Hjem | Båten | Planlegging | Mannskap | Reiserute | Reisebrev | Skiblerier | Gjestebok | Linker | Sponsorer |
Karneval, båtpuss, dramatikk og paradis Trinidad er Tobagos moderøy. Robinson Crusos liv på Tobago står i sterk kontrast til tempoet på Trinidad, og vi var vel neppe rede for temposkiftet. Båten ble tatt på land i Charguramas som består av massiv seilbåtindustri. Det du ikke få gjort på båten i Chaguramas får du neppe gjort annet sted. Her samles båter fra hele verden for å gjøre utbedringer, og eventuelt legge båten for salg eller i opplag. Arbeidskraften er billig og man vet en langturseilers behov i forhold til mat, kommunikasjon, og sosialt liv. Chaguramas er en felle. Man må vite sin visitttid, hvis ikke sitter man i klisteret. Her finner man båter som har stått på land i årevis under den brennede solen som sliter ned båter. Stedet skjuler mange tragedier om oppbrudd, sorger, og samvittighetsblemmer. I barene på området finner man alkoholiserte seilere som alle har sin historie å fortelle. Briten som arbeider på ”slippen” klamret seg til arbeidet sitt og ølet og fortalte om gamle meritter om seiling og egen fortreffelighet. Dialog virket forstyrrende på hans monologer. Når han har slitt ut nok en seiler, kommer det alltid en ny. Øldunsten og blanke øyner da han løftet Solid på land klokken syv om morgen gjorde oss noe på vakt. Vi hadde lite frykte. Han er av typen som trolig kjører bil i gangfart i fylla i frykt for å kolliderer, en nøysommlighet som også kom til uttrykk da han arbeidet med Solid. ”Slippen” og tidligerer meritter var det han hadde. I Trinidad kjører forøvrig alle i fylla.Oppholdet på Charguramas ble også for oss lenger enn planlagt. Det vi trodde skulle være en kjapp vårpuss utviklet seg at båten stod 11 dager på land i to omganger. Arbeid på båten: Pusset ned gammelt bunnstoff og smørt på nytt - Installert nytt ekkolodd og logg - Ny skroggjennomføring og installasjon av saltvannspumpe og krane til pantriet. - Utbedret babyforstaget som var i ferd med å bli dratt gjennom dekk - Støypt ny glassfiber rundt masten på dekk grunnet sprekkdannelser - Støypt skottene til skroget grunnet sprekkdannelse i overgangen - Støypt innredningsmodulen til skottene for å reduserer knirking i tung sjø - Første service på ny motor - Demontert tett dass - Sparklet og malt rundt mastestøttefoten etter en tidligere utbedring - Fikk slipt ned den gamle propellen for å tilpasse den ny motor og girkasse - Fikk sydd nytt UV filter til rullefokken - Kjøpte en ny brukt stormjibb og fikk sydd på UV filter og feste til rullesystemet - Demontert ror og fikk lagt nye foringer - Støypt fast løs akslingholder - Sparklet gamle ujevnheter i kjølen - Kjøpt ny brukt gummijolle - Nytt tauverk til rullesystemet - Kjøpt nytt brukt storseiltrekk Da vi endelig kom oss gjennom listen var det tid for karneval og hvilket karneval. Vi lot oss rive med, og var på alle måter deltakende i denne folkefesten som er den største begivenheten i året her i Trinidad. Musikk og kostymer, alkohol og dans er fire viktige indigrienser. Klokken fire på natten var vi med på startskuddet som innebærer å vandre gjennom folketoget gjennom Port of Spain der man kaster søle og maling på hverandre. På finalen den siste dagen, var vi tilskuer til den store paraden av kostymer og musikk. Scener som likner karnevalet i Rio bare med et mer folkelig preg. To dager senere kastet vi loss sammen sammen med Saft Suse og en amerikansk båt med navnet Second Lady med retning den Venezuelske øya Los Testigos. Vi hadde blitt enig om å seile sammen grunnet piratfrykt. En italiensk seiler ble skutt en uke i forkant av pirater i samme farvann. Avskjeden ble tatt med mange av vår norske venner. RedBull som nå skal hjem. Takk for flott selskap, og vi føler oss sikre på at vi treffes igjen i moderlandet om ikke før, Steinar. Vil også takke vår nye venner i Naupilius og Geir i Visaya. God tur videre hjem via Grønland. Vegard og Lisbet i Pomona, dere treffer vi muligens igjen i Stillehavet. Som Vegard sier det, vi treffes neste gang. Takker også for nytt bekjentskap i Con Amor, kongen og dronningen av St. James. Trinidad var for oss et slags veiskille. Her møtte vi stort alle de norske båtene som vi har hatt fine opplevelser sammen med siden Spania. Disse er nå på vei hjem via en nordlig rute gjennom Karibien, mens vi seiler vest mot Panama. Det er et par norske båter som vi vet om som skal samme vei som oss, uten av vi kjenner så godt til dem. Fine møter og avskjeder er som alle sier en del av det å være på tur. Nå ser vi fremover. Seilturen til Los Testigos skulle by på mer dramatikk enn ønsket. Amerikaneren insisterte å seile uten lanterneføring og minimal kontalt på VHF’en. Vi gikk ut som siste båt med Second Lady og Saft Suse foran oss. Det blåste godt og vi gjorde over 7.5 knop med noe medstrøm da den amerikanske båten som hadde enda større båtfart gikk opp mot vinden for å reduserer seilføring. Denne operasjoen ble utført noe klønente så jeg bad Lena å holde et ekstra godt øye med båten da jeg gikk ned i byssa. Mørket hadde lagt seg og alt vi skimtet var skyggen av Second Lady som krysset kursen vår. Da var da Lena ropte på meg. ”Kom opp, kom opp!, den båten er farlig nærme”. Uroen i Lenas stemme fikk meg raskt opp i cockpiten og der ser jeg 15 tonn båt i over seks knop kommer rett i mot oss fra barbord side. Vindroret ble frakoblet, og adrenalinet begynt å gjøre sitt inntog. Jeg turde ikke røre rorpinnen før jeg fikk indikasjon på hvilke intensjon amerikaneren hadde. I det båten er i ferd med å passere oss skjer det. Han mister kontroll på båten og slår ufrivillig noe som resulterer at vi virkelig er ferd med å bli nedrent. Båten fosser i mot oss med en bom som står og slår, idet jeg får kastet Solid mot barbord. Second Lady løfter seg opp en bølge og vi venter på å få den i fanget i det den passere oss med en distanse på under en båtlengde. Adrenalinet gjør oss oppkavet. Jeg reagerer meg taushet og fjernhet, mens lena blir hyperverbal. Lena følte seg sikker på at det skulle smelle og hadde allerede funnet seg en stilling i cocpiten for å ta i mot kollisjonen. Hun opplever alt i saktekino og ser enden på vår langtur. Forsikring har vi ikke. Etter at den verste skjelven har gitt seg tar vi kontakt på VHF’en og gir beskjed om at vi føler oss mer utrygg med ha to båter rundt oss uten lanterne enn opphauset piratfrykt. Amerikaneren beklager det inntruffne og gir oss rom, men lite lys. Til historien hører også til at skipperen ombord kom i ens ærend ut til oss for anker på Los Testigos for å beklage det inntruffne på vegne av ham selv og konen. Han hadde ikke samme behovet som oss for å gå igjennom hva som skjedde, og avbrøt med ”sorry” når vi åpnet historien på ny. Mer så vi aldri til amerikaneren vi seilte sammen med. Seilasen til Los Testigos gikk unna. Nitti nautiske mil ble utseilt gjennom natten. I utgangspunktet hadde vi ikke visum for Venezuela, men ryktene fortalte at det var mulig å få innviglet tre dager med ”ulovlig” opphold av kystvakten. Ryktene viste seg å stemme, og vi ble godt motatt på øyriket som hadde femti fastboende fiskere. De forsynte oss daglig med hummer og tunfisk. Om ettermiddagene ble åtte hummere levert på båten på del mellom Saft Suse og oss. Havet har her ute den grønnfargen som man ser på forlokkende bilder på reisebyrå verden over. På stranden fant vi to palmer som hengekøya ble hengt i mellom, og vi levde en uke i hummerparadiset som lever opp til den naive forestilling om hva en jordomseiling innebærer. Vi ble i en anledning invitert til fest hos Johnson som visstnok var kongen på øya. Her fikk vi beskjed av den ene av Johnsons mange sønner at vi kunne bli på øya ”ulovlig” så lenge vi ville, da han ville ordne opp med kystvakta. Den sosiale omgangen vi hadde på øya gjorde oss igjen oppmerksom på at vi må lære oss spansk. Oppholdet på Los Testigos gjorde oss godt. Vi trengte en fredelig uke etter karnevalet og båtfiksingstyret i Trinidad. En uke var dog nok da det kribler i magene våre i forhold til å komme oss ut i Stillehavet. Vi valgte å seilte direkte til Bonaire som utgjør B’en i de såkalte ABC øyene, tilhørende de nederlandske antillene. Dette er en fredelig øy på 11000 fastboende, der øya og hele kystområdet rundt utgjør en nasjonalpark. Øya er kjent for sitt rike undervannsliv, og har visstnok blitt kåret som det tredje beste dykkerstedet i verden, nummer en i karbien. Seilturen til Bonaire tok oss to og halvt døgn, og var av det bedre slaget. Lena og meg vekslet blikk og slår fast overnfor hverandre at vi liker å seile, og at vi slapper av på en annen måte i den lille båten på havet. Vi høre fra mange seiler som sier at de lot seg fascinere av seiling den første tiden, men etterhvert foretrakk tiden i land. Nå i forkant av Stillehavseilasen kan vi slå fast at dette enda ikke er gjeldene for oss. Vi gleder oss til å tilbringe flere uker sammhengene på havet, og planlegger allerede hva vi bruke tiden til. Noe absurd, da tid er vel noe av det vi har nok av der ute. Vi blir værende et par dager til her på Bonaire hvor vannet er så klart at vi ikke kan fatte at båten flyter, og så seiler vi direkte til Cartagena. Den gamle historiske gullbyen i Colombia. Fra Cartagena seiler vi til den visstnok veldig vakre øygruppen San Blas tilhørende Panama. Nyt våren hjemme! Hilsen Lena og Morten |