Avreise fra Ecuador sitt fastland til Galapagos øyene

Vi har ankommet Galapagos. Jeg puster inn pasatvinden idet den stryker over øyriket og kjenner at den får blodet mitt til å bruse i årene. Ny giv, ny inspirasjon. Det bobler i oss begge og vi vil ikke kaste bort tiden mens vi er her. Det er ikke lenge siden forrige gang vi skrev reisebrev dersom man ser på kalenderen. Men stemningen ombord i Solid sier at det har gått lang tid siden sist. Det skyldes at vi hadde en fin avslutning på oppholdet vårt i Salinas/Libertad, at vi på vei til Galapagos tok en avgjørelse vedrørende rutevalg for Stillehavet, at vi hadde en fin tur hit, og at Galapagos øyene har gitt et imponerende førsteinntrykk etter første landkjenning på San Cristobal (Wreck bay). Det er ikke vanskelig å se hvorfor Charles Darwin fikk noe å tenke på etter besøket sitt her i 1835 med skipet HMS Beagle.

På slutten av oppholdet vårt i Salinas slikket vi sårene etter ranet og tyveriet, og klarte etterhvert å skifte fokus eller å se på det hele med en porsjon humor. Synd hvis dette skulle være fokus etter besøk i et vakkert land med mange vennlige mennesker. Vi slikket sår med å se haugevis av piratkopierte filmer som kostet en dollar eller to i hjemmekoselige Solid. Vi satt trygt og godt i sofaen med cola og chips. Etter at vi var ferdige med å se en film, meldte valgets kvaler seg: ”Hvilken film skal vi se nå?” Vi så film til vi sovnet på sofaen slik vi kunne gjort en hvilken som helst fredagskveld i leiligheten på Bryne dersom vi ikke drakk vin med Jan Ivar. Vi har nå en samling på 39 filmer ombord. Overraskende nok kom vi over både den norske filmen ”Villmark”, og den danske filmen ”Midsommer” i Ecuador, de er også med i samlingen. Utenom å se film spiste vi pepperbiff i den fasjonable marinaen. Selvfølgelig hadde jeg ny kjole på meg.

Om dagene fortsatte vi bunkringen for Stillehavet. Bunkring kan være spennende nok når man skal handle egg, frukt og grønnsaker på markedet i Libertad. Der var det ikke en sjel som forsøkte å lure oss. Bare takknemlige folk for å få selge i store kvanta. Den gamle mannen som fraktet varene våre bort til taxien i tralla si ristet på hodet, lo hjertelig og sa ”loco, loco”. Han trodde med andre ord at vi var galne. To mennesker med to brett egg, en hel stokk bananer, appelsiner, grapefrukt, mandariner, epler, poteter, løk, druer, neper, reddikker, blomkål og gulerøtter. Hver morgen har vi drukket hjemmepresset appelsinjuice. Morten tar igjen initiativet til å lage middag når det er poteter, olje og ketchup ombord. Jeg mimrer om den første frokosten jeg fikk av ham på hybelen i Wesselsgate 16 i Trondheim; hjemmelaget pommes frites med ost.

Utsjekkingen hos havnesjefen i Salinas var en fryd. Hele kontoret var i fredagsstemning. Havnesjefen lurte på hvorfor vi skulle reise nå, det var jo helg. Han personlig skulle ordrett oversatt ”ut og leke med vennene sine”. Han lurte på om vi var gifte, og da han fikk rede på at vi snart har vært sammen i 7 år, så undret han seg over Morten sin tålmodighet. ”Skal dere ikke gifte dere snart?” Morten og jeg kikker hastig på hverandre. Jeg svarer fort ”manana, manana” (i morgen, i morgen) og ler det bort. Da vi skal gå reiser vi oss opp og tar havnekapteinen i hånden. Kapteiner kan vie folk. Han sier høytidelig: ”Lena, i wish you happiness forever, and I hereby declare you......, no just kidding”. Så forsvinner vi leende ut av kontoret smittet av den gode fredagsstemningen.

Havkrysset fra Salinas til Galapagos tok fem døgn. Vi hadde fin vind de første tre dagene. Det var vi fornøyde med, mer enn man kan forvente seg i området rundt stillebeltet. På overfarten leste vi, hørte Jokeren på lydbok og snakket om videre rutevalg. Vi har bestemt oss for Pitcairn og Gambierøyene, så videre oppover mot Tahiti. Pitcairn er et spesielt sted. Det er femti innbyggere der. Befolkningen er stort sett avstamning etter mytteristene på Bounty og kvinnene deres. Det er vanskelige ankringsforhold der. Dersom været ikke tillater et stopp, går vi direkte til Gambierøyene. Det føles lettende å ha tatt en avgjørelse om hvor vi skal hen. Vi har en retning, et mål. Noe konkret å forholde oss til.

På turen til Galapagos hadde vi dessuten gleden av en flokk Grinde hval som kom helt bort til båten og noen havskilpadder. Mye liv i havet. Den ene morgenen var det ikke bare død flyvefisk på dekk, men også en bitte liten inntørket (st)akkar. Vi har hatt fine nattevakter. Det var så godt som ingen traffikk. God tid til å tenke eller lese. Tankene flyr til familie og venner. Det foregår ikke uten sentimentalitet. Plutselig står jeg der i mørket og kjenner at jeg gråter, eller at jeg smiler. ”Hva tenker du på?”, spør Morten, ”du smiler sånn”. Akkurat da tenkte jeg på Rakel, Ane og Maria. Så tenker jeg på dere i Tananger og på Ellen og Karl Erik. Sikkert på deg også. En gutt på en båt vi har truffet fortalte at han lager taler om nettene. Det hender at jeg også gjør det.

Galapagos, Galapagos. Vulkanøyene i havet. De dukker opp sammen med lekende sjøløver rundt Solid. Vi dropper ankeret på morgenkvisten og har dagen foran oss til å sjekke inn og orientere oss. Det er ”watertaxi” inn til land, vi trenger ikke å pumpe opp jolla. Over alt er det sjøløver som sover i solen. De sover på badeplattformene til katameranene, på ”dekket” til småbåtene, på store lavasteiner i sjøkanten. Fredfylt med jevn pust. Ja, ser man veldig godt etter så har de røde roser på kinnene. Det er hele familier med sjøløver. Mødre, fedre og barn. De får meg til å tenke på et kompliment jeg fikk for mange år siden av ei kvinne med Downs syndrom mens jeg hadde en sommerjobb. En av de fineste og rareste komplimentene jeg har fått i løpet av mitt liv. Jeg får lyst å si det til sjøløvene: ”Dere sjøløver, dere sjøløver, dere er så søte, så søte som karameller”. For når jeg kikker på disse dyra, da blir jeg et barn. Om aldri så trette etter reisen, vi kikker og kikker på sjøløvene og hører på lydene de lager. Det er god lyd i dem.

I dag (15.05.04), har vi vært på en rundtur med guide og sett på flere dyr. Skilpadder og øgler. Ragnar Kvam har skrevet om skilpaddene i boka ”Oppbrudd”. Han skriver om hvordan skilpaddene får ham til å tenke på tid. Skilpaddene kan bli mellom 150 og 180 år gamle. Vi synes at de ser ut som animasjoner, som om de ikke er ekte. De beveger seg så sakte og særegent. Opplevelsen av uvirkelighet kommer nok av dette; det er som om de lever i sakte kino. Og de ser gamle ut. Virkelig som om de kommer fra en annen tid. På sett og vis gjør de vel det også. Vi lar oss igjen trollbinde. Som om skilpaddene besitter en hemmelighet, vet noe vi ikke vet. At de er kloke gamle damer og menn.

De svarte øglene nede ved havet stod som statuer på lavasteinene bortsett fra når de kravlet avgårde. I sanden var det spor etter dem, en lang tynn strek etter halen. Lavasteinene er også svarte, og ga ypperlig kamuflasje til dem. Vi kunne gå så nær at vi kunne kikke inn i de små øynene deres dersom vi nærmet oss uten brå bevegelser. Vi fotograferte og fotograferte. Det ene drømmemotivet etter det andre. Øgler i hopetall, sjøløver på stranden, skummende hvit sjø mot svart lavastein, gule og rosa blomster langs stiene.

Slutten av rundturen som forøvrig også inneholdt en tur til et gammelt vulkankrater, ble avsluttet med lunsj hjemme hos turarrangøren. Der var det dekket et fint bord med duk ute i garasjen blant dykkertanker med oksygen, diverse verktøy og oljer. Det var kona som stod for maten. Hun hadde tidligere drevet restaurant. Det var god mat og mye mat. Ei gigantisk mugge med hjemmelaget mandarinjuice slukket tørste ganer. Hun hadde tydeligvis servert mange seilere før, og viste oss bunkevis med postkort som de har sent henne etter at de hadde reist videre, ei nederlandsk bok skrevet av seilere hvor det var bilde av henne og to tykke gjestebøker. Gode og mette på mat og inntrykk tuslet vi oss mot Solid igjen.

Neste prosjekt er å snorkle sammen med sjøløvene og å reise på ekskursjon til ei annen øy (Espanola) med guide. Der skal det være så mange dyr at man må bane seg vei mellom dem. Deretter seiler vi Solid til øya Isabela hvor det er pingviner. Vi har fått lov til å seile dit av havnekapteinen dersom vi tar med ei pils til ham på mandag. Det er jo egentlig veldig regulert her på Galapagos øyene, men politikken iforhold til seilere skifter stadig vekk. Etter Isabela er det Pitcairn, 2700 nautiske mil. Regner da med en måned på havet.

Hilser ellers hjem! Ønsker alle en fin 17. mai feiring.

Må meddele Mette Hegge på PPT for Hå, at de blå joggeskoene jeg fikk av deg klarte det ikke til Galapagos. De var så illeluktende og utgåtte at de havnet i bosset i yacht klubben i Salinas. Men det var en fin yacht klubb.

Setter pris på alle mailer fra familie og venner, og tekstmeldinger. Lykke til med planleggingen av tur da Gaute og Magnhild.

Hilsen Lena og Morten.