På Chagos i det Indiske Hav forlot vi den siste atollen på vår ferd og nå kom tiden til å forlate tropene. Forlate de idylliske turkiske lagunene hvor man starter dagen med et bad, spiser en tidlig frokost, da varmen ikke tillater lenger søvn. Forlate den stabile passatvinden, korallene, solkremen og kulørt tropefisk. Forlate alt dette for ustabile vinder, gjerne for mye, kalde nattevakter, isfjell, tåke og saltsprengte fiskere. Nå bar det nordover.

Værguroen, Canadiske Herb Hillgenberg, som vi kommuniserer med over radio gav klarsignalet, og vi stevnet mot Bermuda sammen med Albatross. En rød stor stålbåt som vi gav kallenavnet traktoren, et navn som senere ble byttet ut med ”Abben”. Temperaturen sank proposjonalt med fremdriften og ble behagelig temperert, men en dag sa Herb ”stopp”. Et stormsenter feiet over Bermuda, og vi lå bi i noen dager sør for 29 grader nord, for å vente på at det hele var over. Overfarten tok oss 10 dager, tre dager lenger en planlagt, og under innseiling dukket våre franske venner opp i båten Libertaire. De var på vei ut og vi fikk gaulet over rekka at vi ser dem i Halifax hvor de skulle vente på oss.

Bermuda er en liten velfedd boble av et samfunn. En overbefolket flat øy som ser ut som en eneste stor golfbane. Økonomien er sterk. Så sterk at vi ikke tok oss råd til å handle noe særlig dagligvarer. Tilfeldigvis fant Bermuda Day sted mens vi var det. En folkefest med parader som absolutt kan konkurrere med 17. mai hjemme. Nok om det. Vi skulle videre nordover og var rastløse. Herb gav igjen klarsignal, og vi forlot lagunen sammen med ”Abben”. Nord, nord, nord...

Humørsyke Herb var ikke fornøyd med farten vår og ville ha oss inn til Halifax så snart så mulig. Lavtrykkene stod i kø over det Nord Amerikanske kontinentet og det ikke noe særlig å bli truffet av dem midt i Gulfstrømmen. Vi vekslet mellom å seile og svi av diesel helt til vi en dag møtte veggen. En vegg av kald tåke som var tegnet på at vi hadde forsert Gulfstrømmen og nå var inne i Labradorstrømmen. Havtemperaturen sank 10 grader i løpet av sekunder. Tåka forlot oss ikke. Radaren sveipet konstant, men den virket ikke lenger optimalt og det var i dette tåketeppet avgjørelsen ble tatt i forhold til å kjøpe ny radar i Halifax. Novia Scotia, Newfoundland og Grønland er kjent for sin tåke da milde sydlige vinder treffer den kalde Labradorstrømmen som genererer tåken. Tåke er av forståelige grunner ikke ønsket av en seiler, men da kysten av Novia Scotia åpenbarte seg så kan man ikke annet å la seg fasinere. De høyeste toppene stiger ut av tåken og etterlater seg en eim av mystikk. Lydene bærer ikke i dette rommet, og motorlyden får et lyddødt preg. Novia Scotia, Soria Moria. Solid glir inn i eventyret. Inn i Northwest Arm med furu og gran. Er vi hjemme? Ikke helt, men her på den andre siden av veggen blir det klart at det siste kapitelet er påbegynt. Solid har igjen kaldt vann under kjølen. Så kaldt at det blir uomtvistelig klart at vi også trenger en form for varme ombord. Libertaire dukker opp i tåka, og vi gauler igjen over rekka, ”fest etter innklarering”. Sympatiske tollere gjør jobben sin. Abben kommer sigende, og etterhvert siger feststemningen inn over oss alle. Vi er i Novia Scotia i Canada. Vi skal til Grønland. Vi har alt å feire, og festen finner sted på Libertaire, da de har dansegulv og dieselvarmer. Vi har rom fra Madagasker og Trinidad. En utløsning før arbeidsuken. Ny radar og sentralvarme (Webasto) blir installert. Den gamle oljelampen får en slant med lampeolje, og sent en kveld hører vi Webastoen brumme, klikkene fra matepumpen, og varmluft fyller Solid og tiner bort kalde bekymringer, og igjen er vi overbeviste om at vi har det så godt som det er mulig å få det. Vi kikker på kartet over Grønland og diskuterer israpporterer og blir vist rundt i Halifax av den lokale radioamatøren Dough som vi første gang pratet med langt syd i Sydatlanteren. Dough har som radioamatører flest et skråblikk på sine omgivelser, noe som ble klart da omvisningen besto i å vise oss container termialen i byen og de ulike fraktbåtene som han kunne alle navnene på. Et stopp på Halifax største tidsskriftutsalg hvor Dough pleier sine hobbier, ble det også,. Magasinet som han la foran kassedamen het kort og godt ”Trains”. Et av disse bladene som jeg alltid har lurt på hvem som kjøper. Dough kjøpte sitt eksemplar, og kom ned til oss dagen før vi reiste for å ta farvel. ”I am kind of seaman my self you know”. Dough har blitt 69 år og skildrer med lengselfulle øyner karibiske havner og kvinner. Dough var en av dem, som vi har også har så mange av hjemme, som i sin ungdom dro til sjøs i handelsflåten. Han husker godt de galne nordmenne ombord og deres drikkevaner.

Etter en god uke dro Libertaire opp ankeret, tok seg god tid til å vaske av alt leiren på kjetting og anker, for å majestetisk gli ut fjordarmen og ut i åpen hav. Jeg skriver majestetisk, for dette er en skonnert. Vi la oss i kjølvannet deres, Abben ble liggende igjen en dag da de hadde mekaniker ombord. Det ble motor hele dagen da vinden uteble og for natten ankret vi i en liten bukt, Owls Head. På natten kom tåka sigende, og på morgenkvisten kunne vi knapt skimte Libertaire som lå 40 meter fra oss. Vi hadde rådmøte ombord på Solid. Jean Michelle og Jean Chance var urolige. De hadde en varm værfaks i hånden som viste det vi hadde fryktet noen dager, at Karibiens første hurricane, Alberto, hadde forlatt Florida og fastlandet og videre inn i Gulfstrømmen som ledet den i 25 knop rett mot oss. Vi hadde med andre ord 36 timer på oss til å finne en god ankring og gjør oss klare for dette overveldene naturfenomnet. På Solid liker vi tro at vi stort sett er forberedte og at vi gjør hjemmeleksa vår. Det er viktig for oss å tro på dette uavhengig om det er sant eller ikke, men denne gangen ble vi tatt noe på senga. En tropisk orkan på vei hit! Vi hadde da passet på å komme oss vekk fra Karibien og Bermuda i tide, men at Orkanene kom hele veien opp hit i juni måned var nytt for oss. De lokale minnet oss senere på ”the Perfect Storm” som var et tropisk lavtrykk som kom opp og koplet seg på et lavtrykk her oppe. Dere har vel sett filmen sa de. Handligen i filmen var jo hentet fra Grand Banks, New Foundland. Vi ble enig om å ikke ta noen sjanser og fant fjordarmen Ship Habour på kartet. Innerest i denne fjorarmen så det ut å være god beskyttelse fra nordøst og nordvest, de to ventete vindretningene når sentrumet av lavtrykket vil passere 150 nm mil sør for oss. Sammen seg vi inn i tåka mot fjordarmen, og vi fikk gjort oss kjent med den nye radaren. Lengst opp i fjordarmen slapp vi ankeret og 60 meter kjetting, bant fast solcellepanelet og vindgeneratoren, tok motoren av jolla, og ventet. Dagen etter begynte barometer å røre på seg. Først litt forsiktig fra 1008mb til 1003mb på fire timer. Deretter falt det ned til 986mb på ni timer! I løpet av tre timer falt det hele 9mb. I metrologisk sammenheng blir et fall på over 6mb i løpet av tre timer karakterisert som ”very rapidly pressure change”. Vinrossene ulte gjennom riggen, regnet kom, men det overraskende skjer. Vinden treffer ikke båten men går over oss, og da trykket begynner stige ut på kvelden og vinden dreier fra NØ til NV vet vi at lavtrykket har passert oss i sin videre ferd mot Grand Banks. Jean Michelle kaller oss lettet opp på radioen og sier at han vil feire trykkstigningen med en liten drink. Vi kan sove trygt denne natten. Webastoen brummer lett, røyken fra pipa blir borte med vinden. Lena blåser ut oljelampa, og vi trekker over oss soveposene. Varmt og lunt. Men, samtidig med at Jean Michelle drikker sin pastis, oljelampa slukker, kjemper en annet mannskap for livet i havet sør for oss. Senere får vi også høre at en båt som var på vei fra USA mot Europa ble truffet like sør for oss var savnet. Det var fire personer ombord, og da vrakrestene ble funnet flytende noen dager senere, så var det alvorlige faktumet en tragisk realitet. Alberto tok fire liv den natten.

Vi vil gratulerer Mortens søster, Pernille, med 35 års dag, hans farmor med sine imponerende 95 år. Lenas mor, Bodil, blir 55 år, 4.juli. Gratulerer også Daniel med dagen, samme dag. Vel overstått til Besta med sine 79 år.

Hilsen Morten og Lena