Avreise - Loch Ness

Tananger – Loch Ness (02.07. – 07.07.2003)

I skrivende stund ligger Solid på svai utenfor Urquhart Castle i Loch Ness. Det er sommerregn. Vått og mildt, noe tåke. Akkurat slik jeg hadde forestilt meg Skottland. Vi er nå fire personer ombord; Tor Erik Nysæther som har vært med helt fra Tananger og Asbjørn Lode som mønstret på i Inverness for to dager siden foruten oss to som er fast mannskap. Tor Erik og Asbjørn har inntatt slottet ved hjelp av vår lille gummi jolle kjøpt på Clas Ohlson og som ble tatt i bruk for første gang i går. Den er døpt til ”Nessie”.

Reisen vår startet i Tananger 02.07.03. etter meget travle dager med forberedelser og reperasjoner. Fortsatt var og er det småting som må fikses, men slik er det bare og slik kommer det til å bli resten av turen. Vi er sjeleglade for at vi fikk fikset fundamentet for mastestøttefoten før vi reiste! Vi får fikse i prioritert rekkefølge. Avskjeden i Tananger ble noe kaotisk, mye som skulle ordens på kort tid. Mange avskjeder skulle tas. En del venner var innom på kaien kvelden før avreise. Det satte vi pris på selv om vi ikke akkurat fikk gitt dem den oppmerksomheten og gjetfriheten de burde fått da vi var så opptatt av å holde tidsskjema for å komme avgårde. Foreldre og en del familie møtte opp ved avreise sammen med Jærbladet og TV Vest. Trist å si farvel. Vi fikk flotte selvlagde gaver av Rakel og Ane sammen med brev til onkel Morten og tante Lena. Koselig at far sto og vinket på Tangen mens båten forsvant ut i havgapet. Så etter dette gikk vel hverdagen videre for de som sto på kaien mens vi startet på noe som vi har en forestilling om, men som vi enda ikke i praksis vet hva vil innebære. Ihvertfall en annerledes hverdag.

Både Morten og jeg var slitne før reisen startet og var så travelt opptatt av å tenke på alt som skulle ordens, at vi ikke fikk tid til å innse at vi nå endelig var i ferd med å kaste loss fem år etter at vi første gang begynte å snakke om jordomseiling mens vi satt i Pollen i Arendal. Vi var glade for å ha med oss Tor Erik som var uthvilt. Han stilte opp med hjemmelagde osterundstykker og boller, reisesyketabeletter innabords og godt mot (eller dårlig hukommelse), på tross av dårlige erfaringer med Nordsjøkryss til Færøyene for to år siden. Ombord var også viktige 24 bokser med coca cola og noen bokser med Pringles chips. Det var vel denne maten som ble den mest vesentlige på overfarten på tross av at vi var lastet med alt mulig godt. Klarte likevel å få ned et måltid med hjemmelagde karbonader fra Magnhild (mor til Morten), noe egg og bacon og wienerpølser. Overfarten fra Tananger og direkte til Inverness i Skottland tok i underkant av 70 timer. Vi ankom Inverness tidlig lørdag morgen ca kl. 09.30 norsk tid. Selve overfarten gikk forholdsvis greit: skiftende mellom laber bris til frisk bris og liten kuling. Hele tiden vestlig og nord-vestlig vind. Gikk på skarp kryss. Ble derfor noe krenging. Jeg kastet opp tre ganger. Tor Erik kastet ikke opp, men var også syk. Morten holdt godt som vanlig og kan egentlig gjøre det han vil ombord både inne og ute uten å bli syk. Det var trist og grått, den fine starten med sol og varme da vi reiste ut varte bare til den første natten. Nordsjøen var seg selv lik, og vi var fornøyde med vissthet om at det kunne ha vært mye verre. Nytt storseil fungerte bra. Passerte en del plattformer.

Dette fungerte ikke: Den første reperasjonen Morten måtte foreta rett utenfor Tananger var ledningen til autopiloten (som forøvrig nå heter Kristian Oltedal siden han ikke er med på turen, broren Leif - den forrige autopiloten, ble utrangert). Ledningen var for kort til å rekke ned til stikk-kontakten. Turen ble forsuret av at takluken lakk, dessuten av at kabelgjennomføringene på taket ikke satt som de skulle og det også her kom inn vann . Fuktig og ekkelt. Vi fant de køyene som var tørre og fikk heldigvis reddet soveposene. Jeg var så uheldig å legge klærne mine rett under den ene lekasjen når jeg gikk av vakt, slik at alt var vått når jeg skulle starte på igjen. Det var bare å bite i det sure eplet mens trusen min la klistret til skinkene. Dessuten hadde vi noe problemer med at det var noe lekkasje i kjølevannsinntaket til motoren slik at da vi mot slutten av overfarten måtte ha litt hjelp fra den gamle Bukhen for å holde høyden inn til Inverness, så ble det enda mer vann i båten. Typisk hadde vi da problemer med den elektriske lensepumpen. Den funket dog på et vis, og vi hjalp til manuelt. GPS en vår konket ut på grunn av fukt og vi måtte ta i bruk den vi hadde lånt i reserve av Gaute (far til Morten). Bortsett fra dette gikk alt greit.

Det var uvant grunt ved innseilingen til Inverness, men vi klarte det uten å gå på grunn. En del strøm, men denne laget ikke problemer for oss. La til ved en kai som var temmelig ukoselig, og fant raskt ut at det var en marina to sluser inn i Caledonien kanalen som skulle være mye hyggeligere. Vi spiste og sov ut et par timer. Etterpå kastet vi loss igjen for å ta oss inn i kanalen. Vi var spente på kanalen og slusene. Men det har foreløpig gått veldig greit. Vi rigget oss til med fendere og tau. Fulgte instruksjonene om å ha fire tau på 12 meter, men fikk bare bruk for to av dem. Hadde noe kontakt med de som åpnet slusene på kanal 74 på VHFen. Jeg har da om enn noe ufrivillig fått rollen som telegrafisk ombord og har prøvd meg på engelsk på VHFen. Det går greit og det er nok ikke lenge før jeg blir varm i trøyen og får stor glede av både VHF og forhåpentligvis kortbølgeradio (vi har midlertidig lisens).

Den første marinaen i kanalen var koselig. Søte andunger som svømte rundt og hyggelige skotter. En del norske båter lå her. Blant annet Petrell som også nettopp har startet sin jordomseiling. Så ellers også Hildring og Havstril. Asbjørn ankom med fly fra London samme kveld, men det var ikke så mye futt i oss andre slik at det ble med ei pils i båten. Vi andre hadde oss et bedre måltid i byen (Inveness) før han kom og etter dette ble vi vanvittig søvnige. Selv om vi ikke direkte ble overbegeistret av Inverness som by i seg selv, virket det som om det var mye god mat å få der. Vi hadde ihverfall et deilig måltid om enn ikke typisk skotsk. Vi var for sultne og slitne til å eksperimentere med maten. Det ble pizza og pasta. Min var tortellini med reker og deilig saus, fersk parmesan på toppen. Mmmmmm.........varm og god gled den ned i magen min og la seg godt til rette. Velvære. Og skottene var flinke på service.

Dagen etter tok vi avgårde videre i kanalen etterfulgt av tre andre norske båter. Gjennom fire-fem sluser til og ut i Loch Ness. Frokosten satt godt i magen. Asbjørn serverte armeriddere og hjemmelaget jordbærsyltetøy fra Mortens mor fikk også bein å gå på. Idyllisk og fint i kanalen, men rart å ha Solid i ferskvann. Motvind i Loch Ness. For natten la vi oss på svai rett i nærheten av slottet som tidligere beskrevet. Der var også ei lita havn, men det var like flott å ligge på svai i den naturskjønne bukta. Asbjørn stod igjen for maten. Laget et indisk måltid, et at de beste ferdigfabrikerte jeg har smakt! Godt valg. Så sjøsatte vi Nessie og tok en ekspedisjon på land. Det er bare plass til to personer i Nessie, så den måtte gå i skytteltraffik for å få alle i land. Gikk over jorder og beitemark. Nesten som Jæren. Det førte til en diskusjon om hva ei kvige egentlig er. Det kom opp flere forslag. Blant annet at det er ei ku som er jomfru. Målet var å finne en pub og det gjorde vi rett før stengetid. Rakk en kraftig mørk pint med skotsk øl, noe fotballprat og verten var så hyggelig at han kjørte oss tilbake igjen til Nessie etterpå! Virkelig vennligheten selv. Så ankerdram i båten, en liten knert med Whisky før vi krøp ned i soveposene våre og sov vår skjønneste søvn.

I dag har Asbjørn og Tor Erik som sagt med stor list og god taktikk inntatt et slott. Nå går ferden videre mot utgangen av Loch Ness (Fort Augustus). Vi kjører nå motor med ekkoloddet på, bare sånn i tilfelle den virkelige Nessie skulle dukke opp. Tor Erik og jeg har lyst å bade, men lysten har fortsatt ikke tatt overhånd. Vi får se om det skjer, det ser ut som om været klarner noe opp nå. Ellers så må det rapporteres at Morten ofret sigarettene mine i nordsjøen slik at ikke han skulle bli fristet til å røyke dem. Jeg kjøpte en pakke med sigaretter på puben i går. Det er fortsatt 17 av dem igjen, og jeg har røykt en av dem. Morten klarer seg bra!! Jeg er imponert, han fortsetter å overraske meg – men akkurat nå sier han faktisk: ”Til meg ikke- røyker, hvor har du gjort av de salte sildene?”.

Vi er i gang!

Lena 07.07.03