Det ble et res med solen, og vi tapte på målstreken. Snart hadde vi forsert passet, men flere farer gjenstod. Solen faller fort ved ekvator, og det var nå blitt skumring. Koralhodene fløt sammen med sanden, og kjølen brøt seg usikkert gjennom vannet.

Våre britiske venner på Trefusis ante uråd, og etterhvert dukket en gummijolle opp med lommelykt. Med smil og erkebritiske fraser loset de oss inn til ankringstedet og barracudaen som allerede lå på grillen. Sør Afrikaneren, Neil, var grillsjef og inviterte oss stolt på selvfisket fisk. Sannelig ble ikke en kald pils også servert. Glade mennesker i tropenatten. Store eremetittkrabber tuslet mellom tærne på jakt etter godbiter. Var dette lykken?

Lykken er ikke en selvsagt størrelse. Et døgn hadde passert og vi satt under de samme palmene og ventet på at tunfisken skulle få den rette fargen på bålet. Rocky het han. Med et unaturlig smil rundt munnen fortalte han i bruddstykker sin historie. Rocky hadde forsert passet inn til lagunen under helt andre omstendigheter enn Solid og hennes mannskap.

En middelaldrende mann med et trett ansikt hadde for 30 år siden immigrert fra Australia, og etter en karriere som kokainsmugler i Florida, endt opp som en lykkelig eier av en resort i Thailand. Giftet seg for andre gang, fikk et til barn. Tsunamien tok fra ham alt. Etter noen dager forstod han at familien var borte, heiste seil og dro der ifra. Et usikkert smil, nå erstattet med våte øyner. Det endeløse storhavet fikk ham til å realisere sitt tap. ”Jeg gikk i sjokk”, sa han og lo dempet. Lite mat og vann hadde han. Utmattet dukket Cocos Keeling opp i horisonten, men kart hadde han ikke. Han nærmet seg det han trodde var passet inn i lagunen. En feilvudering. Bølgene reiste seg og brøt rundt ham, og det ble grunnere og grunnere. Motoren virket ikke. Rocky forstod at tsunamien var i ferd med å få et nytt offer, og i et siste livsønskende forsøk slapp han ankeret. Ankeret satte seg. Han tok en munnfull av vinen og fortsatte å fortelle. Nødpeilesenderen ble utløst, og nødraketter ble sent opp. Signalet av nødpeilesenderen ble fanget opp i Australia og videresendt til Cocos Keeling. Det lokale politiet sjøsatte lettbåten og startet letingen. Rockys VHF virket ikke. Han kunne lytte men ikke sende. Han hørte at de nå lette etter ham, men kunne ikke hjelpe dem. Etter noen dager ble han funnet. Rocky var svak, men i live. De slepte båten inn i lagunen og ankret den opp like ved der vi nå satt og nøt barracudaen. Det var min historie sa han, og smilte.

Rocky er ikke typen som legger seg ned eller fort går til grunne. ”Jeg har det vondt, men jeg kommer meg”, sa han. Den lokale muslimske populasjonen på Home Island kom ham til unnsetning. Hver dag hentet de ham i båten og bragte ham til middagsbordet. De gav ham jobb og sa at han må ta den tiden han trenger på Cocos Keeling. Rocky tente opp en sigarett, og fortalte videre at han begynte å røyke igjen etter tapet av familien. ”Jeg reiser tilbake”, sa han. Han disponerte fortsatt landflekken som han leide, og var fast bestemt på å bygge en ny resort. Det var fredag og han kunne drikke litt vin, ellers rørte han ikke alkohol. En farlig fristelse for ham i disse tider. Rocky lo. ”I neste uke skal jeg arbeide som elefantpasse”, sa han. En flokk med elefanter skal i karantene på Cocos Kelling, før de blir vidersendt til en dyrepark et annet sted i verden.

Nå som tsunamien er i ferd med å bli historie, og aktualitetens lyskaster har blitt fjernet, er en spasertur på vestsiden av Direction Island en tankevekker. Her er hundrevis av sandaler i alle størrelser. De ble vasket opp etter tsunamien ble vi fortalt.

Vi forlot Cocos Keeling to uker senere og seilte videre mot Chagos. En gruppe atoller som er forbeholdt seilere og amerikanske soldater. Atollene ligger sør for maldivene strategisk plasert midt i det Indiske Hav utenfor syklonområdet. Atollene er britiske men er mest kjent for å huse en stor amerikansk militærbase på atollen Diego Garcia. Basen ble bygget i 60- og 70 årene under store protester fra det internasjonale samfunnet da området har ”fredssone” status i FNs resolusjoner. Den lokale populasjonen av kopra produsenter måtte selvsagt deponeres til Mauritius. De har nettopp vunnet et rettsak i høyesrett i England som slår fast at deponeringen var ulovlig. Seilere har ingen adgang til Diego Garcia, men noen hundre kilometer lenger nord ligger Salomon øyene hvor seilere fritt kan leve ut en Robinson Cruso tilværelse. Ruinene av en eldre bosetting utgjør noen hus, en kirke, et fengsel, og en gravgård. Her traff vi seilbåter som allerede hadde tilbrakt seks måneder der. De kom tilbake hvert år for å leve i dette paradiset. Vi hadde dog to snevre uker til rådighet, og tiden ble brukt til spaser turer på atollene, snorkling med skilpadder og andre overraskelser, samt sosialt samvær med de andre syv båtene. Da vi ankom hadde vi ikke forståelse for at noen kunne leve seks månender av året på et slikt sted, men etter to uker tok vi oss selv i å leke med tanken. Men ikke denne gangen. Vi har vår tilmålte tid, og Solid skulle seiles inn Tananger havn om ti måneder. Vi har dog ingen garantier for at dette stedet vil være åpent for seilere i fremtiden. Dette paradiset er paradoksalt nok på militært område, og det er vanskelig å skjønne at de i det hele tatt tillater seilbåter her.

På tross av at vår neste destinasjon var Madagasker, var det vanskelig å forlate Chagos. Vissheten om at dette er de siste atollene før Tananger havn gjorde det ikke lettere. Forventningen til hjemkomsten er noe ambivalente. Vi gleder oss til å komme hjem, men vet så godt hva vi forlater. Ikke sjelden kikker vi på globusen og staker ut nye reiseruter for neste tur. Livet er mer en seiling og reise, men gøy er det. Vinden tok tak i seilet og økte stadig på styrke. Etter 24 timer blåste det kuling, noe som skulle vise seg å vare de neste elleve dagene ned til Nosy Be, Madagasker.

Det Indiske Hav har vært rekordens hav for oss. På vei til Cocos Keeling gjorde vi 1005 nautiske mil på en uke. Kulingen som bragte oss ned til Madagasker bidro til kjappeste større overfart, med en gjennomsnittfart på 6 knop. Da vi ankom Madagasker hadde vi utseilt mer enn 5000 nautiske mil på 36 dager, en snittfart på 5.8 knop. Passatvindene er sterke her, og det gjelder bare å henge på så godt man kan.

Vi klamret oss fast i styrebrønnen, de få gangene vi tok turen ut. Trivelig var det ikke. Etterhvert dukket Kapp St Ambre. Madagaskers svar på Norges Stadt land. Vi ble ønsket velkommen av flokk med knølhvaler, og dagen etter slapp vi ankeret i havnebyen Hell Ville. En skjøge som havnebyer flest, men dog hadde den sin sjarm. Gamle franske kolonistiske bygninger vitnet om en tidligere vakker by, men som resten av Madagasker forøvrig, går utviklingen motsatt vei av hjemme. Balkongene faller ned. Veiene faller fra hverandre, og søppelet flyter. Her betales ikke skatt, da myndighetenes tilstedeværelse er fraværende. Men smilene er tilstede. Vennlige smilende mennesker som man blir i godt humør av å møte. Hva er det med disse smilene i afrika? Vitaliteten og varmen. Hele kroppen er involvert, og latteren sitter løst.

I motsetning til den jevne innbygger fra Madagasker boltret vi oss i lokalprodusert sjokolade med 70% kakaobønner, vaniljestenger og måltider på restaurant. Hell Ville og Nosy Be er også kjent for sin rom. Men edle varer var det ikke. Syv kroner literen er da heller ingen upris. Etterhvert seilte vi over til Nosy Komba. Her bor folket i små landsbyer i sine stråhytter, og henter vannet sitt i brønnen. Noe oppmerksomhet fikk vi da vi stod sammen med de lokale og vasket klær. Det er ikke så ofte de ser hvite mennersker vasker sine egne klær, ihvertfall ikke menn. De fniste og stirret ubeskjedent.

På Nosy Komba ble vi kjent med italieneren Stefano, som hadde som livsprosjekt å heve levestanderen på Nosy Komba. Han arbeidet seks måneder i året på Reunion Island, og brukte alt av sine penger på å lønne lærere og byggfolk. Han bygget bokstavelig talt opp en ny landsby og implanterte et nytt demokratisk styresett. Vann hadde han skaffet landsbyen ved å legge rør opp til en lokal elv. Neste år planla han å bygge en demning for å få elektrisitet. Han planla å lage et slags aksjeselskap der innbyggerene kjøpte aksjeandeler for lønnen de fikk fra ham. På denne måten ville han lære dem om selskapsdrift, samt at han sikret seg at eierskapet var på lokale hender. Stefano fungerte også som landsbyens selvlærte lege og tannlege. Ressurser til medisiner og tannlegeteknisk utstyr ble sponset utenfra. Som eneste hvite vestlige mann var Stefano selskapssyk, vi ble derfor invitert hver dag til lunsj. Stefano var en ensom mann, noe øynene røpet da vi måtte seile videre. Jeg fikk noen assosiasjoner til Marlo Brando i ”Akopolypse nå”. Forhåpentligvis ubegrunnet. Mange har og får det nok bedre med Stefano på Nosy Komba.

Det nærmet seg orkansesong i det sørlige Indiske Hav og besøkstiden var over. Turen sørover ble åpnet med dagsturer nedover kysten. På skilpaddeøyen Nosy Iranja fikk vi se skilpadder som hakket seg ut av skallene og gravet seg opp gjennom sanden på stranda. Deretter startet den farefulle ferden ned til brenningene. I disse omgivelsene ble Lenas 31 års dag feiret sammen med mannskapet på britiske Trefusis og amerikanske Claire. Da Claire hadde fått øye med en flokk med knølhvaler rundt øyen, ble det også hvalsafari og snorkling med hvaler.

Turen gikk videre til Nosy Kalalajoro hvor vi fikk byttet egg mot en t-skjorte og dagen etter videre til Nosy Saba. Videre til Moramba Bay, en sjelden vakker ankring. Et sted omgitt av spektakulære sandsteinformasjoner dekket av baobab tre. Lemurene hopper fra tre til tre. Her fikk vi hver dag besøk av lokale fra en landsby i nærheten. Vi byttet frukt mot ting vi hadde liggende i båten. En tankevekker fikk vi da en ung mann skeptisk studerte en colaboks uten å vite hva han skulle gjøre med den. Smilet kom tilbake da han fikk hjelp til å åpne den. Det var første gangen den mannen hadde sett en boks med drikke. Dagen etter kom han tilbake med et stygt dypt sår i foten som han hadde pådratt seg da han dykket etter hummer for oss. Vi fikk renset såret, stripset det, og satt på ham sandalene mine fra Fransk Polynesia. Ryktet om vårt nærvær spredte seg nok rundt i landsbyen, for dagen etter kom fire kvinner med et lite barn padlene bort til båten i en uthult trestamme, og vi gav dem hva vi kunne.

Fra Baly Bay forlot vi Madagasker mot Sør Afrika. Vi visste ikke da et nytt eventyr ventet oss i Mosambik.

Hilsen Lena og Morten