På vei til Sør-Afrika i fine nordøstlige vinder. Vi er heldige og vinner terreng på denne taktisk vanskelige overfarten fra Madagaskar til Sør-Afrika. Tidvis i frustrerende motstrøm, opp til 3 knop på det verste, tidvis i henrivende medstrøm hvor vi jevnt ligger i 8-9 knop i flere timer. Begeistret kan vi logge 95 nautiske mil på 12 timer. Men det er en kaldfront på vei. Den nordlige vinden skal bli sørlig, vi kan vente oss sterk motvind og blir anbefalt av Fred å gå inn til Inhambane i Mosambik til fronten har passert og vinden har snudd igjen. Fred er mannen som leder værnettet vi deltar i over kortbølgeradioen.

Farvannet vi seiler i er kjent for sine sterke strømmer, og de farlige bølgene som kan danne seg når vind møter strøm. Det er viktig å være oppdatert på været. Såvidt jeg vet, er frekvensen av ”freakwaves” høyere her en noe annet sted i verden. Allerede i medstrøm og forholdsvis lette vinder, ser vi tydelig tendensen til uryddig sjø og krappe, brytende bølger. Her vil vi ikke være på sjøen i dårlig vær hvis vi kan slippe, så vi sniker oss til et ulovlig opphold i Linga Linga hvor det sies at det vanligvis ikke er problemer med myndighetene. Vi har ikke visum.

Solid er på vei inn til Linga Linga, like ved Inhambane. Det er mørkt. Radaren står på, på datamaskinen er det lagt inn haugevis med ”veimerker” å navigere etter. Jeg sitter ved roret med intens konsentrasjon, kikker stadig på ekkoloddet. Morten studerer radaren, snakker jevnlig med Andy på båten Trefusis over kortbølgeradio for å konferere om navigasjonen. Vi vil ikke tilkjennegi vår tilstedeværelse over VHF pga. visumet som ikke er i orden. Trefusis ligger allerede trygt inne på ankringsplassen. Med jevne mellomrom lyser Morten ut i nattemørkt med en kraftig lyskaster. Nok en gang lurer vi oss inn på et ukjent ankringssted etter mørkets frembrudd. Det er visst i ferd med å bli en vane. Vi kunne ikke ha gjort det uten hjelp fra Andy og Kathy som kom fram noen timer før oss. I pilotboken står det at denne innseilingen skal man ikke prøve på en gang når tidevannet er på vei ut. At det kan være brytende bølger over sandbanken vi må over. At det kan være farlig: Tidevannet er på vei ut. Det er mørkt. Solid går inn. ”En dag går det galt”, sier Morten.

Det går fint, vi dropper ankeret. Andy og Kathy er mer lettet enn oss da vi kommer inn. Likvel, på slutten kjører vi motoren med 2000 omdreininger. Vi kan lese 6,1 knop på loggen. På GPSen står det 2,9 knop. Altså minst 3 knop motstrøm. Etter en ankerdram i følge med et par kjeks og ost, sover vi herlig. Drømmer mye. Det er alltid spennende å våkne opp til et sted hvor vi har ankommet i mørket.

Vi våkner opp med utsikt til ei strand og et par enkle bygninger som ser halvferdige ut. Det ligger flere småbåter for anker med kraftige utenbordsmotorer på. På land er det flere kjøretøy. Noen biler og firehjulsdrevne motorsykler. Selv om bygningene ser enkle ut, må det være litt kapital. I strandlinjen ligger det også et stort vrak og pirrer vår nysgjerrighet. Vi går i land. Sanden på stranden er ikke spesielt hvit, men forbausende myk under fotsålene. Vi møter Don og hundene hans.

Don er en hvit sør-afrikaner som har bodd her ei stund. Det er søndag. Han kommer mot oss i shorts, bar overkropp og ”slippers”, eller hva vi hjemme kaller badesko. En stor mage. Et stort smil. Munnen har noen tenner. Det er noe med øynene hans, muligens en øyensykdom. En svak eim av sprit når han snakker. Han kan hjelpe oss med det meste: Veksle dollar til lokal valuta, gi oss vann, skaffe mudderkrabbe, muligens hummer, kanskje handle grønnsaker for oss hvis han skal til byen i morgen. En grei kar. Vi spør og han forteller.

Vraket på stranden er ei gammel hvalfangstskute. Før var stedet en hvalstasjon. Tanken hvor de kokte hvalen for å utvinne olje, står der fortsatt. Nå bygger de hotell på stedet. Don ligner en del andre hvite menn vi har truffet som lever i små samfunn i verdens krinker og kroker. Han er lokalt gift, han har to store hunder som han elsker. Som han leker henrykt med i vannet. Som løper etter ham så vannspruten står, som står på to ben mens han holder dem i labbene. Det virker litt absurd på oss, fordi det minner om den slags ”far-sønn-scener” som man ser en del av i amerikanske filmer. Scener hvor man ruller seg i gresset og tullesloss. Det er nesten som om det går i sakte kino. Søndag ettermiddag er dog talen hans meget utydelig, og vi vil ikke ta imot tilbudet hans om skyss til den lokale fotballkampen vi skal på. Tidligere på dagen hadde i en forfriskende tur med ham som sjåfør på den firehjulsdrevne motorsykkelen på veiene som ikke er noe annet enn en ryddet sti i myk sand.

Som reisende ser man og tenker. Noen ganger trekker man slutninger for fort, noen ganger for sent. Av og til helt feil slutninger på for spinkelt grunnlag. Bare slik at det er sagt.

Vi kikker oss rundt, følger anvisningene fra Don. Går langs veien som er en utvidet sti av myk sand. Føttene synker ned i sanden, det merker en utrent seiler godt. Vi går videre, det skal være en lokal bar i nærheten. For i Linga Linga er det mye mer å se enn stranden og de spredte bygningene, det er mye mer enn den utsikten vi våknet opp til. Det er vi i ferd med å oppdage mens vi passerer en ryddig og ordentlig landsby av stråhytter som vi har på høyre side mens vi går. Ei jente går forbi oss på veien med finkjolen på. Hun bærer noe i en plastpose. Det er jo søndag. På venstre side av stien er det tett mangroveskog som står under vann ved flo. Nå er det fjære, og gjørmen er full av bittesmå krabber som relativt til sin egen størreslse har ei kjempestor rødtlysende klo. Den må være så stor at den lille kroppen akkurat makter å bære den. Ser man bare denne kloen, forventer man å treffe på en krabbe som er hakket større enn de som kravler travelt rundt. Vi kommer til en liten butikk med et bord og benker utenfor, vi kikker inn og blir bedt om å sette oss. Det gjør ingenting at vi ikka har kontanter. Det er greit at vi kommer tilbake og betaler for colaen. Innehaveren snakker litt engelsk. Mye mer enn de fleste. Vi sitter der ei stund, han forteller at han har fått malaria, men er frisk i dag. Hvis vi vil kan vi bli med på lokal fotballkamp senere, og disco med lokal dans. Vi takker ja, men er ikke helt sikre på hva det er vi skal ut på. Slik vi oppfatter det skal vi treffe ham klokken 15 og retunere klokken 17.

Klokken 15 tropper vi opp, og Zito, som har invitert oss skifter til finstasen før vi trasker avgårde. På stien mellom palmetrærne er det flere mennesker som trasker i samme retning som oss, alle med finstasen på. Vi går og går. Den malariasyke er lett på foten, mye lettere enn oss to seilere som peser mens vi prøver å holde en samtale gående. Zito har 38 søsken, sier han. Faren hans har fem koner. Zito har ei datter med ei amerikansk jente som er engelsklærer, og som han har vært sammen med i fire år. Nei, i mangroveskogen er det ikke så mange dyr, sier han, ja det er noen fugler. Så er det apekatter da. Noen ganger kommer de inn i stråhusene om natten og spiser både ris, bananer og fisk. Vi går og går. Det aner oss at vi ikke skal retunere klokken 17, men at kanskje fotballkampen begynner da. Til slutt kommer vi fram.

Ved utkanten av fotballbanen sitter spillerne og gjør seg klare. Tar på seg drakter. De som har, tar på seg strømper og sko. Noen har svettebånd, en har en støttebandasje. De kikker på oss som kommer gående, og veksler noen ord med følget vårt som vi ikke forstår. Det er to lokallag. De spiller om penger, ca 200 norske kroner som er en hel del her. Det kommer stadig flere folk til. Innenfor et strågjerde er det en enkel bar, et halvtak over et dansegulv og noen enkle rom. Folk sitter rundt forbi, stort sett i sanden. Det er et par stoler. Enkelte trestubber. Vi kjøper noe å drikke i baren, hvor det også selges kokosnøtt-øl. Det ser hjemmelaget ut. De som er heldige, får låne en kopp å drikke av. Koppene går stadig på rundgang. Zito er nøye med å gi en venn av ham som han sier er fattig og ikke har jobb, av det vi kjøper. Øl og sigaretter. Denne vennen som vi blir presentert for, ser ut til å ha CP, med store koordinasjonsvansker. Den første sigaretten han prøver å tenne brekker fordi han ikke klarer å kontrollerer arm-bevegelsene. Han får en ny sigarett, mens vennen lapper sammen den brukne med et papir og tar den selv. Tilsynelatende ble han godt ivaretatt. Han hadde det hjerteligste smil av alle hjertelige smil. Et smil man kan tenke på før man sovner. Et smil som minner om ei rose som bretter seg ut og åpner seg opp.

Fotballkampen kommer i gang. Det er høy temperatur, knallharde taklinger, med eller uten sko. Jeg har hele vesken min full av ballonger, blåser en opp til ei lita jente i rosa taftkjole. Etterpå blir det kø av sjenerte barn. Jeg blåser og blåser. Er nær ved å besvime etter en sigarett, to slurker øl og minst 30 røde og blå ballonger. Etterhvert hører vi noen av dem sprekke rundt forbi. Ved siden av oss sitter to kvinner, som sier at i morgen vil de gi Morten og meg presanger. Meg ei flettet veske, og Morten en hatt.

Linga Linga taper 1-3. De er ikke så fornøyde, men etterpå er det disco. DJen ankommer, mørket faller på, generatoren starter opp, det blir lys i enkle lyspærer som henger i ei snor, og det blir musikk. Barn og voksne som danser med en fantastisk rytmesans, men vi må tilbake til Solid. Vi har mudderkrabber som ligger ukokte og venter på oss, vi har venner (Andy og Kathy) som vi har invitert til middag. Det gjelder å komme seg avgårde før feststemningen tar oss fullstendig. Så vi kjenner ekstra godt på tretthetsfølelsen og ber Zito om følge hjem, for vi kjenner ikke veien gjennom palmeskogen i mørket. Så går vi.

Nå er det gjort ild utenfor mange av stråhusene, noen steder er det fresende gryter over flammene. Enkelte menneskeskygger passerer oss på veien. Folk. Noen få ord som utveksles. Stemmer i mørket. Zito spør oss tankefult: ”Do you know what it means to be born with good luck?” Vi sier ja, men jeg er ikke helt sikker på om det er sant, og det er et spørsmål som jeg senere finner at har festet seg i meg.

Vi koker krabbene hos Trefusis, spiser og putler oss til sengs. Det har vært en lang dag. Vi er slitne, men så fulle av inntrykk av det er vanskelig å komme til ro likevel.

Dagen etter. Vi er ombord på Solid, putler og steller da Morten ser at noen signaliserer til oss fra land med et speil. Han reiser inn med jolla. Da han kommer tilbake igjen har han med seg besøk av de to kvinnene som sa at de ville gi oss presanger og ei lita jente på fem år. Aldri før har det vært så mange personer ombord i den lille jolla vår. På fanget har den ene kvinnen flere stråhatter og vesker. Så skjer følgende da de skal klyve over fra jolla til Solid:

Jeg løfter den lille jenta opp over rekka. Moren skal ombord etterpå. Jolla vakler og glir lenger og lenger bort fra Solid samtidig som moren holder seg fast i Solid. Det resulterer i at rekka på jolla kommer under vann og jolla fylles opp. Moren detter over bord, og drar seg opp langs badestigen. Jeg vet ikke om noen av dem kan svømme. Morten og den andre kvinnen driver nedover i tre knops strøm i ei jolle som er i ferd med å synke fordi den er full av vann. Hatter og vesker som blåser på sjøen, de flyter avgårde. Det er presangene de har tatt med, som de har laget selv. Jeg ser den ene vesken fylles opp med vann. Følger den med øynene til den blir usynlig i det gjørmete vannet.

Kvinnen som har kommet seg ombord ser redd og fortvilet ut. Hun har et lite sår på ankelen. Det blør. Jeg ser Morten ause for harde livet ute i jolla. Etterhvert får han gang på påhengeren, og klarer heldigvis å plukke opp de fleste av hattene og veskene. Da alle er trygt ombord er det av med våte klær, fram med håndkle og på med kaffekjelen. Vi har æren av å ha fått besøk.

Det er kjekt med besøk selv om vi ikke kan så mange ord på portugisisk og de ikke er særlig stødige i engelsk. Mens klærne deres henger til tørk spiser vi sjokoladekjeks, spiller musikk og har omvisning i båten mens vinden øker på. Den lille jenta må på do. Det blir litt forviklinger fordi hun tydeligvis bare er vant med ståtoalett. Hun kjemper med å holde inne, og jeg kjemper med å få satt henne ned på dosetet. Hun vinner. Jeg får henne ikke til å sette seg ned på skålen. Hun står oppe på den med et bein på hver side, på huk over doen. Stort sett treffer hun doskålen. Så blir hun trøtt. Hun sovner som en stein i Morten og meg sin seng.

De to kvinnene begynner etterhvert å bli sjøsyke av all rullingen. Sjokoladekjeksen smaker ikke så godt lenger, og de tenker med frykt på jolleturen tilbake til land. Men den går bra med litt planlegging. Vi ifører jentungen redningsvest og får dem i land. Ombord i Solid har vi nå en kjempefin stråhatt med stor brem og ei flott veske.

Senere tar Don oss med inn til byen på markedet slik at vi kan få ferske varer, grønnsaker og frukt. Han sier at det ikke er noe problem med politiet. Mens vi er ute og farter kommer faktsik politiet ut til Linga Linga fordi de leter etter ei flott gummijolle som har blitt stjålet i byen. Andy og Kathy på Trefusis har ikke vært i land under hele oppholdet på Mozambique, de har bare vært på båten i frykt nettopp for politiet og de store bøtene man kan få dersom man blir tatt. Politibåten kommer ut til dem og kjefter dem huden full fordi de ikke har gjesteflagg. Sier at neste gang blir det bot. Heldigvis kommer han ikke på den muligheten at vi ikke har sjekket inn i landet i det hele tatt. Folkene på land, de lokale dekker over oss. Sier at vi nettopp har kommet på grunn av dårlig vær. Morten og jeg er på markedet i byen og koser oss. Vi aner fred og ingen fare. Men politimannen kommer ikke tilbake. Turen ut til Linga Linga er ressurskrevende for polititet. Den tar tid og det går bensin. Andy og Kathy slipper med skrekken.

Dagen etter:

Vi seiler igjen, vi må videre på vår ferd mot Sør Afrika. Etter råd fra lokalkjente trenger vi ikke å følge oppmerkingen for å komme over sandbanken på flo. Vi kan ta snarveien. Vi kan vinne litt terreng, komme før vennene våre på Trefusis. Det høres flott ut, men det er vanskelig å finne åpningen hvor det ikke bryter. Jeg står med roret og stirrer på ekkoloddet, Morten står på dekk og speider. Det er grunt, bølgene er store og rullende. Hvorfor kan vi ikke gjøre det på vanlig vis, tenker jeg nervøst. Alltid disse lure ideene. Adrenalinet pumper, det er fire meter dypt. Jeg stresser og roper kontinuerlig ut dybden til Morten. ”Ro deg ned, ikke stress”, sier han. ”Vi visste jo at det kom til å bli grunt”. Jeg er usikker. Det er liksom påan igjen. ”Tre komma fire meter nå”, sier jeg og håper at vi ikke blir slått i bunn i bølgedalen. Jeg hører Kathy fra Trefusis kalle oss opp på VHFen. De lurer på hva vi driver med, men vi har ikke tid til å svare. ”Tre komma to meter”, roper jeg. ”OK, stopp, snu”. Vi famler oss fram og tilbake med hjertet i halsen før vi endelig er på dypere vann. Det gikk bra denne gangen også. Alt er bra igjen, til å spøke og le av. Vi tok snarveien, he, he, for noen luringer vi er. Vi kom først. En god og barnslig glede. Så er det Sør Afrika neste.

Hilsen fra Lena og Morten