeg kikker åpenlyst på hendene hans med seddelbunken i. Jeg kikker meg litt rundt i rommet for å sjekke om andre har sett hva jeg driver på med, men jeg har ikke drevet det så langt at det blir vekslet innforståtte eller avvisende blikk med andre enda. Så stopper nødvendigvis scenen der for mannen forlater stedet. Det er min tur til å ringe.

Jeg går inn i det samme avlukket som mannen nettopp har vært i og jenta slår nummeret hjem til foreldrene mine. Mor tar telefonen. Jeg forteller at alt er vel og at vi nå starter på havkrysset over Atlanteren. Jeg holder nøye øye med klokken for ikke å ringe for mer enn det jeg har penger til. Sedlene og myntene har blitt klamme og varme i hendene mine når jeg overrekker dem til jenta som jobber der. Jeg har utrettet ærendet mitt og går.

Ute på gaten står det en ung mann. En fra den svarte delen av befolkningen. Han kikker på meg og blikkene våre møtes. Han ser på meg på en sånn måte at jeg lurer på om jeg kjenner ham, og jeg leter febrilsk i hukommelsen etter om det er en jeg burde kjenne igjen. Letingen gir ikke treff, så jeg går videre. Da roper den unge mannen etter meg og jeg snur meg og venter fordi han tydelig vil meg noe. Han sier: ”I just wanted to tell you that I think you are very beautiful, I saw you at once you came into the room”. Så husker jeg at den unge mannen hadde sittet i skinnsofaen og ventet på tur til å ringe. Han hadde passet meg opp på utsiden, ventet på meg der da han så at jeg var i ferd med å gå. Han er forlegen der han står. Tydeligvis har han tatt mot til seg. Han vet ikke helt hva han skal si videre, så han sier det samme om igjen: ”You are very beautiful. I saw you at once. I just wanted to tell you”. Men det er tydelig at han vil noe mer. Jeg vet ikke heller helt hva jeg skal si. Det ender med at jeg takker for komplimenten og sier at jeg skal reise fra stedet samme kveld. Selv om det uansett ikke hadde vært aktuelt med et møte sier jeg det på denne måten, som om det kunne ha vært aktuelt. Han ser skuffet ut. Han hadde tatt mot til seg. Jeg er hvit, vestlig, rik og skal videre. Jeg kjenner ingen trang til å le. De fleste damene på Kapp Verde er langt penere enn meg.