Etter mye om og men finner vi et værvindu uten å være sikre på om det vil holde hele overfarten fra Battle Harbour på Labradorkysten i Canada til Qaqortoq (Julianehåb) på Grønland. Overfarten er på ca 650 nautiske mil og vi har kontakt med værmannen Herb Hilgenberg over kortbølgeradio hver kveld. Vi seiler sammen med våre venner på Albatross (Ellen og Oddvar) og legger i vei en morgen for å ha dagslys så lenge som mulig med tanke på is. Heldigvis er det ikke mange timene med fullstendig nattemørke, for synet av isfjell er en skrekkblandet fryd da de små ”growlerne” ikke lar seg plukke opp på radaren. Selv om de er små, er de på størrelse med for eksempel en personbil eller et flygel og utgjør en fare for skroget. Men i solskinn er isfjellene et eventyr. De glinser som en nylakkert Porche 911 eller hva man nå måtte komme til å tenke på; Prinser og prinsesser, marmor og hvite perleøredobber. Latter og liv. Om natten, da er de glefsende ulvekjefter i et iskaldt hav. Det er lenge siden jeg har vært så redd som jeg var den første natten mellom isfjellene. Vi reduserte farten og stirret inn i radarskjermen. Et og annet dukket opp, og etter den andre natten på overfarten var vi foreløpig ute av isbeltet.

Vi hadde fine dager, det ble en del motor, men vi visste at det skulle komme vind. Vi fikk melding fra Herb Hilgenberg om at det skulle komme mye vind. Han hjalp oss med å legge opp et taktisk løp inn mot kysten, men vi måtte ta en ”gale” (20 m/s) på veien. Det blåste sterkt fra øst-sørøst og det ble høy kryss i tung sjø. Vi kunne ikke ligge bi, for det gjaldt å komme seg i havn. Vinden skulle bare løye i noen timer, trekke pusten. Det var stormvarsel for dagen derpå. Så etter ca 20 timer med sterk vind nærmet vi oss kysten av Grønland. Heldigvis løyet det for foran oss så vi en vegg av is. Vi durte på for å komme oss inn før det ble mørkt og før stormen.

Det var et storslått møte med Grønland. Vi tråklet oss gjennom isbeltet mens vi skimtet snøkledde fjelltopper i horisonten. Verdens eldste fjell, majesteter. Landskapet rørte meg dypt. Iblandet dette var nok lettelsen over at Morten og jeg nå visste at vi klarte å komme oss trygt i havn i Qaqortoq før stormen. Selv om det var kaldt ville vi begge være ute i styrebrønnen. Thermosen hadde knust på veien, så jeg satte stadig over vann til kakao og te til å varme oss på. Jeg rotet fram hansker, ja hadde vi ikke et par hansker hver ombord da? Jeg fant bare en fra hvert par og supplerte med en raggsokk hver til den andre hånden. Vi hadde det helt fantastisk i dette landskapet med eldgamle fjell og storis som smelter tre meter i døgnet. Det evige og det flyktige. Det var varm kakao, hver vår hanske og hver vår raggsokk sammen med de store tankene om døden, kjærligheten og havet. Som Helge på ”Saft Suse” tidligere så treffende har skrevet: ”Grønland er visuell poesi”. Jeg er så enig, så enig. Det er så mye å sette blikket på. Her kan man finne den store roen, finne sin plass i naturen. Eller her kan bli oppspist av eksistensiell angst. Naturen er så barsk at man ikke kan annet enn å bli imponert over de menneskene som tidligere har levd her av jakt og fiske. Jeg leste i ei bok om Hans Egedes beretning om folket på Grønland (han kom dit i 1721). Der stod det at de skrapte svetten av sitt eget ansikt med kniv og slikket den fra bladet etterpå. Ingenting gikk til spille.

Værmannen Herb var lettet over at vinden hadde løyet og over at vi snart var framme. Da Solid var fortøyd bar det rett på puben. Vi var i Europa igjen, danske kroner, Tuborg og Prince Mild på en pub som heter ”Artic Cafe” hvor det er langbord og benker som er trukket med selskinn. Morten sier at det ligner på Tromsø. Det ble ”en lille” før vi krøyp til køys i en god og varm Solid. Vi er veldig fornøyde med installasjonen av både varme (Webasto) og radar som vi gjorde i Halifax.

Dagen etter våknet vi opp til solskinn i Qaqortoq. Vi fikk se de fargesterke trehusene som ligger spredt opp i skråningen. Smørblomstene var knallgule og prestekragene som en velkomsthilsen, som åpne armer. For her som i New Foundland og på Shetland er blomstene sterke og kraftige. Oddvar sier at han får lyst til å ete dem. Qaqortoq er et vakkert sted med tydelig innslag av det vi nordmenn vil tenke på som dansk sjarm. Jeg vet ikke om alle Grønlendere er helt enige i det. Danmark betaler tre milliarder danske kroner i subsidier til Grønland årlig. Det bor ca 60 000 mennesker på hele Grønland. Her som i andre kolonier vi har besøkt på vår ferd jorden rundt, både så vi og fikk fortalt om stor sosial nød. Om alkoholisme, incest og vold. Det var en digresjon, for i beretningen om Grønland har vi nettopp ankommet Qaqortoq hvor det bor 3400 mennesker. Vi er glade og fornøyde, vi går i butikken med penger i lommen. Handler rugbrød, leverpostei, ost, kake og lakris. Så dekker vi bordet i styrebrønnen og nyter i lange drag. Vi går på biblioteket og prater med den koselige bibliotekaren. Vi går på museum og ser på tupilakker og fotoutstilling over lokalhistorien. Her er svart-hvitt fotografier av inuitter og dansker, av prester og sjøfolk av frakteskip og kajakker, av barnefødsler og begravelser. Ansikter, hval og sel.

Om kvelden ble vi invitert til Albatross på fersk torsk, etterpå gikk vi på puben igjen. Vi traff Brian som er fra Irland. Han syntes de Grønlandske kvinnene var frimodige, det manglet ikke på tilbud. Vi slo av en prat, det ene førte til det andre. Han inviterte oss alle (Morten og meg, Oddvar og Ellen, ei lokal kvinne som er mester i kajakpadling og en spanjol som er der og padler for sommeren) på Grønlandsk buffet på lørdagen. Så på lørdagskvelden tok Morten på finskjorta og jeg fisket fram mascara og leppestift. På bordet stod rått selspekk, tørket torsk, marinert hval, kokt sel, torskelever med krekling, steinbit rogn, røkt ørret, gravet ørret, dampet ørret og lammesteik for å nevne noe.

Da vi forlot Qaqortoq for å se på kirkeruinene på Hvalsø var Brian ombord i Solid. Han var egentlig på ferie i en superyacht som venn av kapteinen og skulle mønstre på der igjen senere. Først skulle han bare utforske Grønland litt på egen hånd og ta seg en fire dagers tur til Island. Ingen tid å miste. For en kar som Brian står opplevelsene i kø. Dersom det ikke skjer noe rundt ham, får han alltid noe til å skje. Brian ble en stor inspirasjonskilde for oss, et meget hyggelig møte. Han er jurist av yrke, men mest av alt ”buisness-mann”. Han er full av ideer og han er generøs. Han spanderte overnatting på en sauegård i nærheten av Igaliku på Morten og meg. Det er utrolig hva folkene som driver gård i dette barske og ville landskapet har fått til. De struttet av sunnhet og muskler. Den unge kvinnen som tok seg av oss var godt selskap og full av kunnskap om driften. De samarbeider en del med bønder på Island om metoder. Her fikk vi også med oss et bursdagselskap som fant sted på nabogården hvor det bare var å forsyne seg av det frodige bordet med blandt annet syltetøy av smørblomster og av blåklokker og krekling.

I Igaliku ble Oddvar og Ellen som ankom først, hilst velkommen av Tove og Lisbeth. Brian, Morten og jeg som så dem sitte utenfor en husvegg, trodde at det var stedet hvor den lokale kafeen var, det kunne passe med forklaringen vi hadde fått av hvilket hus kafeen skulle være i. Vi braste inn i noe som viste seg å være et privat hjem og hele virket nok som en temmelig uhøflig inntreden. Men misforståelsen ble oppklart da Brian var på full fart inn døra og spurte om det var dette som var inngangen til kafeen. Han bråsnudde da Tove svarte at nei, nei, dette er et privat hjem. Det var altså sommerhuste til Lisbeth og Tove vi var kommet til og ikke kafeen. Det ble likevel en helaften med rødvin og deilig middag. Feiring av Lisbeth og mannen sin brylluppsdag, gitarspill og sang. Et hyggelig møte – tusen takk for gjestfriheten! I Igaliku traff vi også en radioamatør som var gift med ei kvinne fra Grønland. De dekket opp med god lunsj ute i hagen hvor vi fikk nyte det mektige landskapet og fjellene som omgav oss. Denne radioamatøren hadde fått mail av vår venn Jack på Italian Maritime Mobile Net som savnet oss da vi ikke hadde sjekket inn med ham på noen dager. Tilfeldigvis hadde altså denne danske radioamatøren sommerhus i Igaliku hvor han var da han fikk mail fra Jack og da Solid kom tøffende inn og la til ved brygga. Litt av et sammentreff på et lite sted med bare ca 30 fastboende. Likevel et sted for store begivenheter. Her har også Colin Powell vært på besøk!

Så var det tid for oppbrudd, Morten og jeg seilte videre med Solid på vei mot byen Nanortalik med to stopp på veien. Albatross seilte tilbake til Qaqortoq for noen ærend etc og vi avtalte å holde kontakt over kortbølgeradioen. Det ble en nydelig tur mot Nanortalik i fint vær, med isfjell og fjorder. Et av stoppene våre var ved den varme kilden (ca 37 grader) i Unartoq hvor vi lå og duppet og ikke var et sekund i tvil om kildens helbedende egenskaper. Det var mange isfjell like ved ankringen og om natten hørte vi hvordan det buldret og brakte da enkelte av dem falt sammen eller tippet rundt. På grunn av denne faren skal man alltid holde en viss sikkerhets avstand til isfjellene. De store fjellene kan lage store bølger dersom de tipper, og for to psykologer er det gammel lærdom at mesteparten av isfjellet befinner seg under vann. Likevel noen steder var det så tett med fjell at det var umulig å komme forbi dem dersom vi skulle ha holdt sikker avstand.

Da vi nærmet oss Nanortalik begynte det virkelig å tette seg til. Det var ikke små mange store isfjell, men tett i tett med is likevel. Et vakkert skue, bare et lite problem; var det i det hele tatt mulig for oss å komme oss inn i havnen? Etter noen timer med å snirkle oss gjennom, Morten i baugen og jeg ved roret, kom vi fram til den største havnen i Nanortalik. Det ble klart for oss at der kunne vi ikke gå inn. For mye is. Men i ”den gamle havna” fikk vi såvidt lurt oss over issperren (kjetting som ligger strukket over inngangen til havna) og lagt oss til ei brygge der. Solid så ganske tøff ut inne i havna med is rundt seg så langt øyet kunne se i alle retninger. Altså så langt men ikke lenger. Her ble vi liggende isfaste i ei uke. Det viste seg å være ekstraordinært isår på Grønland. Vanligvis er det isfritt her i slutten av juni, men nå lå isen tett og det var begynnelsen av august. Ikke så galt at det ikke er godt for noe: Vi følte virkelig at vi var på ekspedisjon, vi fikk tid til å gjøre oss litt kjent i byen og vi traff den svenske tannlegen Paulina som jobbet på Grønland i tre måneder om sommeren og som hadde dilla på rosenrot (den virker som ginseng).

Det var futt i Paulina, hun var alltid på farten. Vi fikk låne dusj og vaskemaskin, se på TV og steke ferdig pizza i leiligheten hennes mens hun var på jobb. Tusen takk til Paulina! Om kveldene var det middagsselskap og etterhvert ankom Albatross som også tok del i festlighetene. De hadde såvidt kommet seg gjennom isen med et par brukne rekkestøtter som resultat, men troppene var samlet igjen. Slik ble vi liggende og vente på vær og isforhold til å komme oss over til Island. Selv kajakkene kom ikke inn i fjordene for bare is. Noen hadde prøvd seg, men måtte komme seg i land og bære kajakkene tilbake. Det var bare å vente sammen med haugevis av andre turister som gjerne ville inn i Tasermiutfjorden og Prins Christians Sund som er regnet som en av hovedattraksjonene på Grønland. Altså isfaste i Nanortalik som betyr ”isbjørnstedet” og som henviser til isbjørnen som kommer hit ned med storisen fra østsiden rundt Kapp Farvel. På kommunevåpenet har de tre isbjørner mot rød bakgrunn. Morten og jeg fikk en pin hver som suvenir av Ib som jobbet tre måneder (for sommeren) i byen som skatteinspektør. Han var nabo med Paulina.

Vi opplevde Nanortalik som en del røffere enn Qaqortoq og at den sosiale nøden var mer synlig. En tur på den lokale puben på fredagskvelden, som nok var en forholdsvis rolig kveld, var likevel preget av folk som falt over ende og spesielt kvinner som sloss. Men kvelden var også preget av moro på dansegulvet og en omgang dart. Av vennlig lokalbefolkning som tok godt imot oss og som hilste på og forklarte hvor de bodde. Men de som selger øl her tjener gode penger skulle man tro. All alkoholismen er rett og slett en tragedie.

Så ble isforholdene bedre og mandag morgen, 7 august forlot vi havna med kurs mot Island. Vi måtte gå rundt Kapp Farvel da det fortsatt var for mye is til å gå gjennom Prins Christians Sund. Det får bli en annen gang.... Det ble en del timer med snirkling i lav fart før vi endelig var ute i åpent hav, ja ei stund så det rett og slett mørkt ut. Men akkurat nå er vi underveis til Island og har 358 nautiske mil igjen. Været har vært bra så langt. Det betyr ikke fint vær, men at vi ikke har hatt uvær. Det har vært grått vær og mye motorkjøring. Den første natten var litt stress da vi begge var på vakt fordi det var en del is, og det var tåke. Så vi hadde en person foran radaren og en ute i styrebrønnen hele tiden. Men nå er vi gode og uthvilte og gleder oss til å komme til Island.

Gratulerer Magnhild så mye med 60 års dag som var 30 juli! Bursdagsklemmer til deg.

Vi forventer å være hjemme igjen i Tananger havn, i månedsskiftet august-september. Prøver å legge det til første helgen i september. Gleder oss til å se alle igjen!

Hilsen Lena og Morten.