| Hjem | BÃ¥ten | Planlegging | Mannskap | Reiserute | Reisebrev | Skiblerier | Gjestebok | Linker | Sponsorer |
|
Det er allerede fem dager siden vi reiste fra Darwin, minst. Er stort sett dagvill, tiden er flytende. Vet at det er søndag i dag. I går hadde jeg et snev av lørdagsfølelse, og det var denne vage intuisjonen som fikk meg til å sjekke om det faktisk var lørdag. Så må det være søndag i dag. Og i dag fant jeg ut at jeg vil førsøke å skrive dagbok fra denne overfarten, selv om den allerede har startet, for å se hvordan det virker inn på tidsfølelsen og minnet. Oppsummering fra dagene mellom Darwin og Ashmore Reef: Mandag 25.07.05, avreise fra Darwin. Vi monterte nytt undervant, og lettet ankeret rundt lunsjtider. Spiste lunsj på vei ut. Ingen vind, motor. Havet stille og klart. Leser siste sidene av vampyrboka ”De fordømtes dronning”. Te Kaihau reiste en dag før oss. Jeg baker brød og lager blomkålsuppe. Vi spiser på dekk i solnedgangen, for å se på en flokk delfiner som leker seg i baugen. Vi kan se flere meter ned, og kan virkelig få sett delfinene ordentlig. Fryder oss. Blomkålsuppen smaker lett klor. Vannet vi fylte i Darwin var ikke særlig godt. Herlig å være på farten etter alt strevet før avreise. Tirsdag 26.07.05 Morten spiller dataspill. Han er tom for røyk. Spiser pez og kjeks. Jeg leser ”Ja så menn” og hører ”Prime time” på lydbok. Kokte poteter og blomkålgreier til middag, nam nam. Seiler, men det går seint. Yatzy etter middag. Det er varmt. Bøttevask på dekk. Prøver å holde orden på håret mitt denne gangen. Det tar ca 30 minutter å greie det ut. Onsdag 27.07.05 Det går i det samme, men det var en fugl på dekk hele natten. Koselig, helt til jeg kjente lukten fra driten. Måtte vaske om morgenen. Den tok seg en liten hvil på Solid. Torsdag 28.07.05 Seiler med tre seil, joho. Det går unna endelig. Trener på å bruke sekstanten. Vi måler middagshøyden og regner ut breddegraden vi er på. Jeg fikser fiskestangen, snellen vil ikke rulle inn senen. Bruker et hjul fra en leke-racerbil og ei fjær som reservedel. Alt senen, 100 meter, er av snella. Den ligger og venter til morgendagen, den må på igjen. Varmen tar på, er irritabel. Vanskelig å konsentrere seg om regnestykkene og sekstantmålingene. Svetter, svett, svettest. Vi leser og spiser. Fredag 29.07.05 Jeg bakte brød på nattevakten min. Klart til Morten om morgenen. Tar Te Kaihau igjen, de sender tobakk over rekka til Morten mitt på havet. Artig. Snakker med customs (toll) fly som passer de australske grensene fra luften. Lørdag 30.07.05 Sov i cockpiten på frivakten og på nattevakten hmm... for å kjøle meg ned litt. Tredde på all senen igjen på fiskestangen. Det tok mange timer, men fikk ikke fisk selv om det var mye liv i havet. Vi trener videre med sekstanten. Customs fly i dag også, de trente på å ta bilde i dag. Vi ble fotografert. Vi bestemmer oss for å ankre på Ashmore Reef. Kommer inn akkurat før det blir mørkt, og får droppet ankeret på en sandflekk. Det var ikke bare bare. (Ferdig oppsummering før Ashmore Reef) Søndag 31.07.05 Ashmoore Reef, Australsk territorium I går ettermiddag, like før solen gikk ned, ankret vi på Ashmore Reef. Det er mange bøyer å fortøye til her, men alle er opptatt av Indonesiske fiskefartøy. Det vil si fargerike, men medtatte seilbåter, stort sett uten motor. Korte master, lange bommer. Ni personer om bord, gutter og menn. Lettbåtene et uthulte trestammer. Fattige folk. Foruten Solid og alle fiskebåtene, er det en stor motorbåt her. Den tilhører myndighetene; DET AUSTRALSKE TOLLVESEN. De holder ro og orden. Vi er faktisk glade for at de er her. Solid er en bit av Norge blandt alle de fattige fiskerne på et rev langt ute i havet. Det er helt på sin plass å få assosiasjoner til Freia melkesjokolade. Vi er rike. Stinne av luksus. Gjenkjenner et drag av redsel og sårbarhet, en skygge som glir som et spøkelse gjennom mage og hals. Uten myndighetene til å holde ro og orden, ville vi ha vært et lett bytte. Vi må definitivt være en fristelse for fiskerne som har så lite. Jeg kan ikke forstå annet. Jeg snakket med tollvesenet ved ankomst. De sa at dersom fiskerne plaget oss, skulle vi be dem gå tilbake til båtene sine. Dersom vi virkelig fikk problemer skulle vi tilkalle dem, som holdt vakt på kanal 16 hele døgnet. Tollerne hadde registrert at vi allerede hadde en kano langs rekken vår. Vi var i full gang med en samtale på gebrokkent engelsk: Høflig ber to unge menn etter ei stund om en fiskekrok. Vi finner en tunfisk krok som vi kjøpte i Marokko en gang for lenge siden. Samtalen fortsetter: ”I one year in jail. Australia. Darwin”. Det er nok der han har lært engelsk, i fengselet i Australia. Vi spør hvorfor han satt inne. Han svarer : ”Smokapeople”. Vi forstår ikke, han gjentar og gjentar: ”Smokapeople, smokapeople”. Han nevner noe om Afghanistan. Å, sier jeg: ”Smuggle people”. Han bekrefter, et år i australsk fengsel for menneskesmugling. Han ser ikke noe galt i det. Bare synd at han ble tatt. Så lurer han på om vi har litt melk å avse. Morten spør om det er greit med pulver, og gnir fingrene mot hverandre for å illustrere hva han mener. ”Ja, det er fint”, sier fiskeren. Jeg finner en neve og legger i en plastpose. Dårlig samvittighet, vi skulle selvfølgelig ha gitt mer. Men de tre posene våre med tørrmelk skal vare over hele det indiske hav. Jeg føler ambivalens over min egen dårlige argumentasjon om at vi ikke har så mye melk. Føler meg gnien. Ja, det er enkelt å gi når man har mye, man bør gi slik at det svir litt, tenker jeg. Alt som er mindre enn det er ikke noe offer, bare smuler fra de rikes bord. Jeg kjenner ikke at det svir i det hele tatt. Jeg er like feit, vannlinjen på båten ligger dypt under vekten av hermetikk og godsaker. For å bøte litt på samvittigheten finner vi fram to t-skjorter, men det svir ikke nå heller. Han takker: ”Thank you misses, oh, misses thank you, we are in that boat”, sier han og peker; “Good neighbours, good neighbours”. Vi sier god kveld, og de låner ei ause av oss for å lense kanoen som lekker for vann, før de padler tilbake til båten sin. Et par minutter går og Morten ser to kanoer til komme padlende i vår retning, men de padler forbi. Etterpå. Vi drikker et glass hvitvin, spiser middag, lytter på jazz.”På Nattbordet” ligger boken ”Wonderboy” av Henrik H. Langeland (en bok om den norkse finansverdenen, dyre klokker, mobiltelefoner og callgirls) og ”Line of Control” av Tom Clancy (om internasjonal krise i Kashmir, India og Pakistan på randen av atomkrig). Ellers er vi på Ashmore Reef for å snorkle. Det skal være fantastisk snorkling her. Alle andre utenom oss og de australske myndigheter, er her for å overleve. Systemet mitt er ristet nok en gang, og jeg lurer på om det faller på plass igjen slik det var, eller om det jeg ser her vil ha noen innvirkning på livet mitt utover en kvelds dårlig samvittighet. Ja, hva kan man si om fattigdom og rikdom, uten å høres ut som en Miss Univers kandidat. Jeg kommer ikke på noe annet enn: ”Fy faen!”. Men livet går videre inne i Solid, i vår egen lille bit av Norge: Vi ser en film på den bærbare Pcen; ”Lost in translation” innspilt i Tokyo. Kryper til køys, sovner i hverandres armer. Klager litt på den tynne madrassen og trerammen som gnager et sted i ryggen, klager litt på varmen. Står opp og drikker. Sover til vi våkner av rare lyder. Søren, båten tar i en koral. Kjølen står i bunn. Drar inn litt ankerkjetting. Legger oss igjen. Står opp neste morgen når klokken ringer for en avtale over kortbølgeradioen. Tar en prat med tollvesenet, som kommer til oss i båten og inviterer oss på te og scones på deres skip, deres lille verden. Vi snorkler. Det er fint. Deilig å bruke kroppen igjen etter all sittingen i båten. Vi har lagt på oss. Antydning til noe som kan utvikle seg til en blautfeit bilring, har fått meg til å ta sporadiske situps ombord. Men jeg er jo overhodet ikke strukturert nok til å gjennomføre noe slikt prosjekt over tid. Snorkler. Former og farger som jeg ikke har ord for. Kan ikke annet enn å se. Prøve å verbalisere noe av det. Former som hvite marspipanroser, koraller som ligner lavendelfarget lyng. Fisk med store lepper og lange nebb. Prikker, striper, flekker, vifter. Morten så ei skilpadde rett før jeg hoppet uti. Alle sjøslangene som skal være her, så bare fire stykker av dem. Ikke skremmende. Det er vakkert, vakkert, vakkert. Klart vann. Jeg er glad. Morten trener på å dykke. Vi er ute av trening. Jeg synes det ser dypt ut. Morten kommer ned som ingenting, ca 10,5 meter. Jeg jobber med psyken min, prøver å slappe av, er ambivalent. Liker meg ikke. Sier til meg selv at jeg må ta meg sammen, vet at om jeg ikke engang prøver, kommer jeg til å være irritert i mange timer. Så jeg prøver, først en gang. Nesten. Andre gangen går det fint bortsatt fra at jeg ikke fikk utlignet trykket i høyre øret ordentlig. Morten skryter, og jeg er fornøyd. Skrubbet båten under vannlinjen. Vi får besøk av fiskerne igjen. De har med en pakke indonesiske sigaretter. Søte og sigaraktige som vi har smakt før for en del år siden da Thor Erik og Christian tok noen med hjem til Norge som souvenir fra Bali. Vennen vår, Hansi som ikke hadde vært på Bali, fikk noen, og tok dem med til byen. Sjekket opp damer og bød dem på eksotiske sigaretter. Så kommer Sivert bort, og abryter Hansi i historiene hans med et kontant: ”Du hakke væt på Bali”. Vi røyker sigarettene og tenker på den historien, som vi har ledd så godt av mange ganger før. Fiskerne spør etter magasiener, blader. Vi har bare et som ikke er særlig spennende. Overleverer det. De spør Morten sjenerte etter Playboy da jeg er inne i båten. Vi har ingen. De får et par colabokser, noen fargestifter til barna og epoxy til å reparere kanoen med. Fornøyde med det. Noen andre får en snorkel vi har til overs og ei dykkermaske som trenger en liten reparasjon. Vi drikker te hos tollerne. Det var ikke flere scones igjen. Vi får kjeks istedet. En betjent viser oss rundt på skipet deres. Kjekt å få ta en titt. Imøtekommende, men han som viser oss rundt kikker stadig på klokken, han har visst en jobb han må gjøre et visst klokkeslett. Morten drikker teen seint som vanlig, kan ikke drikke og spise varme ting fort. Til slutt er teen hans kald nok til at han får den ned i en fart etter å ha registrert de hyppige blikkene til betjenten ned på klokken. Vi letter anker og vinker til alle fiskerne og tollerne på vei ut av lagunen. En guttunge vinker fra en kano med en snorkel vi gjenkjenner og roper: ”I am swimming, I am swimming”. Et nydelig stopp var det tross alt. Nå er det 1531 nautiske mil igjen til Cocos Keeling. Lite vind, men putler avgårde med litt medstrøm. Steikt ris til middag. Vi er i gang igjen. Etter Ashmore Reef Onsdag 03.08.05 Vi har 1146 nautiske mil igjen til Cocos Keeling. Nydelig dag, siver avgårde i god fart nesten uten å merke det. Lettkjøpte mil. Jeg har hatt migrene i natt, som er vanlig når jeg ikke kommer inn i søvnrytmen på passasjene. Var drivende varm og svett, og måtte ut og lufte meg i cockpiten rett som det var. Er nesten bra nå, men Morten ligger og sier han er dehydrert og har mangel på søvn. Vil for all del ikke ha noen tabelett for hodeverken. Vi har spist ”lett” middag; pannebrød med hvitløk og parmesan, cocktailpølser og sølvløk, fylte vinblader og hvitkålsalat. Mye rester til å småspise på utover kvelden og natten.....Vår daglige brusboks ligger og skvulper i magene våre for hvert lille byks Solid gjør vestover. I dag hadde soyasausflasken veltet igjen, måtte til og tørke i den grønne baljen under komfyren, ja igjen, igjen, igjen- blir oppgaldret bare av å tenke på det. Men ingen fare, fortsetter det slik er det snart ikke mer soyasaus igjen. Sikkert like greit. I går hadde vi råsteikte poteter til middag. Tror ketchupen var litt muffens. Kastet resten av den i dag etter ei natt med intens fiselukt i hele båten. Morten påstår at han får utslett av fisene mine, men tenk på meg som lå der med migrenen min og måtte kjenne på hans gasser. Jeg blir utrolig luktømtålig til tider når jeg har migrene. Tror forresten jeg må begynne å teste eggene også, luftrommene inne i dem er store etterhvert og plommene sprekker lett. Begynte på ny bok i går som er knakende god: ”Senor Vivo and the Coca Lord” av Louis de Bernieres. Putler litt med å flikke på et og annet dikt til jeg blir varm i hodet og det ryker ut av neseborene. Mest irriterende å lese et dikt jeg syntes var bra i forrige uke, som viser seg å være skikkelig dårlig bare syv dager senere. Har hatt deilige bøttevasker på dekk både i går og i dag. Nydelig temperatur på vannet. Forfriskende i varmen. Tidlig i dag morges skrudde vi på Satelitt-telefonen for å sjekke om det var noen meldinger. Det var en hel haug fra Magnhild, og det var kjekt å høre om Gaute som har kjøpt båt. Ellers de vanlige radiosamtalene med Windchime og Te Kaihau. Morten har tatt inn en værfaks. Det er et stort høytrykk på vei. Ser ut til at vi kan få god gang om et par dager, ca 25-30 knop. Morten klippet seg i går. Har en del tuster igjen på bakhodet da han ikke gadd mer, fordi det tok så lang tid. Sier at han vil ha ny klippemaskin i Sør-Afrika. Jeg stusset også håret litt, men skal få Lynette til å klippe det på Cocos Keeling. Hun har jo jobbet med å klippe ehh...hunder. Torsdag 04.08.05 Vi er i fin form i dag, bortsett fra at lydkortet på Pcen er i stykker. Det betyr at det er slutt på værfaksene. Vi seiler utrolig fort, har tatt innpå Te Kaihau med 60 nautiske på to døgn. Passerer dem sannsynligvis senere i dag. Har tatt ned litt seil, mer vind. Seiler butterfly med stormfokk og innrullet genoa. I natt var det nydelig stjerneklart og litt kaldere. Kjempefin nattevakt. Flikket på noen dikt i hodet. En del trafikk, fiskebåter. På morgenen landet det en flyvefisk inn i båten, rett her på gulvet ved datamaskinen. Den luktet stramt. Først traff den cockpiten, sprellet rundt og havnet ned hit. Har vasket litt rundt forbi og ryddet. Prøver å ikke la det flyte over. Lørdag 06.08.05 For en drømmeseilas. Bare 733 natuiske igjen. Har hatt VHF kontakt med Te Kaihau, men vi har passert dem og er i ferd med å miste dem. I går leste Morten høyt for meg fra ei eldre bok om Stillehavet. Om et krigsskip fra Tyskland (1. verdenskrig) som ville stoppe på Tahiti for vann og kull, videre om deres stopp på Bora Bora. En fantastisk historie. Morten har funnet veien til godte-skapet. Ser at det ikke kommer til å vare i tre måneder. I forgår ettermiddag sprakk vi fullstendig begge to, under påskuddet om å feire at vi var halvveis. Ble ikke middag, var for mette. Ellers har jeg glemt å fortelle om da Morten ville ta ned seilene i søvne her ei natt; Jeg ligger ute i styrebrønnen og sover. Morten vekker meg brått, og sier at jeg må hjelpe ham å ta ned seil. OK, sier jeg og lurer på om det er for mye vind. Han svarer kort nei, uten noen nærmere forklaring. Jeg er tissetrengt, spør om jeg kan gå på do først. Det kan jeg ikke. Deretter ser Morten avventende på meg og venter på at jeg skal gå opp på dekk. Jeg sier snytt, er det jeg som må opp på dekk? Jeg har liksom ikke våknet helt enda, og ikke har jeg lys heller. Ingen respons, ingen tegn til å overlevere hodelykten som han selv har på. Jeg putler meg opp på dekk, begynner å ta ned det ene seilet. Selvfølgelig henger fallet seg opp, og jeg famler i mørket for å få orden på det. Så kommer Morten til unsetning. Ehh, sier han. Du kan gå på do nå, så skal jeg ordne resten. Jeg går inn i båten og lurer fortsatt på hvorfor vi holder på å reve ned båten. Et raskt blikk på GPSen, nei, vi går fint på kurs. Setter meg på do, tisser og lurer på hva i alle dager dette dreier seg om. Begynner å hisse meg opp der jeg sitter og drar irritert i dorullen. Tenker at det får være grenser, midt på natten på min frivakt. Er det konkurranseinstinktet til Morten som har tatt helt av? Vi seiler jo ”regatta” med et par andre båter som har samme destinasjon. Men det får grenser, tenker jeg igjen, sånn kan det ikke haste med et seilskifte. Jeg går ut i styrebrønnen igjen for å stille Morten til ansvar. Før jeg fårt sagt et ord sier han: ”Bare glem det, jeg sov, det var en drøm”. Han hadde drømt at det var noen indere som hadde tullet med seilene våre, og at vi var på vei inn mot kai med full seilføring. Dermed datt bitene på plass for meg også.....ooopp med seil igjen. Så var det vaktskifte, og Morten kunne sove (videre). Mandag 08.08.05 Jeg prøver å si et eller annet om å reise på selveste Storhavet eller noe slik:
Å saltvannskrystaller og flyvefiskvinger,
Nå er alt
Men jeg strammer skjøtene
Senere,
Torsdag 11.08.05 Ha det bra så lenge. Hilser spesielt til Maria som vi glemte å gratulere med dagen forrige gang (vi hilser selvfølgelig med GØY, GØY, GØY, dessuten med ordene God dag dugong, som klinger fint. Dugong er ei sjøku, som spiser sjøgress. Et alternativ til melkeku, du og du). Gratulerer far på forskudd med dagen. Hilser mye til Frode og Thomas! Gratulerer Gaute med ny båt, og takker Magnhild for lange mailer. Vi har det bra, men gleder oss til å komme hjem også. Venner rundt forbi, vi ønsker mailer fra dere for å høre hvordan det står til, selv om mulighetene våre til å svare er noe begrenset for øyeblikket. Lykke til Ellen og Karl Erik, og gratulerer Karl Erik med ny jobb. Synneva og Jan Ivar, vi tenker på dere også og forstår at det er like før? Sigve, lykke til med innspurt mot jul. Blir det noe av tur? Skiv eventuelt mail. Asbjørn, vi satser på at dere dukker opp i Cape Town eller der omkring. Gratulerer Karl Idar og dama med ny bil (er det stasjonsvogn eller?) God bedring til Sarah og gratulerer Daniel med mastergrad. Hilsen Lena og Morten |