Bora Bora

Båten ligger alene å dupper i Cook’s Bay, Moorea. Eierene er å tar avskjed med Gaute (Mortens far) i Papeete, Tahiti. Noe solbrent forsvant ham inn i en taxi, og ble borte i den travleste gata i Papeete. ”Tro hva Mor sier når hun ser de solbrente bena”. På gata stod vi to igjen og kikket på hverandre med det karakteristiske ”hva nå blikket?”,

Vi fant en fortausrestaurant og tok en øl. ”Han må jo hatt en fin ferie, eller?” ”Det var noe varmt for ham”. ”Men, å få oppleve Tuamotus, juvelene i Fransk Polynesia”. ”Gambier og Moorea fikk han også med seg”. ”Det ble kanskje noe mye seiling”. ”Han fikk da dratt opp en Gullmakrell på 1.5 meter”.” Å nå skal han tilbake til en hektisk jobb”...”Hva med oss, hva gjør vi nå?”. ”La oss slappe av noen dager, så seiler vi til Bora Bora”. ”Det høres bra ut”. Vi tømte glasset og tok ferja tilbake til Moorea der Solid ventet. Bora Bora.

Tidspress er noe svineri. Mange seilere vi har truffet på veien oppgir tidspress som en av hovedgrunnene til at de kastet loss. I vårt tilfelle har tidspresset nå innhentet oss på seilturen. Oppholdet på Gambierøyene ble noe i drøyeste laget. En uke ble til to måneder, og de forykende orkanene i Karibien vi hører om på BBC World News, minner oss på at orkansesong i Stillehavet står for tur. Rykter vil også ha det til at det er El ninjo år i år. Vi må komme oss til New Zealand i løpet av november.

Seilere har tidligere advart oss mot Selskapsøyene. Det skal være seilbåter overalt. På populære steder som Cook’s Bay skal man nærmest kunne gå tørrskodd over båtene og inn til land. Da vi ankom Cook’s Bay lå det to båter der, nok en påminner at vi er noe sent ute. Naturen var dog mektig.

Etter noen late dager i Moorea seilte vi ut passet mot Bora Bora, men fire meter krapp sjø ble noe ukomfortabelt. Solid kastet og vridde på seg, og var ikke på humør. Så dårlig tid hadde vi da ikke. Etter en liten time vrengte vi båten inn i neste bukt Opunohu. Der lå Estrella, den amerikanske småbarnsfamilien vi traff på Gambier. Ryktene om vårt mastehavari hadde nådd selskapsøyene og Estrella var vilt begeistret for at vi nå seilet inn i Opunohu. ”Middag hos oss” fikk Dough ropt over rekka i det vi ankret. Under middagen kom det også frem at Estrella følte på at de var noe sent ute, og de fikk det ikke bedre med seg selv da tidligere masteløse Solid nå seilte opp langs siden. Familien på Estrella er alt vi ikke forbinder med det å være amerikanske. I våre negative fordommer må det sies å være et sørgelig kompliment. Det er ikke greit å være amerikaner i den store verden for tiden. Folk er folk, og dagen etter seilte vi ut revpasset sammen med Estrella på vei mot Tahaa og Raiatea. Estrella hadde hørt om noen fine ankringsteder der med fin snorkling og vi var ikke vanskelig å be som selskap. Ankeret ble droppet bak en motu rett på innsiden av passet inn til lagunen der vi snorklet og spiste pannekaker.

Da vi rundet sørsiden av Tahaa dukket den opp. De to tvilling fjelltoppene i nordvest var ikke å ta feil av. Jeg hadde sett dem før for mange år siden i en cruisekatalog som dumpet ned i posten hjemme på Klepp. En slik katalog som ofte lander rett i søpla. Av ukjente grunner åpnet jeg katalogen den dagen og lot øye gli over de kulørte bildene. Øyet stoppet sin vandring. Et flyfoto av vulkanøya omgitt av sitt fullstendige rev som innekapsler lagunen som badet i ulike nyanser av turkis. Under bildet stod det skrevet, ”Verdens vakreste øy”. Finnes slike steder, var en tanke jeg kan huske streifet meg. Det var Bora Bora som åpenbarte seg i all sin prakt. Samme øyen jeg sendte en tanke den natten vi slet med å berge riggen. Etter på løp jeg opp trappene i andre etasje og fant frem leksikonet og letet under bokstaven ”B”.

Vi var på vei til Bora Bora. På vei ut av revetpasset fra Tahaa / Raiatea tok noen delfiner bryet med å ta en tur bort å hilse. Noe etter vandret en knølhval forbi. Da er da man noe forstyrrende for situasjonen ser på hverandre og sier at vi ikke har det så verst. Burde kanskje heller holdt kjeft og bare vært tilstede. Av og til passer det også å la kamera ligge. Vi ankommer passet, Passe Teavanui, inn til Bora Bora like etter at nattemørket har lagt seg. Ved hjelp av lyskasteren fant vi en moring tilhørende Bora Bora Yacht Club, og med kriblinger i magen la vi oss til å sove.

Bora Bora er for mange selveste symbolet for stillehavsdrømmen. Før vi forlot Norge og folk lurte på hvor vi skulle hen, pleide vi svare, Stillehavet. Returen var ikke planlagt, men vil ville komme hjem under egen kjøl. Stillehavet fikk vi. Vi tar lite for gitt nå etter at masten kom ned. Da masten lå i vannet, kunne jeg skimte Norgesflagget i akterstaget flere meter nedi sjøen. Kan huske jeg smilte over denne oppdagelsen. Flagget bølget i det mørke havet bare opplyst av lyskasteren. Det slo meg at det var et vakkert flagg og at vi nå først skal gå ned, går vi ned med flagget til bunns.

Vår kjære Solid som ble pisket ned langs norgeskysten rundt Stadt i rennedrev i februar noen år tilbake lå nå å badet i 28 grader celsius på selveste Bora Bora. Gambierøyene er kanskje like vakre som Bora Bora. Atollene i Tuamotus byr på klart bedre snorkling og en sterkere følelse av det uberørte, fjerne, paradiset. På Bora Bora vandrer turistene parvis. Dem er på bryllupsreise, barn er ikke å se. De unge parene har unnet seg ferien til paradiset, og for de fleste blir det nok den ene gangen. Paradiset koster peng. Seilere har et anstrengt forhold til hotellturisme. Jeg for min del har lite i mot å se at Bora Bora er tilgjengelig for flyturister. Blir jeg lei, seiler vi bare videre til en øy hvor masseturistmen ikke har gjort sitt inntog. Seilere har lett for å glemme at vi selv er turister. På Bora Bora er turistmen og hotellene sjelden bra integrert i naturen. Hotellene består av stråhytter som står på påler ute i lagunen. Delikat. Bora er Bora har symbolsk betyding, og jeg vil ikke rakke ned på symbolet. Øya symboliserer stillehavsparadiset. Øyen er sjelden vakker. Lagunen den vakreste vi har sett så langt. Å kunne sette genakeren og seile rundt øya med tiltider bare 30 centimeter under kjølen, og se stingrayene fly under båten med sine vinger, var en fryd. Vi fant et nytt ankringsted hver natt. Vi badet og vi smilte. Da vi var sent ute var det få seilbåter i lagunen. Vi følte at vi opphold oss i en forlatt fornøyelsepark der vi kunne boltere oss under tropesolens varme stråler.

Helt forlatt var den da ikke. En dag vi snorklet like ved båten kunne vi ikke forstå hvor fisken var tatt hen. Det var da vi øye på et dusin astronauter som vandre rundt på bunnen omringet av fisk. På hver astronaut var det koblet på en slange som strekte seg opp til overflaten. ”Hæ”. Var var dette. Jeg tok et magadrag med luft og dykket ned for å komme på nært hold. Da jeg kom ned kunne jeg se at det ikke var noe mindre absurd enn en gjeng japanere som matet fisk og tok bilde av hverandre under vann. Ja også her tar dem bilder. Noen fikk øye på meg og løftet hånden og vinket. Ingen smiler som en japaner. Lena var like bak meg, og sendte sikkert tanker i retning av det Surrealistiske Manifest. Det var vel det var, en manifistering av det surrealistiske i det realistiske.

Noe så sjelden som en norsk katamaran, ”Rækved”, hadde også funnet sin vei til Bora Bora. Et middeladrende par med en datter på ti år fra Stjørdal med besøk av et vennepar, nøt lagunens gleder. De skulle nå hjem igjen, og det den ”gale veien”, mot strøm og passatvind tilbake til Panama. Vi misunte dem ikke. Selv virket dem dog med godt mot. Senere fikk vi den tragiske nyheten at dem har brukket masten og ligger i skrivende stund på Påskeøya. Da er vi to norske båter med mastehavari i Stillehavet denne sesongen. Solid hadde dog et heldigere utfall. Vi vet hvor hjelpeløs og sårbar en seiler føler seg i en båt uten mast. Vi krysser fingrene for Rækved og ønsker dem lykke til

Etter en uke lettet vi ankeret for siste gang i lagunen. Foran oss hadde vi fjorten dager i sjøen til Tonga. En svak bris puffet oss ut gjennom Passe Teavanui. Motsatt vei i passet kom en liten charterbåt hvor mannskapet begeistret vinket og hoiet til oss. De var nakne. De var på ferie og skulle leve ut drømmen sin. For en begeistring. Lagunen var nå deres. Bora Bora forsvant under kimingen. Det varmet. Det boblet. Slik det kjennes når man har nådd et tilsynelatendes absurd mål som å seile Solid til Bora Bora. Sannelig gjorde vi det.

Gratulerer til min tante Jofrid med 70 årsdag!

Hilsen Morten og Lena