Tilbake i Karibien

Ringen ble sluttet og vi var tilbake i det som noen velger å kalle det vest indiske paradis. Vi var i Chaguramas i Trinidad et sted som likner lite på en paradisisk beretning. Med en noe rar følelse la vi til ved tollbryggen nøyaktig på samme sted som for 2 ½ år siden, og trippet opp trappene til imigrasjonen. Den rare følelsen ble etterhvert forløst av nostalgi og en god latter. I karibien finner man mange svært selvhøytidelige myndighetspersoner, og man blir ofte anbefalt å kle seg ordentlig når man med lua i handa og med et uskyldig underdaning blikk skal klarere inn. For underdaning er det viktig å være for at disse nevnte personene skal fungere i jobben. Det var altså 30 månender siden jeg sist gjorde inntre på det samme kontoret i en presentabel skjorte og bare bokserskjorten nedenfor. Selv var jeg ikke oppmerksom på mitt noe spesielle antrekk da bevissthet rundt klær, blir noe perifer på havet. Jeg registrete selv heller ikke mitt radikale antrekk før vi med stempelet i passet var tilbake i Solid. Det var denne historien som surret i hodet vårene da vi tok fram det ydmyke underdaninge smilet til de kjekke betjentene. Skuespillet var over og en rollen som er blitt perfeksjonert over tid stod til beste karakter.

Vi har faktisk utviklet et ganske godt rollerepetuar i forhold til den sjøreisen. Seiler møter lokalbefolkning, seiler møter andre seilere, seiler diskuterer pris på markedet, er noen av dem. Av og til så strekker dog ikke rollene til. Eller rettere sagt motparten spiller ikke ut sin del. Vi må hoppe ut av rollen og finne på noe nytt. Dette var det som skjedde i møte med med norske Øyvind fra Lady Domina som jeg faktisk hadde sittet i samme drosje med fra Cartagena til Baranquilla på jakt etter nytt pass hos det norske konsulen for over to år siden. Nå var han her. Man skulle kanskje tro, siden jeg kjente Øyvind fra før, at det skulle være lett å spille ut en rolle som fungerte. Men slik ble det ikke, og det kommer aldri til å bli det med Øyvind. Her må man være skjerpet og klar til å ta det som kommer. For Øyvind er et vandrene bevis på menneskets kompleksistet, og ingen samtaler med ham kan karakteriseres som plankekjøring. Øyvind overrasker og i det du tror du kjenner ham, skjer det igjen. Øyvind kunne også presentere sin gamle barndomskamerat Hugo, som forøvrig svært forskjellig fra Øyvind deler nettopp dette autentiske og komplekse som gjør at vanlig rollespill ikke lar seg gjøre. Man kvekker til og setter umåtelig pris på deres selskap. Nå har jeg likefrem på svært uklart vis prøvd å si noe om vårt høydepunkt fra Karibien. Det var ikke en hvit palmebeskoget strand, men Øyvind og Hugo, som ikke bare er fantastiske i egne personer, men er også et radarpar sammen.

Jeg skal prøve å komme videre i beretningen om Karibien, og jeg skal hvertfall anstrenge meg for å være noe mer konkret.

Vi fikk besøk. Min far landet på flyplassen i Trinidad, og vi var der for å plukke ham opp i en leiebil som får ”Rent A Wreck” bilene hjemme til å fremstå som limosiner. Far var på ferie. Karibien denne gang, og sammen skulle vi seile i to uker og avlevere ham på flyplassen i Martinique. Når sant skal sies så er det herlig å få noen impulser hjemmefra. Det å høre hva far irriterer seg over i nyhetsbildet og andre saker som engasjerer ham. For dette er godt stoff som ikke vår hjerne akkurat har vært okkupert med den siste tiden. Enfoldigheten vår som har dreiet seg som amatørradioer og ankere blir forstyrret. Her har vi et menneske som ikke bare er gæern på båt. Han liker heller ikke den fryktelig uutholdbare varmen, og disse tullingene i trafikken som er alt for aktive på hornet. ”Jeg får lyst til å rekke fingen til dem”, sier han, og jeg lar meg nok en gang overraske og slår fast at den snikende alderdommen ikke har tatt rotta på ham enda. Han kjøpte seg maske og snorkel og kunne slå fast at det ganske fantastisk der nede. Men som han hele tiden sa, Stillehavet er det ikke. Etter hans besøk i Tuamotus har han faktisk blitt enda mer blaserte enn oss. En globetrotter om sant skal sies.

For blaserte har også vi blitt. Vi merker det. Vi merker det når vi treffer andre seilere som nettopp har kommet over fra europa som prater om paradissteder og stormer, med et engasjement som gjør oss sørgelig bevisste på at ting er ikke det de en gang var. Vi har endret oss, og i selskap med andre seilere og familiemedlemmer kan vi merke det. Det nytter ikke lenger å si at vi er akkurat de samme som vi var da vi dro, da det vil være et selvbedrag. Vi vet bare enda ikke hvor ille det er, og det vel derfor vi kjenner på usikkerheten når vi tenker på hjemkomsten.

Nok om oss, er jeg fristende til å skrive. Jeg begynner å bli noe lei av sagaen om oss og turen. Vi lever i en navlebeskuende boble som er sprekkferdig. Det er på tide å orientere seg litt utover. Det føles derfor riktig å kikke etter ledige stillinger og leiligheter for salg på internett. Det føles riktig å vende blikket nordover mot Grønnlandisen og naturen der. Vår boble er forferdelig lite interessant.

La meg hente meg inn igjen. Vi fikk også besøk av Randi, min eldste søster. Hun fortalte om livet og hverdagen sin. Mat for Mons. Dette representere livet på den andre siden for oss. En annen hverdag en annen historie som gjør oss lydhørte og engasjerte. Gledelig var det også se hvordan hun koste seg i våre omgivelser. Hun tok en en pause og vi kunne klart se at hun tenkte, for å så si at ”jo jeg er et båtmenneske, det er det jeg er”.

Vi troklet oss gjennom de karibiske øyene og endte opp i selveste English Habour i Antigua. Her var det Classic Sail Week og masse folk og fjas. Det var her vi ble sittende en kveld i styrebrønnen sammen med Ellen og Oddvar fra den norske båten Albatross og diskutere litteratur og kunst, hvor de har et smittsomt engasjement. Jeg vil også røpe at en flaske rom var involvert, og at det hele endte med at Oddvar dagen etter kom roende over, med en aldri så liten hodesus, for å meddele en enkel setning, ”jo, det blir Grønnland, vi er med”. Dermed var et nytt vennskap i spe, og vi lar oss aldri forbause over hvilken mektig katalysator etnaol kan være. For venner er viktig også i vår boble, og jeg vil også derfor nevne norske Klaus og Merle fra Trinidad som vi ble kjent med i Chaguramas. Takker dem for flotte kvelder og håper på å kunne treffe dem igjen. Alle veier leder til Chaguramas, et knutepunkt for gode og bizarre opplevelser.

Hilsen Morten og Lena