|
Med blanke øyner som var i ferd med å poppe ut fra skallen skrek han noe fra den lille aliminiumsjolla. Selv satt jeg i en enda mindre jolle og lenset vann. ”Hey mate” skrek han videre med en intensitet som bar preg av at han mente alvor. Med seg hadde han tre andre ungutter som krympet ved siden av de to rødsprengte øynene. De var våte i tøyet, og mellom seg hadde de en bøtte med østers. De hadde sanket østers på den lille øyen, Night Island, som vi nå lå ved anker ved, og tidevannet hadde spilt dem et puss. Eller var det alkoholen? Ikke vet jeg. Jolla hadde de måtte de bære de femti meteren fra stranda og over revkanten som nå var tørrlagt. ”Do you want prawns, fish or bugs?” De var reketrålere og ville bytte havets delikatesser mot bensin til påhengeren. Enda mere reker. To dager tidligere hadde jeg puttet det salte skjeggete trynet mitt over ripa til en annen reketråler lenger syd. Den tannløse skipperen klaget over rekeprisene. Han ventet på at moderskipet skulle komme å hente lasten, selv skulle han tilbake til Cairns og ha et etterlengtet avbrekk på fire uker. I fire månender hadde han trålet kysten av Queensland for reker uten landkjenning. Nok er nok. Noe vi vet vi noe om. ”Go for swim, hmm? You can swim one time, or even two times on the same spot, at the same time of day. He will watch you but leave you alone. But, the third day…” Han gjorde noen saksebevegelser med begge armene, og poenget var tatt. Han humret og blottla det området hvor tennene en gang var. Med respekt for de forhistoriske grønne dinosarus krokodillene som herjer kysten her, avstod vi aftenbadet. Vi endte derimot opp med fem kilo reker, tre dusin kongereker, og seks sandhummere. Øynene fikk fem liter bensin og selv endte vi opp med et par kilo med kongereker samt en fisk av god størrelse. Han var fornøyd, og vi ble inviterte over til en drink ombord på tråleren. Vi avslo tilbudet. Om det var fullmånen eller en subtil form for intuisjon som var avgjørende, strides de lærde om. Fullmånen var hvertfall ansvarlig for trålerenes alkoholinntak. Rekene skyr månen og slik får ikke trålerene has på dem. Istedenfor kaster dem ankeret ut bak en liten holme med tettvokst mangroveskog og åpner en flaske og venter. På stranden ligger det kanskje en doven krokodille som langsomt slipper en fjert. Vi spiste våre reker og fjertet med. Krokodiller fasinerer, barn som voksne. En stor kjeft med store skarpe tenner og noe kropp bakenfor. En krokodille er et stor gap. De verste utgavene blir nærmere syv meter og de er altetende, homo sapiens inkludert. ”Do you know that there are crocks on the island? I am not allowed to tell the tourist”. Sa ha han flirende og stirret på meg litt lenger en naturlig, som han aventet en reaksjon. Vi befant oss på toppen av Lizard Island hvor Kaptein Cook engang speidet vestover etter en åpning i Barriererevet. Han turde ikke lenger seile nordover den veien vi skulle. Han hadde tidligere nesten mistet båten på Endavour Reef, og nå var nok nok, også for ham. Jeg tror simpelt hen at han var lei, og ville til sjøs igjen. ”Crocks?”. Det var en av kokkene på den luksusiørse resorten på øya som stod der foran meg. En ung gutt fra Tyskland som tidligere hadde arbeidet på det der gullhotellet i Dubai og nå søkte ny jobb i Singapore. ”Good on him” som de sier i New Zealand. Eller ”Good onion” som jeg sa de første ukene I Tauranga, før jeg knekte koden. Etterhvert falt jeg tilbake på mitt eget uttrykk, da jeg likte det bedre. Kokken hadde kranglet med alle sjefene som var i resorten, og trengte en løpetur til Cooks Point. Med fråde rundt kjeften fikk vi vite menyen. Herligheten kostet 3750 til 11000 NOK per natt, måltider inkludert. Seilere var ikke velkomne. Vi skiftet tema og begynte å prate om krokodillene igjen. En liten tass på ca 1.5 meter holdt til like ved stranden hvor vi lå ankret. Dette passet den fasjonable resorten dårlig, og de fikk folk ut fra fastlandet for å fjerne tassen. Tassen ble fanget som bestilt og lagt i en vanntank. Jegerene kunne ta seg en velfortjent pause. Tassen var imellomtiden svært opptatt. Etter pausen viste det seg at tassen hadde ved hjelp av tidevannet kommet seg ut av tanken og var tilbake i mangroveskogen. Jegerene har senere prøvd å fange ham, men uten resultat. Vi lo godt av denne historien med sympati for krokodillen, og inviterte kokken ombord på Solid. Da ettermiddagen kom ble han hentet på stranden. Med seg hadde han en fantastisk god brie, produsert i Tasmania som bidro at kvelden ble av det gode slaget. Australia produsere forøvirg også verden beste lakris. Godteri som ikke blir verdsatt her. Hvis du vil prøve deg som lakrisimpotør ta kontakt med Spiroski Food P.L på telefon (02) 9792 7900 og spør etter Black Rabbit. Deretter ringer du meg om ca ett år. La oss ikke forlate krokodillene riktig enda. Lena var etter kokkens historie klar for krokodillejakt, og utstyr med fortoapparat og videokamera bar det ut i bushen. For hver minste lyd ristet det i hele kroppen til Lena. En ”startle respons” som også vietnamveteraner plages med. Det ble som med oss som med jegerene. Den ville ikke vise seg. Det ble snorkling med haiene isteden. I nabobåten hadde vi tidligere truffet en intens og interesant Sør-Afrikaner som inviterte oss på nyttårsfest i en bukt på sørvestkysten av Sør-Afrika. Emailadresser ble utvekslet og noen senere befant i oss under vann sammen med ham og to revhaier og en mengde andre fisker av det større slaget. Kjæresten hans satt på ripa og matet haiene slik som tantene mater endene i Breiavatnet hjemme. Noe absurd. Sør-Afrikaneren var svært fornøyd over at han han fikk filmet en sekvens der haien kom svømmende fort rett mot ham for å så skifte retning. Det tok oss to uker å dagseile opp kysten av Queensland på innsiden av revet. En tid preget av en herlig miks av krokodiller, brie, hai, reker og lakris. Så kom dagen da vi rundet Cape York og Tørressredet åpenbarte seg. Med opp til fem knop med medstrøm ble vi spyttet i retning av det Indiskehav, og under tre døgn senere slapp vi ankeret i gruvebyen Gove. Vi registrete en gjennomsnittfart på ca 6 knop over 400 mil, og var godt fornøyd. I Gove ventet Ted, Frances og Bjørn fra båten Kaylie. Et svensk-australsk seilerpar og deres sønn, som vi ble kjent med på Gambier øyene for et år siden. Et gledelig gjensyn. Vi er i ferd med å legge Stillehavet bak oss, og gleder oss til det Indiske hav. Alt er vel ombord. Avslutningsvis vil jeg gratulerer Bodil og Daniel med dagen. Trist å høre at sommeren er på hell hjemme. For de spesielt interesserte... I neste nummer av Seilmagasinet (6.juli), kan man lese om Solids vandring over Stillehavet. Hilsen Lena og Morten 
|