Vi gledet oss. Afrika. Giraffer og neshorn. Fjell og savanner. Hvite og svarte. Curry og kjøttboller. Kveg og BMW. Regnbuenasjonen? Det er de kaller Sør Afrika nå etter Apartheid. Jeg var her i 96, to år etter valget, og jeg så ikke noe regnbue da.

Vi surfet inn havnen i Richards Bay, normalt sett ville vi trolig ikke har prøvd å gjøre entre under slike forhold, men som alltid ved denne kysten, ventet en sterk kuling fra sørvest, et lite fristende alternativ når man er slitne og hungri på sivilisajon. Det var som vi var tilbake på New Zealand etter vandringen over Stillehavet. Kontrasten mellom isoloasjon og sivilisasjon. Kontrasten mellom saltvannsdusj og ferskvannsdusj mellom biff og fisk.

Sammen med engelske Andy og Kathy leide vi en bil og reiste på safarie i Krugerparken for å se på dyrene i Afrika og alt de har gjøre. Elefanter og giraffer, flodhester og neshorn, løver og geoparder, apekatter og bavianer, og impalaer og kuduer. Det er noe uvirkelig med å se disse dyrene sprade rundt, og man trenger ikke væere fem år for å la seg hemningsløst begeistre. Sør Afrika har et utrolig dyreliv og en fantastisk natur, og dette alene gjør landet til en fantastisk turistdestinasjon. For meg så har det vært viktig å ikke glemme dette når jeg nå tenker tilbake på det landet som har gjort meg mest forbanna og oppgitt på vår jordomseiling.

Thomas het han. Fransk seiler i begynnelsen av 20 årene. Litt sjuskete i klærene, halvlangt hår, og et sjelden levene og karsamatisk ansikt. Han smiler mye og er en fornøyd gutt. Thomas tok en tur bort til en pub like ved marinaen, og da han kom ut var det noen svarte som hadde problemer med å få start på bilen. Thomas spurte om de trengte hjelp, og var med å skyve bilen i gang. Dette ble observert av en dørvakten på stedet, som gikk bort til Thomas og gav beskjed at i dette landet hjelper man ikke svarte. Før Thomas hadde fått summet seg, plantet dørvakten knyttneven i ansiktet hans med en kraft som gjorde at Thomas ble liggende. Deretter tok dørvakten ned buksen sin og urinerte på ham. Velkommen til Sør Afrika, Regnbuenasjonen.

John og Hanna het de. Et eldre ektepar i Durban som regelrett adopterte Lena og meg som reservere barnebarn da deres egne barnebarn hadde immigrert. John og Hanna er hjertelig mennesker som inviterte oss til lunsj og tok hos med på omvisning i byen. Hanna er pensjonert sykepleier og arbeidet nå som frivillig på et eldrehjem. Hun arrangerer bingo og etc. Et godt menneske. Både John og Hanna klarer ikke se dyr lide, og stopper bilen når de ser hjemløse syke dyr. Hjemme har de nå to katter og en hund. Alle reddet fra gaten.

John bremset bilen og det lukter metall og død. Vi ser to totaltkondemnerte biler. En motorblokk er blitt røsket ut av bilen i sammentreffet og ligger nå midt i veien. Det er snakk om minutter siden det smalt. Lena kikker ut vinduet og blir kvalm. En person ligger midt i veien, død. Vi snirkler oss forbi, og så ler John. De svarte er håpløse i trafikken. De kan rett og slett ikke kjøre bil. Nå kjenner også jeg kvalmen, og John fortsetter å fortelle om svartes inkompetanse og hvordan de er i ferd med å ødelegge landet. Nå har de også fått streikerett sier han, og økonomien er på vei ned. Det var ikke en død katt eller en hund som lå der, der var en svart neger. En inkompetent sådan, ifølge John. Det er lett dømme John og Hanna, men skal man skjønne seg på Sør Afrika så må det presiseres at dette stort sett er velmenende empatiske mennesker, som prøver å gjøre det beste for sine og besøkende som oss. Rasister vil de ikke være. Nelson Mandela er okay, selv om det presiseres at han var en dårlig advokat og en tidligere terrorist som leder av den væpna fløyen av ANC. Hans berømte forsvarstale som ydmyket Apartheid og den hvite mann i prosessen mot ham, kjenner de lite til. Hans berømte selvbiografi har de ikke lest, og de erger seg over at Nelson Mandela har blitt en turistattraksjon og fått den statusen som han har. Jeg prater om DEM. For etterhvert glir man inn i en av de to kategoriene OSS og DEM. Rasister er de ikke. De svarte er uopplyste mennesker som raserer landet. Samtidig smiler de til sin svarte naboen, og syns han er helt ok. Rett og slett et menneske, og håpet er vel at en dag er alle Sør Afrikanere, ikke mer eller mindre.

Optimistisk er jeg dog ikke. Med en voksende svart middelklasse dreier det seg nå om penger. Nye klasser vokser frem. Det var det jeg følte på da jeg skulle ha meg noe mineralvann i Royal Cape Yacht Club. Solid stod på land utenfor, og jeg var tilgriset i epoxy og bunnsmørning. Den svarte bartender kikket foraktelig på meg. Jeg prøvde meg med noen høflighetsfraser og smil, men jeg var klart under hans verdighet. I Sør Afrika arbeider ikke de hvite båteierene på båtene sine, dette er en jobb for underbetalte svarte, og kanskje en underbetalt hvit som meg. Jeg skjønte ikke med en gang hva som skjedde der i baren. Bartenderen var da så imøtekommende kvelden før. Men, jeg hadde nå vært lenge nok i Sør Afrika til å forstå det hele. OSS og DEM. Jeg fikk brusen min, vandret ut av baren, smilte litt, deretter oppgitt. Som Ari Behn har skrevet, ”Trist som faen”.

Den hvite Sør Afrikanere er veldig kontaktsøkende ovenfor turister. De har et identitetsproblem. Mange føler de har mistet landet de selv bygde, og at de har blitt satt på sidelinjen av den svarte ANC regjeringen. Mange har immigrert til Australia og Europa, og de som har blitt igjen er blitt en fremmed minoritet i eget land. De kan dog identifisere seg med den hvite turist. I deres øyner er vi en av dem. OSS og DEM.

Da vi ankom marinaen i Durban hadde politiet tidligere på dagen fisket opp et lik i havnebassenget. I Durban sereverer de fantastisk curry, men mennesker blir drept. Syv mennesker blir myrdet hvert døgn! Flere kvelder i løpet av uken kunne vi høre geværskudd fra byen. Har du et våpen så er du i buisness. Polithelikopteret svever over høyhusene med en lyskaster som danner lange søyler av lys som badet i gatene. Menneskene i Durban er oppgitte, svarte som hvite. De vet ikke hva de skal gjøre. De med penger flytter ut av bysentrum og kjøper seg store elektriske gjerder samt abonnerer på væpnet respons. Hvis du ikke har midler er du fritt vilt. Det var det han sa inderen som arbeidet som sikkertsvakt i yachtklubben. Hver dag går jeg tre kilometer for å komme meg på jobb. De betaler meg 50 NOK dagen i lønn for å riskere livet mitt for å vokte velfedde seileres biler. Av og til jobber jeg så sent at siste bussen har gått, og da må jeg gå de tre kilometerene gjennom byen for å komme meg hjem. Jeg har ikke råd til drosje. Og, det vet dem, ”the crocs”. Den verste tiden er slutten av måneden etter lønnsutbetalingen. Da vil krokodillene ha sitt. Ukentlig blir jeg utsatt for væpna ran, men jeg kjemper tilbake sier han, og trekker frem først en kniv og deretter en mindre tapetkniv som er backupen. Det er urettferdig sier han. Det er ikke rett. Jeg støtter ham, og ser at dette er en mann med ressurser som ikke har altfor mange muligheter. Hva skal jeg gjøre sier han, jeg vil vekk fra dette landet. Sør Afrika er et drittland. Han har et stort arr i ansiktet, men jeg spør ikke hvordan han fikk det. Vakten er ikke på humør, og han kjemper nå for holde tårene tilbake. Kollegaen ankommer, noe sent, og vår inder blir avløst. Vi går inn i yachtklubben og brenner av, ja kanskje 50 NOK på noe pils, og kanskje noe mat.

Mitt Afrika mitt Afrika. For vakkert er det. Endeløse savanner hvor dyrene fortsatt styrer, den værharde Wildcoast, som ender opp rundt Kapp det Gode Håp. Et område med ruggede fjell som går helt ned til sjøen, med små viker og sandstrender. Skjæringspunktet mellom storhavet og land. Et fantastisk vakkert land, og kulturelt spennende. Det er få land jeg trygger kan anbefale enn Sør Afrika. Reis til Cape Town. Kjøp en avis og en ostekake på en fortausrestaurant i sentrum, lei en bil og kjør langs kysten sørover. Stopp der det passer. Ikke glem Hout Bay. Kjør vinruten og vekk smaksløkene til liv i nydelige omgivelser. Prat med folket, svarte som hvite, for som turist er kanskje du nøkkelen til å bryte opp mellom OSS og DEM. For hvem er vi. For å gjøre feiren komplett flyr du opp til Krugerparken, leier en bil på flyplassen og kjører noen dager inne i parken for å få med alle dyrene, og før du leverer bilen, kjører du en avstikker innom Drakenbergsfjellene. Deretter reiser du hjem og fortsetter med ditt. Kanskje tenker du som meg at den norske gamle solidaritets tankegangen er verd å ta vare på. Det er et verdisett som bare gjør deg bunntrist når man hører om den pågående naboaksjonen i Tananger for å forhindre at tre arme mennesker med rus og psykiske problemer flytter inn i nabolaget. OSS og DEM. Sør Afrika er en tankevekker og Tananger likeså.

Vil sende en takk til Asbjørn og Akudja som besøkte oss i Durban. Takk for en fin tid sammen, og grautlerer med forlovelsen. Vil også takke Jofrid og Rune for julegaven.

Hilsen Morten og Lena