New Zealand

Det er søndagsmorgen. Lena smiler lunt. Hun har fått kaffe på senga i dag, og har funnet frem boka. Jeg er sjelden tidlig oppe. Har pratet meg to tyske båter samt norske Marialene på den nye gamle kortbølgeradioen. Et nytt leketøy som skal bidra til et sosialt liv under våre 200 seildøgn hjem mot Norge. Nerden ser også frem til å komme ut av skapet. Frekvenser, antenner og tuning.

Mye av turen gjenstår, og vi begynner å bli rastløse. Vi har ligget seks måneder i en marina, og det føles lenge nok. New Zealand har ikke bare vært et stopp. Det føles heller som vi har bodd her nede. Bilen vi kjøpte første uken vi kom her, står parkert her i marinaen. Den skal selges nå. Det er tid å ta avskjed med vårt hyggelig naboskap. Don og Ruth, et middelaldrende par som bor i seilbåten sin. Til Rob og Robin i sin motorbåt. Kanskje føder hun før vi reiser. Til Wayne og Karen som ikke vet hva de kan gjøre for oss for å gjøre oppholdet vårt på New Zealand meningsfylt.

Kiwiene er ikke så ulike nordmannen. Et lite isloert land som er svært opptatt hva andre mener om dem, og at gjestene har det bra. Allerede første dagen stod en kar på bryggen med en bærepose med mandariner fra hagen sin og et bilkart. Han hadde jo to. Da det nærmet seg jul stod Rene og Lynette på bryggen og lurte på om vi ville feire julaften sammen med dem og deres famile. Hvem hadde vi å feire jul sammen med? De to svenskene som har gjort Kiwier av seg, hadde også opplegget klart for første Juledag. Feiring med reservebesteforedrene til barna deres, Thomas og Robert, de tidligere naboene.

Kiwien har lært oss noe som vi håper vi ikke glemmer når vi kommer hjem, og irriterer oss over bobiltyskeren som fisker opp all fisken vår. Håper vi husker ekspedidøren i bruktsjappa som lurte på hvor vi kom fra, og etter fem minutter tilbyr oss å bo i leiligheten hans, da han skulle på ferie. Han var ingen seiremorder. Han var medlem av den utryddastrua arten Kiwien som hjelpesløs løper rundt i skogen hvor rovdyra vaker. Kiwien kan ikke fly, men vi er glade i ham.

De ville så gjerne å vise oss naturen som de var stolte av. Som nordmenn ble vi ikke bergtatt, men vakkert var det. Det er ikke naturen vi vil huske, men heller mannen på brygga med mandarinposen.

Vi vil også ha gode minner fra familiebesøk. Takker for at foreldrene og søsteren min tok av sin feire og lommebok, for å treffe oss. Ventetiden på flyplassen var lang. At også du Thor tok turen til New Zealand, setter vi stor pris på.

For vi gleder oss til storhavet. Mange seiler vi har truffet kan ikke skjønne at vi gleder oss til å seile 22000 nm på 15 måneder. Havkryssene er fortsatt noe av det beste med turen for oss, men dette reisbrevet handler dog ikke om havet.

Det handler om campingtur på Sør-Øya, internett i båten, cappuccino, pinnekjøtt, og båtreparasjoner. Hvis vi snart ikke kommer oss videre, vil det også handle om lediggang.

Hondaen bringer oss til Sør-Øya. Vi stopper og speider utover det Tasmaniske hav. Det er fint. Kjøper is. Den er god. Gløtter på fjellene, elevene, bobilene, sauene og strendene. Og, der står en pingvin. Helt alene står den der. Vi går bort og hilser høftlig. Den bare står der. Vi glaner, den legger seg i sanden og sover. Den er mett. Har nettopp kommet hjem etter et matgilde på havet. Feit er den. Fra en bro hopper det en mann. Bungihopp. Det var ved den broen bungieventyret startet. Setter oss på en irsk pub. Bandet har problemer med lyden. Vokalen forsvinner. Kjøper ei øl. ”Hva gjør dere her?” Vi er på seiltur. Setter på den sedvanlige platen. Avslutter en ping pong diskusjon. ”Dere er vågale, avsluttet han”. ”Ja ja,, sier vi.” Pakker sammen teltet, og fyller tanken. En albatross glir inn for landing.

Noen måneder med båtpuss., radar og radio, kutterstag og seil, drenering av cocpit, Drenering av tid. Ny sprayhood og bimini. Fine norske ord. Setter oss foran datamaskinen og ser på Skavlan. Åpner en pose potetgull. Setter frem en kartong med rødvin, en salig miks av vin fra Chile, Australia, og New Zealand. God er den ikke, men det gjør ikke noe. Skavlan er god i dag. Samtalen flyter bra. Viktige tema, som jeg nå har glemt.

Kikker på båten som snart er klar for videre vandring. Riggen ser bra ut og jeg tenker; tro om vi får henne med oss hjem.

Og, 21 april skjer det. Storseiltrekket er av og eimen av diesel bekrefter at Solid bakker ut av båsen. Nye venner står igjen på brygga og vinker oss trygt videre. Vinden tar tak i storseilet, og Mount Manganui krymper. Minner fra livet på land krymper med, og vi er tilbake i vårt meningsfylle vakum.

Morten