Vi seiler non-stop fra Cape Town til Trinidad 11.02.06 – 26.03.06; 5415 nautiske mil på 42 og en halv dag. Gjennomsnittsfart 5,2 knop dmg.

Jeg skriver dette første april etter at vi har ankommet Trinidad i Karibien, og dermed fullført sirkelen rundt jorden. Vi har ankommet ei havn vi har vært i før.

I Cape Town bestemte vi oss for at vi hadde lyst til å prøve og seile direkte til Trinidad uten å stoppe hverken på St. Helena eller i Brasil. Delvis fordi vi følte at vi begynte å få liten tid til hjemturen, og fordi det var det siste ordentlig lange havkrysset før vi er hjemme i Norge igjen. Vi gledet oss til å krysse Atlanterhavet igjen som er kjent for lette og stabile vinder. Det gjaldt bare å komme seg ut fra Cape Town uten å bli sittende fast i et høytrykk, og å finne passatvinden. Etterpå var det plankekjøring med lette vinder fram til området rundt ekvator, hvor det gjaldt å finne ut hvor stillebeltet (ITCZ – Inter Tropical Convergence Zone) var på sitt smaleste og minst aktive. Vi valgte å krysse nær Brasils kyst, selv om det ikke er anbefalt i pilotbøkene. Det skyldes rapportene vi fikk via nettene på kortbølgeradioen. Vi sjekket inn på Trudis nett (The Atlantic Maritime Mobile net) og på Italian nett. Fram til St. Helena sjekket vi også inn hos Alistair (South African Maritime Mobile net). Langs kysten av Brasil, langs 200 meter linjen, fant vi god medstrøm (mellom 1 – 2,5 knop) og gjorde god fart nesten helt til Trinidad, men da med vinden mer forfra. Vi hadde en fin overfart uten dramatikk. Det eneste var fire kordeller som røyk på styrbord undervant, men det holdt inn. Dessuten generell slitasje på seilene.

Den dagen vi forlot Cape Town var vi virkelig klare til å reise fra Sør Afrika etter et opphold på nesten tre måneder. Vi var slitne av båtpuss og proviantering. Dessuten av å forholde oss til kriminalitet og mas og tjas fra folk som ønsket å tjene penger på oss. Sør Afrika er et vakkert land, men det har definitivt sine problemer. Da vi løsnet fortøyningene hadde vi i løpet av dagen blitt kjeftet på av den ene og den andre. Vi hadde en person hengende etter oss for å forsøke å selge oss en tur til sin ”Hometown” som ikke tok et nei for et nei, vi hadde diskutert pris med en som skulle polere båten vår og ble nødt til å betale ham ut for å bli kvitt ham, vi hadde avverget tyveri av kredittkortet mitt i en minibank, vi hadde kjørt med en himla sur taxisjåfør. Men vi hadde også spist en kjempestor biff i dette kjøttetende landet for å ha litt å tære på på overfarten, og vi fikk konstatert at vi hadde lært noe i løpet av de tre månedene vi hadde vært her. Ja den siste dagen var en prøvelse hvor vi sannsynligvis hadde gått i alle fellene dersom vi ikke hadde brukt litt tid i landet på forhånd. Det er enkelte steder som tvinger naive nordmenn til å miste sin uskyld, Sør Afrika er et av dem.

I kveldingen var vi avgårde og så Table Mountain som en stor skygge i skumringen. Så fjellet gå fra rødlig til blålig mens solen gikk ned. Aldri er et sted vakrere enn når man ankommer det og når man reiser fra det. Slik er det ihverfall for meg. Vi reiste fra den store, mørke skyggen, fjellet, og de tusen lysene fra byen. Vi reiste ut på havet. Det lå åpent foran oss. Dette havkrysset ville vi ha. Vi ville at det skulle vare lenge. At det skulle bli til et rom i minnene våre som vi kunne lengte tilbake til og gjemme oss i når vi kom hjem. Slik ble det.

Jeg sitter her og leser litt i loggboken vår. Ut fra den kan man ikke lese annet en daglige rutiner. At Morten tapte eller vant i yatzy. Hva vi spiste til middag. Fart og posisjon. Vindstyrke. At vi har fått en tekstmelding på satelitt-telefonen eller at vi har snakket med noen på radioen. At vi har en halv knop medstrøm. Men havkryssene er noe som knytter Morten og meg sterkere sammen. Det var oss to alene i 42 og et halvt døgn. Vi trenger noen daglige rutiner for at apatien ikke skal ta oss. Men vi har tid til å være gode med hverandre. Til å vise omsorg. Til å sette på varmt vann til den som skal opp på vakt. Til å prate og til å tie. Vi leser mye. Vi legger planer for framtiden. Vi snakker om hva vi har drømt om natten. Vi hører musikk. Vi tar bøttevask på dekk. Vi nyter å være. Vi er mentalt forberedt på å være på sjøen til vi kommer fram. Selvfølgelig er det litt langdrygt på slutten, og området rundt stillebeltet er fuktig og drivende varmt. Putetrekkene er ekle og klamme. Noen dager er vi sure og må jobbe med tålmodigheten. Prøve å tåle hverandre. Likevel:

Dette havkrysset har festet seg som et bilde av at jeg ligger ute i styrebrønnen under solteltet som er blått. Vi har to forseil oppe. Solid går stødig. Det er lette vinder og nesten flatt hav. Jeg ser vårt eget kjølvann. Havet fyller meg opp. Himmelen er over meg og tiden stopper.

Hilsen Lena og Morten God vår til alle sammen og gratulerer Rakel med dagen.