30 års feiring på Tonga

Egentlig tenkte jeg ikke så mye på det å skulle bli 30 år, bortsett fra for eksempel da jeg fikk mail fra en venn det var lenge siden jeg hadde hørt fra, og jeg hadde fortalt ham om alle 30 års dagene jeg gikk glipp av hjemme. Han skrev tilbake at det var et sjokk for ham å lese at jeg ble tredve år i år, at han husket meg som ”ung og uoppnåelig”.
Ellers så kom jeg på det da vi hadde melkekartonger som gikk ut på dato 18 oktober. Men det var melk med lang holdbarhet, så det var lenge til enda. Fortsatt et halvt Stillehavskryss til. Dersom alt gikk etter planen skulle vi være på Tonga da jeg ble tredve. Det var mange sjømil til kongedømmetTonga. Ikke noe å tenke på. Hjemme fødte venninnene mine i tur og orden. Det tenkte jeg ihvertfall ikke på.

Så var Bora Bora oppholdet vårt slutt og vi var på vei mot Tonga. Jeg var 29 år, 11 måneder og tre uker gammel. Hverken ung eller uoppnåelig lenger, og heller ikke gravid. Turen til Tonga tok 14 dager. Vi så en vann tornado (water spoud) på vei dit. Den så temmelig kraftig ut. Vi kunne se vannet bli sugd inn i den. Har det på film. Vi tok seilene ned i en brenning og startet motoren. Prøvde å finne ut hvilken vei den bevegde seg og stikke fra den. Vi ble ikke truffet, men Morten prøvde å sette det hele i perspektiv: ”Tenk på at det er mandag Lena. Mens andre sitter hjemme på jobb nå, så flykter du fra en tornado i Stillehavet”.
Det hjalp.

Vavau på Tonga ligner litt på Tobago på et eller annet vis. Det er noe med stemningen og naturen . Baren ”the Mermaid” og ”Anas kafe” ligner litt på barene i Chaguramas på Trinidad. Det er noe med mengden alkohol som blir konsumert og antallet sigaretter som blir røykt.
Vi tok den ut et par kvelder til dels sammen med mannskapet fra norske Ægir, Swany og Marialene. Fine kvelder med godt selskap hvor jeg to dager før bursdagen proklamerte høyt og tydelig at jeg bare hadde to dager igjen av tjue-årene. Senere lurte jeg på hvordan alle visste at jeg snart hadde bursdag, og hvorfor samtalen rundt kaffe og kakebordet til dels inneholdt kommentarer som ”nei, da jeg ble tredve, da var det bare en bursdag som alle andre bursdager, men så var jeg jo høygravid og fikk ikke feiret noe særlig”.

På kvelden den 17 oktober lå vi for anker sammen med bla den amerikanske båten Estrela. Da vi skulle reise grytidlig om morgenen dagen etter for å rekke og seile 63 nautiske mil før det ble mørkt, så insisterte familien ombord på Estrela på å få treffe oss før vi gikk til sengs. Det innebar en høytidelig overrekkelse av hjemmelagede gaver:
Et fint kort, et stykke koral funnet på stranden, og to smykker laget av skjell. Nydelige. Kjempehyggelig. Tusen takk.

Men fortsatt var det en dag igjen.

18 oktober ringer vekkerklokken kl 04.30. Vi skal ut og seile til øygruppen Haapai sammen med Ægir. Morten og jeg er selvfølgelig trøtte.
Lena: ”Morten, vekkerklokken ringer. Du må ut i salongen for å skru den av”. Morten: ”Ummm...”.
Han står opp og jeg følger ganske kjapt, vi har jo en avtale med Ægir. Jeg ser at det allerede er lys borte i båten deres. Vi begynner å kle på oss, fortsatt søvnige. Så drar Morten meg plutselig ned på fanget sitt og synger:
”Happy birthday to you, happy birthday to you.....” inn i øret mitt.
Han går Marilyn Monroe en høy gang og jeg blir varm i hele kroppen. Det kiler godt i magen og både her og der.
”Å ja, det er jo i dag, tenker jeg”.
Jeg kunne ha tenkt meg å sitte en del lenger på det fanget, men vi skulle jo seile. Så istedet glemmer jeg det hele, går bort og skruer på VHFen og kaller opp Ægir på kanal 10. Jeg har registrert at de allerede er i gang med å dra opp ankerkjettingen, vi må også få fingeren ut.
”Ægir, Ægir, Solid her, god morgen”, sier jeg.
Kjetil svarer med ”Gratulerer med dagen”, og like etter tar Anna over og synger bursdagssang igjen.
”Ja, det er visst i dag”, kommer jeg overrasket på igjen.
Så drar vi også opp ankerkjettingen og setter kursen mot Haapai. Klokken er 04.45.

Vi er underveis, Morten beklager seg stadig vekk over at han ikke har laget frokost til meg. Jeg sier at det ikke gjør noe og lager en tomatsalat med frisk basilikum og ost, et kokt egg med majones og dill, te, og cornflakes med banan. Det glir ned ute i cockpiten. Morten setter det nesten i halsen da han ser en stor hval like bak båten. Den blåser og peser, vi ser vannspruten og ryggen.
”Hopp da”, roper jeg til hvalen.
Like etterpå vifter den så fint med halen og sier til meg:
”Happy birthday Lena! 30 years, not bad. Eyyhh! So far, so good. (Pust, blås). Keep on rocking in the free world. Hasta la vista baby”.
Jeg vinker tilbake og sier:

“See you later alligator”, mens halen forsvinner ned i dypet.

Etterhvert er vinden friskere. Vi seiler det skuta er god for. Morten sitt motto er:
”Er det to båter på fjorden, så er det regatta”.
Vi har en anelse om at Ægir sitt motto er:
”Er det to båter på fjorden, så er det regatta”.

Vanligvis hadde jeg nektet å heise genakker i så frisk vind, eller å sitte og håndstyre hele veien fordi vi taper litt tid på å styre med vindroret, men i dag er det tross alt bursdagen min og jeg har ikke lyst å tape. Så da Morten spør om vi skal sette genakker svarer jeg ”OK, greit for meg”.
Akkurat da det blir litt vel friskt for gennakkeren og vi bestemmer oss for å ta den ned igjen, ser vi Ægir sette spinnakkeren sin. Det var da som fanken. Det går ikke lange tiden, så er det opp med genakkeren vår igjen. Vi holder jevnt seks-syv knop. Vi rekker å komme fram til ankringsstedet vi har sett oss ut i Haapai øygruppen før det blir mørkt. Vi lurer oss mellom noen koralhoder og dropper ankeret på ca 7m dybde på nydelig sandbunn. Rundt oss er det lange hvite sandstrender, palmer og klart vann.

Kvelden har kommet. Vi er trette etter frisk seilas og en kort natts søvn. Jeg begynner å planlegge et kaffe selskap dagen etter, en liten markering. Morten sier at jeg bare må slappe av. Han mikser en Bloody Mary til meg som jeg nyter mens han lager råsteikte poteter med ost. Han beklager seg over at biffen mangler. Jeg er vel fornøyd. Hjemmelaget pommes er jo tross alt Mortens klassiker som ingen kan lage bedre enn ham. Personen som overtok hybelen etter ham i Wesselsgate i Trondheim, klaget over frityrlukt. Ingen lager steikte poteter som ham. Det er ihvertfall min mening. Det smaker fortreffelig med havsalt og ketchup på.
”Du blir hentet”, sier Morten mens jeg spiser.
”Hentet? Hva mener du?”
”Vi skal en tur bort til Swany”.

Det varer ikke lenge før vi hører en påhengsmotor utenfor og det banker på skroget vårt. Det er Svein fra Swany som lurer på om vi er klar. Det er vi. Vi freser bort til Ægir og plukker dem også opp. De har bakt kake!
Dermed blir det kaffe, cognac, kake og gavedryss. Jeg får en flott hjemmelaget smørkniv fra Ægir hvor de har brunnet inn ”Lena 30 år” og ”Vavau – Haapai race”. Fra Swany får jeg et nydelig smykke som overrekkes av Trude. Det er laget av et stykke svart koral og en haitann. Dessuten mange bursdagsklemmer. Svein sier at jeg får røyke så mange sigaretter av dem som jeg vil siden jeg har bursdag. Det blir en fin kveld. Jeg er imponert over at alle holder seg våkne. Det har tross alt vært en lang dag. Jeg lover pannekaker på stranden dagen etter, noe Eirik (3) og Sondre (6) spesielt ser fram til. Takk alle sammen for en fin kveld!

Tilbake i Solid igjen sovner vi begge momenant. På natten våkner jeg opp like momentant. Et akutt kvalmeanfall overmanner meg. Det er ca en meter fra sengen til toalettskålen, og det er såvidt jeg rekker fram. Innholdet i magesekken min slynges ut med stor kraft, som en aktiv vulkan. Jeg synes det er merkelig. Dagen etter kaster jeg tabascoen som Morten brukte i Bloody Maryen. Jeg tror den var gått ut på dato, ihvertfall så den mistenkelig ut på fargen. Etiketten på flasken var slitt av for lenge siden. Så akkurat når den var gått ut på dato vet ikke jeg.

Dagen etter er jeg heldigvis like pigg igjen, for jeg har jo lovet å ta med meg pannekaker på stranden. Så vi pakker en sekk med pannekaker, saft, sukker, sirup og syltetøy. Tar på oss badetøy, snorkler og masker. De andre sitter på land og venter på pannekakene. Vi går i jolla og begynner å ro.

Det er langt til land. Det er motstrøm. Det er brytende bølger og koralhoder.

Først ser vi en flokk delfiner like ved båten. Vi må bare se litt nærmere på dem og driver enda lengre fra land. Vi er klare til å hoppe uti for å snorkle med dem, men akkurat da vi kommer dit delfinene var, så er de der ikke lenger. Vi holder på slik ei stund, så gir vi opp. På land sitter det en hel gjeng og venter og lurer på om strømmen er for sterk til at vi klarer å ro. Men så begynner vi og pannekakene likevel å bevege oss sakte mot land.

Ombord i jolla diskuterer vi heftig hvilken vei Morten må ro for å komme inn til stranden. Er det mulig å ro direkte inn og finne veien mellom brenningene og koralhodene, eller må vi ro en omvei? Jeg sier ikke noe om hvem som mente hva, men først ble det ihvertfall forsøkt å ro direkte inn. Det gikk ikke. Dermed ble omveien enda større og Morten veldig sliten. På land ser barna (Sondre og Eirik) fortvilet hvordan båten med pannekaken virrer rundt omkring. Det ligger nært opp til å bli:

”Hvem er det som ror og ror og aldri kommer til land?”

Svar: Det er Solid som har seilt halve jorda rundt, men som ikke har tatt seg råd til ei skikkelig jolle med påhengsmotor. De har heller ikke kjøpt en båt som er god å ro.
Da de skulle ha ny jolle (arvtakeren etter Nessie), fikk de tilbud om å få ei gammel jolle som takk for hjelpen fordi de hjalp en liten familie ut av ei knipe ved innseilingen til Trinidad.
Denne familien hadde en gammel, liten, nedslitt båt. De hadde gått tom for diesel og lå og dreiv med en baby på 6 måneder om bord. Vi hjalp dem med noen liter slik at de fikk komme seg i land etter at tre andre seilbåter bare hadde passert dem. Familien var svært takknemlige. De fikk greie på at vi trengte ei ny jolle, og tilbød seg å gi bort sin siden de hadde investert i ei ny.
Vi takket ja selv om fartøyet ikke var helt det vi hadde tenkt oss. Vi visste at de hadde lite penger og ville betale litt for den.
Det endte med at vi kjøpte jolla og årene for 1000 kroner.
Jolla fungerer stort sett. Egentlig er den kjempegod og vi har blitt glad i den. Jolla er faktisk veldig god. Den beste. Kjempegod å ro i. God trening. Hard bunn (noen trefjøler). Godt sete (en fender). Vi ville aldri ha byttet. Aldri.
Slik må det bare være når en har betalt tusen kroner for ei jolle med bilventiler i og et ukjent antall lapper. Med spor bak til å sette ei åre i som man kan ro slik de gjør i afrika, bare at det er veldig vanskelig å få til, og at vi fikk ikke den åra med på kjøpet.
Vi kan ikke annet enn å elske den jolla slik vi elsker Nessie som fortsatt er med på lasset.

Det er mannskapet på Solid som ror og ror uten å komme til land.

Heldigvis kommer Svein forbi i sin jolle som har en påhengs med 25 hester. Han tauer oss og pannekakene inn til land. Der sitter gjengen samlet på badehåndkleene sine og venter. Sondre (6) sier oppgitt ”det der tok jo mange timer,” og sender lange blikk mot pannekakene. Sult er den beste kokk, og pannekakene gled ned.

Senere boltrer vi oss på den deilige stranden. Det er utrolig mange flotte skjell. Mens Morten og jeg leker en ny lek vi har funnet på som heter ”strandet hval” (det betyr å ligge i strandkanten og la kroppen bevege seg med bølgene uten å gjøre motstand), så dukker det opp et spesielt nydelig skjell rett foran meg. Jeg plukker det begeistret opp. Utrolig så heldig jeg skulle være. Kikker på det. Ja, det er dyr inni det. Jeg undrer meg litt over at dette skjellet skulle være på så grunt vann. Kjenner at det lukter litt. Konklusjonen min tilslutt er at skjellet allerede er dødt som følge av sykdom og derfor har blitt skyldt mot land. Jeg var heldig å finne det fordi jeg har bursdag.

Senere finner jeg ut at konklusjonen min var fullstendig på jordet. Da jeg kommer tilbake fra en spasertur langs stranden er det full leteaksjon. Swany hadde funnet noen flotte skjell mens de var ute og snorklet et annet sted, nå hadde de tatt dem med på land og lagt dem i sanden for at de skulle tørke ut eller noe slik. Jeg er ikke helt sikker på detaljene. Ihvertfall var skjellene forsvunnet bortsett fra det ene jeg fant drivende i vannkanten. Etter ei stund fant Trude resten av skjellene som på et eller annet vis hadde blitt gravd ned i sanden.

Jeg for min del fant ut at bursdagen min var vel overstått.

Forsinket takk for alle burdagshilsener på mail, telefon og i gjestebok. Tusen takk for alle gaver. Takk for at dere husker på meg.

Klem fra Lena Hilsen også fra Morten