|
Vi har vært lenger tid her på Gambierøyene (tilhørende fransk Polynesia) i det sørlige Stillehavet enn planlagt. Når man er på tur vet man aldri hva som hender. Vi har erfart at dette livet er lite forutsigbart. Plutselig skjer det noe som gjør at fremtiden ser ganske annerledes ut enn det man hadde tenkt. Så lurer dere kanskje på hva som skjedde, hva som gjorde at vi har vært så lenge her på Mangareva (en av de fem hovedøyene tilhørende Gambierøyene). Jeg skal fortelle det hele helt fra begynnelsen av. Da vi ankom Mangareva 22 juni etter den strabasiøse innspurten fra Galapagos (via Pitcairn), var vi slitne helt ut i fingertuppene. Vi sjekket inn hos politiet her, franskmenn med shorts og revolver som deler ut kyss på den franske måten og spør på fransk-enkelsk: ”Do you have any drugs onboard, for example some cocain?” Vi sov, vi spiste og var sosiale. Vi tuslet rundt på land og syntes det var godt med fast grunn under føttene. Vi sugde til oss inntrykk etter det monotone storhavet. Kikket på vegetasjonen – banan-, brødfrukt-, papaya-, mango-, lime-, grapefrukt (søte, ikke som de hjemme), sitrontrær og blomster. Kokosnøtter og palmer. Vi kikket på høner, haner og kyllinger, geiter og hunder. Og mennesker. Barn med store smil og altfor store tenner. Alt virket sterkt på oss. Vi oppdaget verden på ny og var to blanke lerrett som vandret rundt omkring. Sakte men sikkert kom vi i orden igjen. Fikk tørket ut våte klær og puter, vasket hermetikkbokser som det var kommet saltvann til, fikk kjøpt ett brukt seil fra båten ”Kaylie” som passet perfekt. Vi syntes vi var riktig heldige. At ting ordnet seg. Dessuten var det en annen norsk båt for anker her, båten Ægir fra Tromsø med Anna og Kjetil. Et par omkring vår egen alder. Vi har brukt mye tid sammen med dem. Gått turer og spist middag. Morten har med inspirasjon fra Kjetil montert antenne til radioen vår, en verdensmottaker, slik at vi nå kan ta imot værfakser og lytte til andre som prater/sender med kortbølgeradioene sine. Morten begynte å stå opp før klokken syv hver morgen for å lytte på radioen og hente værinformasjon, jeg fikk kaffe på sengen hver morgen. Sammen med Anna og Kjetil prøvde vi andre ankringssteder her i området. Vi reiste til den vakre øya Taravai. Under innseilingene må vi speide etter koraller hele tiden slik at vi ikke går på grunn. Dessuten må vi passe på at vi ikke går i linene som tilhører perlefarmene her. Her dyrkes det østers for de sorte perlene sin del, og det sies at perlene fra Gambier er de vakreste fordi det er kaldere vann her enn lenger nordpå. Det er liten bosetning på Taravai nå (ca tre personer), men ei stor kirke står som tegn på tidligere bosetning av en helt annen dimensjon, og dessuten som tegn på utstrakt misjonsvirksomhet. En av personene som bodde på Taravai (Timio) tok imot oss med åpne armer. Etter det første møtet vårt ble vi invitert på grilling om kvelden, og da vi kom tilbake til jollene våre etter å ha gått en tur hadde han lagt fire bananstokker der og åtte papaya. På grillen om kvelden lå det lokal kylling, det var ris, søtpoteter, pasta og en deilig saus. Alle restene insisterte han på at vi måtte ta med tilbake til båtene. Dagen etter ville han ta oss med på geitejakt. Det ble det ingenting av fordi kameraten hans uteble. Istedet tok han oss med ut for å hente perler fra perlefarmen. Morten og Kjetil måtte ut og dykke sammen med ham. Før de plumpet uti, smørte de seg inn med diverse remedier som skulle beskytte mot haiangrep. Det er lett å kutte seg når man arbeider med østers, derfor er det ekstra viktig med denne beskyttelsen som består av noe fra kokosnøtten og deretter sagspon fra en spesiell type tre. Timio sa at han så to store hai der nede.
Det ble tatt opp mange østers. Vi renset dem i cockpiten til Ægir. Plukket ut de perlene vi fant og tok vare på de delene av skjellet som er spisende. Innmaten spises rå, vi fikk dem marinert på kvelden i eddik og lime. Men kokosmelk skal visst også være meget smakfult. Det var mer enn nok østers. Dessuten en fin slump med perler som Anna og jeg delte mellom oss. Vi måtte love å gi alle mødrene våre en perle hver, og det skal de få. Perlene var av variert kvalitet, men uansett så synes vi de er vakre og et fint minne. Kvalitet måles på form, størrelse, jevnhet, farge og glans. Vi har også ei bøtte med skjell i cockpiten vår nå som vi etterhvert skal rengjøre og pusse til pynt eller skåler.
Vi ble liggende lenger enn planlagt på Gambier. Vi ventet på det perfekte været til å reise videre til atollene i Tuamotus lenger nord. Vi hadde bestemt oss for Tahanea. Men i år har det vært en dårlig sesong i Stillehavet rent værmessig. Spesielt i det sørlige Stillehavet hvor vi er. De som har greie på det sies at det skyldes at lavtrykkene fra Sydishavet vandrer lenger nord enn vanlig. Flere båter har hatt storm her ute, og da jeg sier at det er det verste været vi har hatt på sjøen siden vi startet, så sier andre at det er det verste været de har hatt på seks år.... Så med værfakser ombord ble vi liggende lenge og vente på best mulige vinder for videre seilas. Til slutt ble vi så utålmodige og rastløse at vi bestemte oss for å gå, vi ventet jo besøk på Tahiti 11 august (av Gaute, far til Morten). Vi reiste fra Taravai to dager før Ægir. De ville vente litt lenger på godværet, vi tenkte at det kunne bli litt heise de første dagene, men ikke noe dramatisk. Av en eller annen grunn var jeg likevel urolig for denne turen. Jeg sa til Morten at jeg ikke kunne finne roen, at jeg var nervøs uten helt å vite hvorfor. Vi fikk noen timer med sterk vind (ca 45 knop), men det gikk fort over og sjøen fikk ikke tid til å bygge seg særlig opp. Vi hadde ei natt med lyn og torden. Vi hadde en del motvind og beveget oss ikke særlig langt, men vi var på vei mot en lagune med varmt vann og fin snorkling. Trodde vi. Vi seilte i et område hvor franskmennene har drevet med prøvesprengning, og befant oss langt innenfor den militære sikkerhetssonen, like utenfor atollen Maurotea Syd. Men det dårlige været var passert, det begynte å mørkne og vi ventet bare på de gode vindene. Hva var det vel å være nervøs for? Morten er ute i cockpiten, og vi hører en stygg lyd. Ikke så ulik den vi hørte da babystaget til riggen røyk. Morten roper: ”Faen, riggen går, kom ut så vi får prøve å redde den.” Jeg spinger ut i cockpiten og ser masta svaie, jeg ser ikke hvordan vi skal klare å redde den. Et par sekunder etterpå kommer den i fritt fall mot oss. Ca 12 meter lang, kraftig og tung med seila oppe. Vi dukker. Det blir stille. Masten har landet på skrått i cockpiten med det ene staget over solcellepanelet. Glasset i solcellepanelet er krystallisert. Vi er like hele. Derfor er jeg midt i det hele lettet. Morten sier fort: ”Dette skal vi klare”, jeg lurer på om det er for å berolige seg selv eller meg. Vi kikker på hverandre og sier vantro at masten røyk visst, at den faenmeg datt ned. Javisst faen datt den. Banneordene sitter løst. På havet får de liksom ordentlig mening, og det er ikke andre ord i språket som kan dekke deres betydning. Morten konstaterer at jeg hadde grunn til å være nervøs denne gangen. Alt er kaos ombord. Det er skumring og i ferd med å bli mørkt. Vi må opp med lyskastere, hodelykt og lommelykt. Prøve å få oversikt. Vi sikrer masten så godt vi kan. Binder den opp med tau. Ca syv meter av den henger ut fra siden og bakover som en lang hale. I hver bølge dupper den ned i sjøen. Det ser ut til å være en umulighet å få den ombord. Vi vet at vi har full dieseltank, nok til å gå tilbake til Mangareva for motor. Men vi kan ikke sette motoren i gear før alt tauverk, stag, vant og seil er ombord eller kuttet. Vi må være forsiktige så vi ikke får noenting i propellen. Vi driver avgårde, mens vi arbeider med riggen. Heldigvis driver vi ikke mot atollen som ligger noen nautiske mil fra oss, men fem nautiske mil tilbake igjen dit vi kom fra. Jeg henter opp den store wirekutteren vi en gang kjøpte på biltema i tilfelle mastehavari. I tilfelle vi raskt må kutte masta overord så ligger den klar. Et verktøy jeg aldri trodde vi skulle få bruk for, men vi brukte den ikke denne gangen heller selv om det var nære på. For etter ti timers arbeid i nattemørket har vi klart å hale opp seil fra havet, vi har klart å sikre masta og vi vet at det er gode værmeldinger. Vi er trette, men ser at vi muligens har en sjans til å berge masta etter at vi i tankene har gjennomgått muligheten for at turen vår kan være over. Vi bestemmer oss for at uansett hva som skjer, så skal vi ikke være bitre. Det er slikt som skjer. Livet tar nye vendinger. Mens vi ryddet opp fant vi en liten splint som hadde løsnet fra festet til forstaget. Årsaken til at masta falt ned. Vi holdt splinten i hånden og kikket på hvor liten den var. Bitte liten.
Turen tilbake til Mangareva gikk utrolig nok fint, men vi var veldig slitne og måtte styre for hånd siden vi ikke lenger har autopilot som fungerer. For å klare å holde meg våken spiste jeg drops, sang barnesanger og på det verste klapset jeg meg selv i ansiktet eller våknet når jeg duppet av. Det var viktig å være konsentrert, forsøke å lese bølgemønsteret slik at det ble minst mulig bevegelse og belastning på masta. Etter ca 30 timer for motor var vi igjen i lagunen på Mangareva. Denne gangen med varm velkomst og mange skuelystne. Alle forteller oss hvor heldige vi har vært og synes det er utrolig at vi har fått masta med oss. Mest av alt ble vi møtt av fantastisk hjelpsomme mennesker. Spesielt et middelaldrende par på den franske båten Wapiti har vært helt utrolige. Hver morgen fra klokken åtte har mannen ombord der fartet rundt sammen med Morten og fikset og ordnet ting. Han er utrolig flink. Annet er det ikke å si enn se og lær, både når det gjelder hjelpsomhet, vennlighet og teknisk innsikt. Morten pumper ham dessuten for kunnskap om øyene her mens de jobber. Han kan mye. Mens hun baker verdens beste sjokoladekake og lager noen deilige luncher. Oversikten over skadene er omtrent slik: - En rakne i forseilet (langs festet til rullesystemet, forliket) - 18 hull i storseilet - Ødelagt solcellepanel - Sprukken container til redningsflåten - Skjeivt rekkverk på dekk - Et bøyd røstjern - En del på det ene salingshornet - Bomfestet - Festet oppe i masta til babystaget (men reperasjonen som ble gjort sammen med Torgeir på Trinidad holdt!) - Selve babystaget - Diverse smådeler Alt i alt ikke så ille. Rett og slett hell i uhell. Masta kommer opp igjen den ser det ut til. Det er en krane på land som det ser ut til at vi kan få hjelp fra. Seilene er så godt som ferdigsydde. Tilfeldigvis var det en person (også franskmann) som tidligere hadde jobbet som seilreperatør ombord i båten Nuance. Han ga kyndig veiledning og hjelp, og han hadde bra utsyr for å få jobben gjort. En annen franskmann hadde symaskin ombord, men han hadde båten på en annen øy. Wapiti seilte oss ut der slik at vi fikk sydd en del for maskin. Dette var ikke et hvilket som helt ankringssted, men ifølge mannskapet på Wapiti det vakreste i hele Polynesia. Vår båt kommer ikke inn der fordi vi ikke har senkekjøl slik som mange av de franske båtene har. Men da masta havarerte fikk vi sett dette stedet likevel.
Vi er altså fortsatt på Gambierøyene. Her blir vi til masta er oppe og til Gaute kommer på besøk, det gleder vi oss til. Han er her 13 august og omtrent en måned fram i tid. Ellers kommer en forsinket hilsen til Hilde og Jan Ivar som har fylt 30, en hilsen til begge mødrene våre, til Daniel, til besta, gratulasjoner til Synnøve og Øyvind med familieforøkelse. En forsinket hilsen til Pernille sin bursdag. Hilsen til farmor på Nærbø. Hilsen til Maria, som vi tenker så mye på og sier ”gøy” til hverandre. På forskudd hilsen til far 27. august. Vil at du skal kjøpe deg filmmusikken til ”Desperado” som hilsen fra meg. Spesielt hilsen til Frode fra storesøster! Heia, heia, du er så god! Thomas, lykke til i Trondheim, hvis det er det det blir. Ellen og Karl Erik – tenker mye på dere nå. Noen har vi sikkert glemt, men her på den andre siden av jorden går det litt i surr. Det er dårlig med internettilgang her, derfor ingen bilder i dette reisebrevet. De kommer senere. Får heller ikke svart på mailer, men det kommer senere, når vi etterhvert kommer oss til Tahiti. Send derfor gjerne mail likevel. Så en hilsen til Hans på Ship Shape – det var targabøylen du laget som reddet masta vår. Hilsen fra Morten og Lena, Mangareva |
