|
Sitter nå i Solid som ligger på moring i Balboa yacht club. Det vil si at vi er ferdige med transitten gjennom Panamakanalen, og at Stillehavet ligger foran oss. Morten og jeg har nettopp hatt en diskusjon om hvem som skal skrive reisebrev til hvilken tid. Vi har et luksusproblem ombord, og det er at begge har lyst å skrive. Så etter litt furting har jeg fått lov til å skrive om Panamakanalen og de siste opplevelsene våre. Det foregår omtrent slik når to psykologer er på tur:
Jeg har tatt opp Pc`en for å skrive og spør Morten om Panama City staves rett ut.
Vi forlot Colon, den slitne men livlige byen på Atlanterhavssiden av kanalen, grytidlig på onsdag morgen. Kvelden før hadde en dramatisk avslutning da omkring 20 familier mistet boligen sin i en stor brann. Mens vi satt på internettkafe merket vi at stemningen begynte å bli spent. Dama som jobbet der låste utgangsdøren og holdt konstant utkikk. Strømmen gikk underveis i mailskrivingen og økten på nettet måtte avsluttes. Ute på gaten så vi røyken nede i samme gate. En mann fortalte oss om brannen og sa at det ikke var trygt å være i området, han fant en taxi til oss. Stemningen var nervøs. Taxisjåføren var oppskaket. Fortalte oss at myndighetene ikke gjør noenting for å hjelpe, og at de hjemløse familiene nå virkelig er i en vanskelig situasjon. Det er valg i Panama første mai. Over alt er det politiske bannere, folket er klar for en endring. Taxisjåføren forbannet den kvinnelige presidenten. Sa at det var første gang de hadde en kvinnelig president og at alt hadde gått til helvete, at han håpet at de aldri fikk en kvinnelig president mer. I kveld fikk vi høre at den kvinnelige presidenten ikke hadde noen kvalifikasjoner og ryktene vil ha det til at hun var elskerinnen til en tidligere president. Harmen er ikke vanskelig å forstå og kontrastene mellom Colon og Panama City er slående. Panama City framstår som en forholdsvis moderne by, mens Colon bokstavlig talt faller sammen og går opp i røyk. Et stadig spørsmål fra turister og fra befolkningen er: ”Hvor forsvinner inntektene fra kanalen?” Så godt valg Panama! Transitten gjennom Panamakanalen er for de fleste forbundet med litt spenning. Slik var det også for oss selv om vi allerede hadde vært gjennom som lineholdere på den tyske båten Macoma. Macoma var heldige fordi de ble bundet fast til en stor katameran, og det var ikke behov for å bruke noen av de store innleide tauene. Piloten som var ombord der var det derimot verre med. Han var sur og detaljstyrende. Det første han sa når han kom ombord var ”full power, keep her steady”. Slik holdt han på hele turen og kommanderte kapteinen som hadde seilt båten helt fra Tyskland sammen med samboeren sin: ”full power, minimum power, more power, to degrees to port, three degrees to starbord, keep her steady”. På samme måte var det også når han skulle spise: ”more water, stop, a little more, stop”. Aldri en takk eller et smil. Elke, samboeren til den tyske kapteinen fikk dessuten ikke lov til å sitte ved roret i sin egen båt. Vi var spente på hvilken pilot vi skulle få. Vi hadde også fått klar beskjed på forhånd om at vi måtte servere piloten mat og ha rent do, ellers kunne vi risikere at han forlot båten. Så jeg vasket do og vi handlet mat. Vi var beredt til å holde hodene våre lavt i terrenget. Heller bite irritasjonen i oss enn klekkelige ekstrautgifter. Maktutøvelse. Vi fikk en grei pilot som skjønte at han ikke var kaptein, men nettopp en pilot eller los. Han gjorde jobben sin, og tok seg til og med en lur ombord etter lunsjen mens vi lå for anker noen timer på den kunstige innsjøen. Dessuten skaffet han oss is levert ut til båten så det ble kald cola og pils. Vi fikk derimot litt mer jobb i slusene. Da vi ble sluset oppover lå vi alene bak et større skip. Det medførte at vi fikk bruk for alle fire trossene som vi hadde leid. Vi var i alt syv personer ombord. Morten ved roret, Elke og jeg framme i baugen med liner, den tyske kapteinen og en svensk ung mann (Ola) akter med liner, Ludo som fotograf og kameramann og piloten. Vi var glade for at vi hadde båtvante folk ved alle linene fordi vi nettopp hadde hørt en skrekkhistorie som hadde skjedd to dager i forkant. Da var det en kaptein som hadde tatt med seg en gjeng med backpackere som lineholdere. De var uerfarne og klønete. I den andre slusen hadde piloten sagt at ”dette gidder ikke jeg, du får få tak i kompetente lineholdere”, og forlatt skuta. Det medførte at kapteinen totalt fikk 1000 US i bot fordi han ble forsinket gjennom kanalen og måtte ankre på innsjøen, han måtte betale ekstrautgiftene forbundet med å få ny los til båten og leie inn profesjonelle lineholdere. Litt av et kalas!! Ludo fikk hetta da han hørte dette, men vi hadde nok folk og han trengte kun å ta i et tak i baugen av og til. Det var tungt å holde linene. 
Da vi ble sluset nedover fikk vi en ”tug”. Det vil si en av de kraftige små pluggene av noen båter som bistår større skip gjennom kanalen. Dessuten en trimaran utenpå oss igjen. Vi lå foran et gigantisk frakteskip som fylte hele kanalens bredde. Det skapte mye strøm spesielt i den siste slusa i henhold til Arkimedis sin lov. Men vi vinket til webkameraet, hadde knyttet linene godt og vips så var Solid nede og kunne passere gjennom perleporten med Stillehavet under kjølen. Mine negler var nedspiste selv om det ikke var noen egentlig grunn til å være nervøs. 
På turen gjennom kanalen fikk vi sett to apekatter og en alligator. Det er vanlig å se disse artene på eller langs innsjøen, men alligatorene skal være enklest å se om natten. Da lyser øynene i mørket. Vi traff også en norsk båt full av nitroglycerin. Den het Stolt Effort. Vi fikk ikke sluse sammen med den på grunn av den farlige lasten. Fra parallellslusen fikk de øye på oss og viftet med det norske flagget fra broa. Vi viftet igjen og syntes det var stas. Panamakanalen sies å være en av verdens største ingeniørverk. Den ble først forsøkt bygget av franskmenn på 1800-tallet, men de ga opp etter å ha mistet 22 000 arbeidere i malaria og gul feber. Investorene gikk konkurs og solgte rettighetene til å fullføre prosjektet til USA. Colombia nektet USA i dette, men med hjelp fra USA ble Panama selvstendig i 1903. Kanalen var ferdig i 1914. Colombia nektet å godta Panama som et selvstendig land inntil 1921 da USA betalte 25 millioner US dollar i kompensasjon. Det var USA som administrerte kanalen og de hadde i tillegg kontroll over en sone som strakte seg 5 nautiske mil inn i Panama fra vannstanden i kanalen: ”the Panama Canal Zone”. Panama selv fikk ikke kontroll over kanalen før i slutten av 1999 etter en avtale som ble gjort med USA i 1978. Og når vi først er inne på politikk, kan vi nevne at vi ble påspandert ei pils på baren her i kveld av nevøen til eks diktator Nourega som sitter i fengsel i Texas. Her er noen tekniske data om ingeniørverket Panamakanalen: Tilsammen er den 80 km lang med seks doble sluser, tre opp og tre ned. Innsjøen som er kunstig og som er mellom de slusene som går opp og ned, ligger 85 fot over normal vannstand. Hver sluse er ca 40 meter bred og 305 meter lang. Det tillates dyptgående på ca 11,5 meter. Hver sluse inneholder ca 150 000 kubikkmeter med vann. Selv om disse faktaene kan virke imponerende, har jeg inntrykk av at Panamakanalen for de fleste seilere dreier seg om transport. Noe en ønsker å få overstått og som medfører mye papirarbeid og forberedelser. Vi synes det er godt å være gjennom selv om det på sitt vis var artig å oppleve transitten. Caledoniakanalen i Skottland var koseligere. Kapteinen har bedt meg skrive noen ord om seilturen vår til Ecuador og opplevelsene våre der, noe jeg setter pris på. Dere vet vel allerede nå hvem som er kapteinen ombord. Vi ble liggende tre dager i Balboa Yacht Club, utenfor Panama City. I løpet av disse tre dagene bestemt vi oss for å seile til Ecuador (fastlandet). Bakgrunnen for denne avgjørelsen var at vi ønsket å se mer av Sør Amerika før vi peiser videre ut i Stillehavet. Cartagena og Panama gjorde oss nyskjerrige på dette kontinentet, og avgjørelsen var slik ikke vanskelig å ta. Det som dog bekymret oss noe var seilingsforholdene. Ecuador ligger rimelig rett Syd for Panama, og for å komme dit må man igjennom Stillebeltet (Doldrums). Når man er ute av Stillebeltet venter sydlig motvind samt den kraftige Humboldt strømmen som går nordover langs hele vestsiden av det Sør-Amerikanske kontinentet. Det gikk fort unna de første dagene. Den nordlige vinden stelte godt med oss. Den høye skipstrafikken assosiert med Panama kanalen, avtok gradvis. Vi var på havet igjen. Oss to. På dette tidspunktet visste vi lite hvor lenge denne etappen skulle vare. Vi gjorde tross alt god fart rett på kurs. Humøret var bra. Vi leste bøker, studerte den sydlige stjernehimmelen, og konstaterte av sydkorset var i bauen. Karlsvogna har derimot kveltret siden vi forlot Norge. Et trist syn. Selv om vi vært på havet i snart ett år, er vi ikke mer rutinerte at når vi har god vind, tror vi at vi for beholde den evig. Det samme når vinden er dårlig eller fraværende. På tre grader nord forsvant vinden, vi var i stillebeltet. Dette burde ikke overraske oss da dette fenomet er mer stabilt enn regnværet i Bergen. Til tider kom det noen lette pust som vi utnyttet, og klarte slik å komme ut av stillebeltet etter to døgn. Stillebeltet er et belte med lite eller ingen vind rundt ekvator. Dette skyldes at nordvestpassaten og sydvestpassaten møtes her og nuller hverandre ut og danner en stigende luftstrøm. Området er også kjent for kraftige kortvarende tordenbyger med sterk vind. Etter at vi kom oss ut av Doldrums ventet motvinden. Livet på skrått blir aldri det samme som livet på slør. Man tilpasses, men man glemmer aldri den varme gode passaten som driver båten nedover på slør og lens. En viss spenning knyttet seg til kryssningen av ekvator. Solid og hennes mannskap har ikke krysset linjen før og jeg var for min del noe nervøs i forhold til om Neptun hadde noe i gjære. Jeg har jo skrekkslagen iaktatt bilder og film fra andre båter som har hatt dramatiske møter med Neptun. Helt sikker var jeg heller ikke på om det var et av mannskapet som hadde kledt seg ut, eller om det virkelig var Neptun som åpenbarte seg. Jeg stirret intens på GPS’en da nord ble til sør. Det knyttet seg i magen, ”hva skjer nå?”. ”Ingenting?”. ”Var det hele en bløff?”. Jeg klatrer ut i cocpiten og speider ut over havet som ikke avgir krusninger. Stille hav. Varmt. Fuktig. Og der! Der! Der er Neptun. Eller er det Neptun? Det er Neptun. Han svinger seg over rekkestøttet, hilser ikke på meg i det han passere meg på vei inn i båten. Han finner frem noen edle dråper fra Trinindad, åpner flaska, og ofrer dens innhold ut i havet. Selv om jeg var skrekkslagen, fikk adrenalinet meg til å handle. Kamera ble funnet, og stolt kan jeg nå i ettertid vise frem et bilde av selveste Neptun. En videosnutt fikk jeg også. Det var leit at ikke Lena var tilstede under opptrinnet. For like fort som han dukket opp, forsvant han. Bildet har Lena sett, og hun er både glad og lei seg på samme tid over at hun ikke fikk være vitne til dramatikken ombord på Solid denne dagen. Lena fikk dog være med på vår private feiring. På omgang hoppet vi havet og badet rundt Solid på denne magiske breddegraden. 
Møte med Humboldt strømmen var hjertelig. Selv om strømmen sendte oss tilbake mot Panama, er strømmen kjent for et rikt fiske og dyreliv til stor underholdning for oss. Uten denne strømmen ingen Molde Stadion, eller båtrace i Arendal. Røkke har også vært på fisketur her. For første gang på turen fikk vi se en stor skilpadde som lite grasiøst svømte forbi Solid. Vi hadde også hvalbesøk av hvaler som gjorde Solid liten, eller enda mindre. Delfiner av den store sorten var også på besøk avbrutt av besøk av delfiner av den lille spretne typen som til tider fløy flere meter over overflaten. Det var gøy. Vi kikket på hverandre, og var enige om at dette var bra sted å være. Men Humboldt strømmen ble til Humbug strømmen. Dyrene forlot oss, vinden avtok, og vi beveget oss i feil retning. To knop motstrøm og lite vind på kryss, betyr returbillett hjem. Avdriften ble for stor. Vi brente av 80 liter diesel, og seilte vestover for å jakte på områder med mindre strøm og mer sydvestlige vinder. Tatikken lyktes, og etter ti døgn på kryss og tvers var vi fornøyde med å sette føttene i land i Puerto Lucia, Salinas. 
Vi pakket sekkene våre for nå skulle vi til fjells. Andesfjellene. Lengselen etter kald og frisk luft som river i nasen var formidabelt. Vi forlot en svett båt og med buss bar det til Riobamba via Guayaquil. Her 3000 meter over havet kunne lungene våre fråtse i en luft som vi seilet i fra da vi fortlot Norge. Et snev av hjemlengsel streifet også bevisstheten da vi så snedekte fjelltopper. Tidlig på morgenkvisten tok vi den berømte togturen over Djevelens Nese, til Alausi og videre mot Sibambe. Her var det fint. Vi hadde også den barnlige gleden over å få sitte på taket på toget med panoramautsikt over storslott natur. 
Samme kveld satt vi oss på en buss til Quito hvor vi ankom sent. Fant et billig lugubert ungdomsherberge, hvilket vi forlot dagen etter da vi hadde problemer med å sove et sted der det ble solgt dop fra naborommet og hvor kundene banket på hele natten. Quito overrasket oss over å være en særdeles flott by. Mye av den gamle arkitekuren fra kolonitiden er bevart. En storby med vakrer beliggenhet der oppi fjellene er vanskelig å finne. Quito ligger på imponerende 2700 meter over havet. Vi hadde det fint i Quito. Tilbragte late dager på et lite koselig hotell. 
Men, en kveld hjem fra byen var det brudd på idyllen. 150 meter fra hotellet vårt ble vi omringet av seks mørke menn. Hvor det er fattigdom finner man kriminalitet og Quito er intet unntak. Jeg fikk noen lusinger imens jeg kastet de få myntene jeg hadde utover fortauskanten. Lena gav fra seg den hjemmesydde vesken sin med 35 dollars, et flott armbåndsur, og passene. Det er dessverre påbudt å ha passene på seg i Ecuador. Ett par minutter og det hele var over. Lena var formidabel forbannet og skrek om at vi ville ha passene tilbake. Jeg som hadde fått noen lusinger hadde ikke høye tanker tanker om moralen på disse unge mennene, og ble slik svært overrasker over at passene ble slengt etter oss. Eller kanskje handlet det ikke om moral men overlevelse. Erfaringsvis vet jeg at man ikke kødder med en sint Lena. Ranerene var heldig da Lena fikk passene. Vel, vi var ikke så høye i hatten noen av oss da alvoret sèg innover oss. Vi tok en taxi de siste 150 metrene tilbake til hotellet. Vakten sov, og vi måtte derfor klatre over muren og ta oss inn i resepsjonen for å få tak i romnøkkelen. Sikkerhet på topp! Vi kjøpte cola og chips og slikket våre sår på hotellet. Deretter satt vi oss på bussen tilbake til Salinas. Alt i alt så var vi enige på bussen at vi hadde kommet godt ut av ranet, og mens vi diskuterte dette forsvant videokamera lydløst ut av bagen vår og ned i bagen til en søt indianerkvinne med et barn på fanget. Ugh. Tro det kunne vært Månestråle (retter spørsmålet spesielt til Geir som er spesialist på området). Det er hyggelig å bli kjent med andre spennende kulurer. Vi har mye å lære. Da vi ankom Guayaquil hvor vi ventet fra 24.00 til 04.00 på neste buss, var ikke humøret på topp. Det var samme by som vi noen dager tidligere hadde trålt ti butikker etter en rensekassett til kameraet. Humøret ble heller ikke bedre da vi i Salinas innså at vi ikke fikk kjøpt nytt kamera med den europeiske PAL standarden i Ecuador. Men, indianeren vet vel råd. Rensekasseten tok hun også samt en fantastisk film av Kong Neptun og Panamatransitten til Solid. Topp underholdning oppi fjellene. Ugh. Moralen er vel at piratene stort sett holder til på land. Nå vil vi på havet. Galapagos venter. 
Hilsen Lena og Morten, Ecuador. |